Abortene ingen snakker om

Etter KrFs famøse veivalg senhøsten 2018 og den påfølgende innskjerpingen av abortloven, ble abort noe alle snakket om igjen. Den 8. mars gikk sinte kvinner og menn i tog over hele landet for å protestere mot regjeringens innskrenkning av kvinners rett til fri abort før uke 12 når det kom til fosterreduksjon. Jeg var en av dem. Nå er abortloven i spill igjen. Tre sentrale feminister i SVs programkomité vil ha full selvbestemmelse, slutt på nemndene og abortgrense i uke 22 (Klassekampen 11. januar 2020), mens flere i APs programkomité ønsker en utvidelse til uke 18. Dette er viktige debatter, og det er veldig bra at partiene tar dem.

Men det er ikke dette jeg vil si noe om her. I dag vil jeg skrive litt om abortene før uke 12. De som nesten ingen snakker om, og som helsevesenet knapt bryr seg om. Jeg vil skrive om spontanabortene.

Spontanaborter er vanlige. Anslagene varierer, men det sies gjerne at 1 av 5 graviditeter ender med spontanabort. Helsenorge.no oppgir at det skjer ved mellom 10 – 30 % av graviditetene, og at det kan skje hvem som helst. Sannsynligheten er derfor stor for at du som leser dette enten selv har opplevd en eller flere spontanaborter, eller kjenner flere som har gjort det. Likevel er det ikke sikkert du har snakket med særlig mange om det.

Spontanabort defineres som ufrivillig tap av graviditet. Risikoen er størst i første trimester, altså før uke 12 – hele 97 % av tilfellene skjer i denne perioden. Det er derfor man som gravid gjerne venter til disse ukene av graviditeten er unnagjort før man begynner å fortelle om det til omverdenen. Man skal helst være sikker på at det har gått bra før andre enn de aller nærmeste får høre om det. Det er også derfor man hører så lite om alle disse spontanabortene som er så vanlige. Heller ikke hvor vondt det kan gjøre for den gravide som opplever dem.

En spontanabort skjer som regel på grunn av at noe er galt med fosteret. Det er ofte den eneste trøsten den gravide kvinnen får; dette var naturens måte å ordne opp på og ikke noe å gjøre med. Selv om noen kanskje slår seg til ro med det, gjør det jo likevel ikke tapet noe mindre. Det endrer heller ikke på det faktum at graviditeten man har gledet seg sånn over og forventningene til et nytt liv som forelder for et etterlengtet barn, nå har fått en brå slutt.

Det er heller ikke sikkert at man kan trøste seg med at det nettopp var noe ved akkurat dette fosteret som gjorde at det ikke var levedyktig. De fleste gravide vet godt at også egen kropp, eller genetiske feil som oppstår i miksen av akkurat en selv og partner, kan føre til spontanabort. Og siden stadig flere av oss venter lengre med å få barn (noe som bl.a. skyldes at vi tar lengre utdanning, i større grad havner i midlertidige stillinger, ikke kommer oss inn på et stadig tøffere boligmarked eller ikke finner en partner som ønsker seg barn), øker også faren for å miste. For jo eldre man er, jo større er sjansen for spontanabort.

En spontanabort vil oppleves forskjellig for alle de tusenvis av kvinnene som utsettes for det hvert år. For noen går det kanskje greit, selv om de blir skuffa. For andre er det et stort sjokk og et sårt og vondt tap. Felles for de fleste er likevel at de sjelden snakker særlig åpent om det. Spontanabort er på mange måter fortsatt et tabu.

Det underbygges nok også av den svært mangelfulle oppfølgingen man får fra helsevesenet etter at en uønsket abort er et faktum. Det fins ingen standardprosedyre for dette, derfor varierer tilbudet fra sykehus til sykehus. Mange steder vil ikke kvinnen få noen å snakke med i det hele tatt, og det forventes at man bare skal stå i det og komme seg videre. Særlig tøft blir dette etter gjentagende aborter, såkalt habituell abort, som rammer omtrent ett av hundre par. I slike tilfeller vil man riktignok bli tilbudt utredning fra sykehuset for å finne årsaken til abortene, men dette går kun på det fysiske – det kan ikke forventes å få treffe en psykolog eller få snakke ut om tapene med annet kvalifisert helsepersonell.

Heldigvis begynner flere og flere å dele erfaringene sine med spontanaborter nå. I en nylig publisert artikkel på nrk.no deler flere kvinner historiene sine, og journalisten bak saken skriver følgende:

Da NRK la fram temaet om åpenhet rundt spontanabort i en nettbasert diskusjonsgruppe, mottok vi hundrevis av e-post og meldinger. Kvinner fra hele landet fortalte oss sine historier, og ønsket å bidra til mer åpenhet rundt temaet.

Det er bra. For man rekker å kjenne på mange følelser når man har vært gravid i inntil 12 uker. Noen har allerede sett fosteret i magen sin på tidlig ultralyd og kanskje hørt hjerteslagene. Mange har allerede vært så dårlige av svangerskapskvalme at det har vært vanskelig å skjule hemmeligheten sin på jobb eller for venner og kjente. Tilknytningen til det som skal vokse fram og bli barnet ditt er allerede i full gang, og hele kroppen styres av gravidhormoner for å gjøre deg klar til mammarollen. Og så tar alt brått slutt.

Nå er det på tide at også denne delen av barselomsorgen får mer oppmerksomhet. Som det meste annet innenfor kvinnehelse har det vært nedprioritert alt for lenge, og helsemyndighetene bør lytte til alle som nå står fram og bryter tabuet. De trenger å bli hørt, sett og hjulpet i en ekstremt sårbar situasjon. For vi er faktisk utrolig mange som opplever dette, og kostnaden ved å ikke hjelpe er stor – både for samfunnet, men ikke minst for hver enkelt av oss som rammes.

 

Foto: Illustrasjonsbilde fra nettsiden Gravid & baby.

 

Les gjerne også Når The Handmaid’s Tale blir virkelighet.

 

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer i blokk på Stovner med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

Comments are closed.