Primstav med symboler for juledag (drikkehorn), 13. dag (tre) og 20. dag (to rette vinkler). Norsk folkemuseum (CC BY-SA 4.0).

20. dag jul kommer som kjent Knut og jager jula ut. Men hvem var egentlig denne Knut?

De siste åra har jeg hatt en følelse av at jula begynner tidligere og tidligere for hvert år, og avslutningen blir tilsvarende. Tradisjonelt varer imidlertid jula til et godt stykke uti januar. Den absolutt siste dagen i jula var tjuendedag jul, 13. januar. Dagen har tradisjonelt vært knyttet til den danske helgenen Knut, til tross for at han døde den 7. januar og ikke den 13.

Knut, med tilnavnet Lavard (fra engelsk lord), var en dansk prins født omkring 1096. Han var sønn av kong Erik Ejegod og Bodil, som begge døde på pilegrimsreise da Knut var barn. Som voksen ble Knut jarl av Sønderjylland og knjas (fyrste) over vestslaverne, og giftet seg med den svensk-russiske kongsdatteren Ingeborg. Knuts suksess på slagmarken gjorde at hans fetter Magnus begynte å anse Knut som en rival til den danske tronen. Magnus var sønn av kong Niels (bror til Knuts far Erik), og var redd de danske stormennene ville foretrekke Knut som konge fremfor ham etter Niels’ død. Magnus planla dermed en sammensvergelse mot Knut og fikk ham drept 7. januar 1131. Drapet utløste 25 år med krig om den danske tronen, og Knuts slektninger begynte tidlig prosessen med å få Knut kanonisert (helgenkåret), sannsynligvis for å styrke sine krav på tronen. Dette lyktes Knuts sønn Valdemar i 1169. Valdemar var da dansk konge, og med en helgen til far var selvfølgelig arverekkefølgen spikra for all overskuelig fremtid. Knuts etterkommere regjerte helt til slutten av 1300-tallet.

«Men hva har egentlig dette med jul å gjøre?», tenker kanskje den oppmerksomme leser. Ingenting, i utgangspunktet – utover at drapsofferet brukte sine siste dager på julefeiring. Likevel gjorde Knuts dødsdato, 7. januar, at feiringen av ham raskt ble koblet opp mot julas avslutning 6. januar (13. dag jul). Knutsdagen ble den første hverdagen etter jula, og derfor «jager han jula ut».

Utover på 1600-tallet ble imidlertid avslutningen av jula mange steder i Norden flyttet fra den opprinnelige trettendedagen til å vare helt til tjuendedagen, 13. januar. At man i Norden også gikk over til å bruke den gregorianske kalenderen i 1700 bidro nok også til å drøye ut jula, siden den nye tidsregningen flyttet julen en drøy uke tilbake, og tjuendedagen ble den gamle trettendedagen. Siden Knut var så tett forbundet med julas avslutning, fulgte han rett og slett med på flyttelasset, og gikk etter hvert over til oftere å bli minnet den 13. januar. Det var med flyttingen av Knutsdagen til den 13. januar at man fikk uttrykk som «Tjuendedags-Knut jager jula ut». Denne dagen skulle den siste julematen og -drikken fortæres, og så skulle man feie julen ut med sopelimer.

I dag er det neppe mange som bruker halm eller einerkvister på gulvet som julepynt (derav nødvendigheten av sopelimer), og mange rydder vekk julen allerede før nyttår, så Knut har kan hende litt roligere tider? Godt nytt år!

Litteratur

• Axelsson, Mattias (2008), Varför tar julen slut vid tjugondag Knut? Hentet 12.01.20
• Danmarkshistorien.dk (2012), Knud Lavard. Hentet 12.01.20
• Den katolske kirke (2009), Den hellige Knut Lavard. Hentet 12.01.20
• Den store danske (1979-84), Knud Lavard. Hentet 12.01.20
• Dybdahl, Audun (2019), Tjuendedagen, Store norske leksikon. Hentet 12.01.20
• Lindhagen, Arvid (1912), Huru länge har tjugondag jul burit namnet Knut? Hentet 12.01.20
• Store norske leksikon (2019), Knut Lavard. Hentet 12.01.20