Helsevesenets kjønnsskjevheter

Helsevesenet møter alltid kritikk, og den kritikken er viktig fordi den kan vise frem underprioriterte befolkninger og områder. En rekke bevegelser og protester har meldt sin bekymring i det siste, hvorav flere med et kjønnsperspektiv: bunadsgeriljaen, pasientforeningen for kjønnsinkongruens, kvinner med vulvaplager, og Maddams egen Karen Golmen har bedt om bedre oppfølging etter spontanabort. Finnes det skjevheter i helsevesenet som fører til at visse typer helseproblemer, og befolkningsgrupper, nedprioriteres? Jeg mener det, og her trekker jeg frem noen årsaker til disse skjevhetene.

Mannsnormen

I feministiske sirkler påpekes det jevnlig at mannskroppen er normen i helseforskningen. Mye av den biomedisinske forskningen har grunnlag i dyremodeller basert på dyr av hankjønn . Resultatet av dette er at mye av forskningen som senere blir testet ut på mennesker ikke har hatt med seg et kjønnsperspektiv i det hele tatt tidligere, og det har konsekvenser for hvordan og hvilke medisiner som utvikles og hvordan de virker på mennesker av forskjellige kjønn. Til tross for dette er det faktisk kvinner som bruker helsevesenet oftest. Storforbrukerne av helsevesenet møter altså en medisin som ikke er tilpasset dem.

Overdrevet individfokus

Vi vet at de færreste av oss beveger oss tilstrekkelig til at det beskytter oss fra sykdom. Et kort blikk på anbefalingene vi får fra myndighetene kan forlede en til å tenke at dette er hver enkelt person som gjør dårlige valg, heller enn resultatet av villet politikk. Vekt og fedme blir gjerne også omtalt på samme måte, der løsningen er at enkeltindivider skal ta andre valg – heller enn å endre på miljøet rundt oss alle. Det ene hindrer ikke det andre, men dersom vi i større grad så på samfunnsfaktorer heller enn enkeltpersoner, ville vi hatt mindre grunnlag for å møte andre med fordommer.

New public management

I mange år har helsevesenet i stadig større grad blitt målt på måltall heller enn pasienttilfredshet. I et system der pasienter og konsultasjoner skal gjøres om til noe som kan telles og defineres, risikerer vi at alt som utfordrer systemet og vanskelig lar seg innsnevre blir betraktet som et problem. Diffuse, vanskelige, langvarige problemstillinger som krever journalgjennomgang og tankearbeid passer i mindre grad inn i dette bildet. Gapet mellom modell og virkelighet blir forsøksvis dekt av helsepersonell – til det ikke går lengre, og en resignerer til en faglig kvalitet en ikke er helt fornøyd med for å kunne gå hjem til en noenlunde riktig tid. Sykdommer som reduserer livskvalitet, men som ikke dreper deg – dette er de som blir nedprioritert. Smerte, psykisk helse, autoimmune og langvarige sykdommer – eller kvinnesykdommer, som de ofte blir kalt. På denne måten nedprioriteres kvinners helse systematisk.

Kjønnsperspektivet er dessuten ikke det eneste relevante – men oversette – perspektivet på helse og ulikhet. Pasienter som ikke behersker norsk eller har annen landbakgrunn enn norsk, som trenger forklaring og veiledning i håndtering av sykdommen – er det tid til dem? Pasienter som trenger at mange etater og avdelinger snakker sammen samtidig. Det er ikke takster i systemet som forsvarer tiden det tar å ringe opp fastleger og behandlere de 5-6 gangene det tar før du får svar.

Emosjonelt arbeid

En faktor som sjelden nevnes med navn er det emosjonelle arbeidet som helsepersonell gjør, og hva det gjør med både pasient og behandler dersom denne belastningen blir for stor. Det krever sitt å kunne omstille seg for å møte en pasient i en krevende situasjon. Om en låses inn i en hverdag preget av krav fra skjema og systemer med lite rom for kvalitet, så blir møtet med behandlere av alle slag vanskelig. Det er en ubalanse mellom helsevesen og pasient som går ut på dette: den enkelte pasient ønsker flest mulig ressurser, og den enkelte behandler ønsker å bruke minst mulig av seg selv opp på pasienten. Ideelt sett er ikke denne konflikten stor.  Behandleren bruker tid på pasienten, men ikke så mye tid at det bidrar til utbrenthet. Det er nok igjen til neste pasient.

