Mot en ansvarlighetskultur

Det er nok av ytringer om hva vi ikke vil ha med av kommunikasjonsmåter i den offentlige samfunnsdebatten. Kanskje er det på tide å identifisere hva vi vil ha, og begynne å praktisere det? Ann Russo gjør et glimrende forsøk i boka ‘Feminist Accountability: Disrupting Violence and Transforming Power’ (2019), med et rammeverk som stipulerer en ansvarlighetskultur.

CALL-OUT-CULTURE

I denne ukas artikkel i artikkelserien ‘Motpoler’ i Agenda Magasin, identifiserer Hilde Nagell både cancel-culture, eller kanselleringskultur, og call-out-culture, eller gapestokkultur som problematiske elementer i den offentlige debatten som kretser rundt tema som rasisme, feminisme og ‘identitetspolitikk’. Gapestokkulturen kan kort sagt beskrives som det å se noen gjøre eller ytre noe man anser for problematisk og/eller skadelig og si ifra høyt og tydelig for å holde dem ansvarlige for sine holdninger og handlinger. Resultatet blir ofte uthenging og påføring av skam. Gapestokkulturen følger i så måte rettssystemene generelt – noen har gjort noe galt, de må straffes. Kanselleringskulturen beskrives av Nagell som en situasjon hvor den som sier noe problematisk blir «presset ut og betraktes som en ikke-person». Dette følger også straffesystemets overordnede linjer – forenklet sagt – noen har gjort noe galt, de må (midlertidig) fjernes for å ikke påføre andre ytterligere skade. 

Både Nagell og bl.a Knut Olav Åmås peker rett nok på at dette er viktige elementer i kampen om rettferdighet for marginaliserte og undertrykte grupperinger. De som gjør noe skadelig og galt må få høre det, og det må være konsekvenser så det ikke går ut over flere. Likevel henger mange (særlig de/vi priviligerte og fra dominerende grupperinger i det globale samfunnet) seg opp i hvordan man blir adressert, heller enn å lytte til budskapet. 

RASJONELL ARGUMENTASJON?

I en samtale mellom Åmås og Guro Sibeko på Dax18 høsten 2019 fulgte Åmås nettopp opp med argumentet om at det er mer inspirerende å se og høre på folk som dokumentarfilmskaper Deeyah Khan som velger å konfrontere ‘sine’ undertrykkere med rasjonell argumentasjon i stedet for å demonstrere mot og rope til og ekskludere dem. 

Mange henger seg opp i hvordan man adresseres, heller enn å lytte til budskapet. 

Dette argumentet har vi hørt før, og er gjerne det som kommer fram i slike diskusjoner; “snakk logisk og rasjonelt og argumenter fornuftig, så vil vi (kanskje) høre på deg”. Dette motsvaret til gapestokkulturen kommer både fra nettrollene, og fra ulike samfunnsdebattanter, dog med ulike nyanser. Heri ligger noe av problemet, at de som kritiserer metodene såkalte sosial-rettferdighets-krigere benytter seg av tar utgangspunkt i at deres egen virkelighet er den universelle, den objektive, rasjonelle og fornuftige. Det er de andre som må justere seg inn mot dem (‘de fornuftige’) så de skal kunne ta de andre mer seriøst. 

Det Åmås ikke dro fram som eksempel fra Khans arbeide, er det å bygge gode relasjoner i ekte og sårbare møter mellom mennesker. Kanskje unnlater man ofte denne delen fordi den framstår som en mer krevende og uklar prosess?

MOT EN ANSVARLIGHETSKULTUR

Som en oppfølging til de mer problematiske delene av sosial-rettferdighetsprosessene har call-in-culture, eller ansvarlighetskultur blitt fremmet som et ledd i det mange kaller transformativ rettferdighet.  – Det vil si, ikke rettferdighet basert på straff (punitive), eller det å gjenopprette partene som de var før den skadelige interaksjonen (restorative/healing), men å transformere partene ved å bygge relasjoner som gjør at det er mindre sjans for at skadelig atferd oppstår, og at om det begås ‘feil’ så kan man jobbe sammen rundt det i en trygg relasjon.

Å bygge gode relasjoner krever både tid, rom og grundig innsats. Det krever en villighet til å sitte med gørra, usikkerhet og feilsteg i læringsprosessene. Og det krever at man er villig til å forstå at andres levde virkelighet er ulik ens egen. Men dette ansvaret kan ikke dyttes alene over på folk med marginaliserte identiteter som gjør opprør mot urettferdighet. Som Sibeko svarte Åmås i deres samtale på Dax18, er dette et krevende arbeid som fort kan gå på helsa løs, særlig hvis motparten mener at “sånne som deg” ikke har livets rett. Professor i kjønnsstudier Ann Russo mener derimot at det særlig er de priviligerte tilhørende de dominante grupperingene som må jobbe med seg selv i en kontinuerlig praksis for å etablere en ansvarlighetskultur i samfunnet og i den offentlige debatten. 

Heller enn å påføre skam og straff når noen bevisst eller ubevisst handler innenfor rammene til dette systemet, skriver Russo, ber en ansvarliggjørende praksis oss om å forplikte oss til å ta ansvar for vårt bidrag og/eller medvirkning til skadene (fysisk, emosjonelt, mentalt, relasjonelt) som systemisk undertrykkelse fører med seg. Det å kun benytte seg av gapestokk-og kanselleringskultur bidrar til å opprettholde de undertrykkende systemene og makthierarkiene man søker å jobbe seg bort fra, hevder Russo. Å sette opp falske binære motsetninger om at noen enten er ‘gode’ eller ‘dårlige’ mennesker, eller at noen er ‘skyldige, mens andre er ‘uskyldige’, mangler en inkludering av kompleksitet og nyanser. Det blir for ryddig og for lite fargerikt – og som nevnt over, relasjonsprosesser og prosesser hvor man røsker opp i tatt-for-gitt-heter om hvordan verden er bygget opp er verken pent og pyntelig, tydelig eller enkelt, i følge Russo.