I et system som preges av regler heller enn fag, og der ressurser tøyes i for stor grad, blir pasienter som har flere problemer enn ett ikke lengre til en faglig utfordring, eller en person som er i behov for støtte – men en hodepine å få ut av kontoret så snart som mulig. Da er omsorgen borte fra helsevesenet, og pasienten, ikke sykdommen, blir definert som problemet.

Paradigmebrudd

Begrensningene i en biomedisinsk, individbasert forståelse ses kanskje aller tydeligst i helsevesenets møte med transpersoner. I dette innlegget har jeg behandlet kjønn som et binært fenomen der dyr og mennesker uten videre kan deles inn i hun og han etter kjønnsorganene, og slik gjøres det som ofte i helsevesenet også, uten videre diskusjon. Et helsevesen som tenker kritisk på kjønn vil, tror jeg, i større grad tilby nyanserte og tilpassede tilbud til de som opplever kjønnsinkongruens. Historisk sett har det imidlertid vært motsatt – kjønnsbekreftende behandling har blitt sett på som et prosjekt der en kan «bytte» eller «skifte» kjønn. Kjønnsmangfold blir i en heteronormativ helsetjeneste et nærmest uforståelig begrep. Det gjør det fremmedgjørende og ubehagelig for mange transpersoner å være i kontakt med helsevesenet, enten det er psykologer, leger eller sykepleiere. Her møter ikke helsevesenet pasientgruppens behov, men forventer at pasienten tilpasser seg helsevesenet.

Fellesskap og tilpasning

Helsevesenet har, som beskrevet overfor, en hel del kjønna skjevheter. Kvinner er imidlertid ikke de eneste som ikke får tilpasset behandling; eksempelvis er det høye antallet menn som dør i selvmord en sterk kontrast til antall menn som oppsøker psykisk helsehjelp. Skal vi klare å skape en best mulig helse for folket som helhet, så må vi prioritere noe foran annet. Ikke alle behov kan, eller bør, bli møtt.

Som pasienter har vi derfor en viss interessekonflikt med våre behandlere. Det åpner dessverre også for at sterke pasientgrupper kan vinne frem foran andre som ikke har like stor mulighet til å drive politisk lobbyarbeid, men et like stort behov. Det er en konflikt som kritikere ofte ikke ser, fordi de ikke har ansvar for helheten av prioriteringene.

Dersom vi kan klare å arbeide for folkehelse, også psykisk helse, på systemnivå og bedrive forebyggende arbeid utenfor legekontoret, så kan dette bidra til å avlaste systemet slik at ressurser når de med størst behov. De av oss med god helse, samt tid og evne til å prioritere den, bør forsøke å gjøre det vi kan for å holde oss friske slik at det er flere ressurser til de som trenger dem mer. Vi må jobbe med både individ og samfunn: Vi bør utforme omgivelsene slik at de er helsefremmende, f eks med hensyn til mat, uteområder og sosiale møteplasser, men enkeltpersoner vil alltid ha en stor rolle i å ta vare på egen helse – psykisk og fysisk. Den beste medisinen ligger i forebyggingen. Den beste legetimen er den du aldri trenger.

Bilde: Illustrasjonsbilde, “Doctor Sitting In Front Of His Desk” / LinkedIn Sales Navigator.

Om forfatteren

Sidsel Fjelltun

Sidsel Fjelltun

Eksilnordlending i Oslo. Sidsel jobber som psykolog og er lokallagsleder i Sagene SV. Hun er opptatt av hvordan kjønn spiller seg ut av samfunnsdebatten, og sterkt engasjert i kampen mot vold og overgrep.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*