Å bygge gode relasjoner krever en villighet til å sitte med gørra, usikkerhet og feilsteg.

ANSVARLIGHET SOM HVERDAGSPRAKSIS

«Hvordan ville det sett ut å kultivere ansvarlighet som en hverdagspraksis for å adressere skadelige handlingen og holdninger på en sånn måte at man styrker fellesskapet?», spør Russo.  For det første vektlegger hun verdien og viktigheten av felleskap og villigheten til å bygge det, inkludere i det og utforske det. For det andre er et gjennomgående tema hos Russo det å kultivere evnen til å tre inn i og forholde seg til realiteten om at det er lidelse og smerte rundt oss, uten å bortforklare, distansere eller gå i forsvarsmodus. Denne kroppsliggjorte pedagogikken ber oss om å kjenne på hjertesorgen som kommer når vi innser at systemet vi lever i fører til lidelse for mange, og å bruke det som utgangspunkt for ansvarlighetspraksiser i hverdagen. Ved å fremelske empati i alle ledd av samfunnet rister vi løs på nummenheten som kommer med teoretiseringen og abstraheringen av andres levde virkelighet.

Ansvarlighetspraksiser, i følge Russo, handler om å 

  • lytte dypt og aktivt til de vi har påført skade, såret eller krenket, direkte eller indirekte
  • ta hensyn til behovene og selv-bestemmelsesretten til de som er påført skade
  • gjenkjenne, navngi og eie de skadene vi har påført og/eller er medskyldige i
  • be om unnskyldning og jobbe for å gjøre ting bedre overfor de som har blitt påført skade, og til det videre fellesskapet
  • ta ansvar for påvirkningen våre ord og handlinger har
  • holde fokuset på påvirkningen av våre ord og handlinger, heller enn våre intensjoner
  • tre tilbake fra vår forsvarsposisjon
  • forsøke å forstå og å adressere kjernen i eller røttene til atferden vår
  • aktivt gjøre noe for å endre oss selv og atferden vår
  • be om støtte fra de som kan hjelpe oss til å fokusere tankene og handlingene våre mot ansvarlighet
  • erkjenne at ansvarlighet er en prosess, ikke et mål
  • bevisst bygge ansvarlighet inn i våre relasjoner
  • praktisere selvbevissthet rundt hvordan våre ord og handlinger påvirker andre
  • praktisere ansvarlighet i alle våre forhold og i hverdagen

Gjennom boka ‘Feminist Accountability’ balanserer Russo det faglige og saklige med det hjertefølte, og inkluderer egne opplevelser og emosjoner nettopp for å vise til hvordan en ansvarlighetskultur kan gjennomsyre det vi tar for oss. Dette krever en sårbarhet som hverken er fremførende eller salgbar, men som viser at man er et menneske som utforsker det å være et menneske. Det krever modighet. Og det er her vi må utfordre fornuftsretorikken. 

Ansvarlighetskulturen ber oss om å også holde rom for det potensielt ubehagelige og såkalte ‘irrasjonelle’. (Hva føler du nå?). Det betyr at vi ikke kan være så bombastiske, men heller prøve å være meandrerende og spørrende. (Hvordan vil det fungere i utdanningssammenheng?). Det betyr at vi må utforske å klusse ting til, kjenne på skamfølelsen over å ha tatt feil, men bruke den følelsen til å lære og prøve på nytt neste gang.  (Hvordan gjør man det når hverdagen er ensom?). Det betyr at man ikke trenger å si at man «legger seg flat» når man gjør noe man ikke skulle gjort, men finne ut hvordan en ektefølt unnskyldning ser ut og jobbe med seg selv for å hindre at det skjer igjen. (Det er ikke alt som må prosesseres i full offentlighet. Det er greit å ta imot hjelp). Det er verken effektivt eller noe å få unna i en fei. (Hvordan passer det inn i et samfunn der alt skal struktureres og defineres og tida skal fylles?). Poenget er vel at vi kan prøve ut hvordan det er å ikke være så innmari sikre i vår sak, ikke redusere oss til one-liners og click-bait-overskrifter og det å enten være for eller i mot noe. (Hvordan ser det ut i et debattprogram? Hvordan ser det ut i nyhetene? Hvordan ser det ut i kommentarfeltene? Hvordan ser det ut i en artikkel? Jeg vet ikke helt. Men jeg tror vi finner utav det sammen). 

OM BOKA: FEMINIST ACCOUNTABILITY 

‘Feminist Accountability: Disrupting Violence and Transforming Power’ av Ann Russo utkom i 2019. Russo er professor i kvinne-og kjønnstudier og direktør ved ‘The Women’s Centre’ ved DePaul College i Chicago. 

(Foto: Illustrasjonsbilde fra Pexels / fauxels. Bildet viser tre mennesker ved en pult – en sitter ved datamaskinen, mens de to andre står og prater med den som sitter.)

Om forfatteren

Sigrid

Sigrid

Jeg er en 31 årig trønder og crazy catlady, opptatt av sosial- og økologisk rettferdighet. Av utdanning er jeg religionsviter med en spesiell interesse i selvutviklingsmiljøet, og bygde også nylig på med en bachelor i rådgivning og voksnes læring med vekt på resiliens i klimakrisas tidsalder. Jobber freelance med bl.a. grafisk design, redaksjon, undervisning og veiledning.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*