Svarinnlegg på ei vond kjensle i magen

 

Jeg har siden 2003 laget festival på Sørlandet med venner. I 2008 la vi ned og tok pause frem til 2015 før det brakte løs på nytt med en investor som gikk konk nå i 2019 og tok med seg hele festivalen. Kjipe greier. Første runde fra 2003 til 2008 tenkte jeg nok lite på behovene til de med nedsatt funksjonsevne. Men fra 2015 til i år så har jeg brukt mer tid på det.

Tilbakemeldingene har vært gode, ikke fordi vi har brukt så fryktelig mye ressurser på det, men fordi området har noen naturlige forhøyninger med utsikt til scenene. I fjor fikk vi tilbakemelding via sosiale medier fra en mann i rullestol at tilretteleggingen var for dårlig og at utsikten fra området tiltenkt for personer rullestol ikke var godt nok. Vi hadde valgt å ikke gjøre som Verftet og laget et avsperret område for de i rullestol, men i stedet hadde vi markert et område i kart og vår egen App hvor vi mente det ville være fornuftig å stå. Dette er en naturlig forhøyning i terrenget som er asfaltert med fri sikt mot hovedscenen. På andre siden er det en naturlig forhøyning med utsikten mot scene 2, da på gress ikke asfalt. Tanken var også at de i rullestol ville kunne nyte konsert sammen med sine venner og kjære. Vedkommende som mislikte ordningen ville heller ha et mer avgrenset område hvor han var sikker på at ingen stilte seg innen hans synsfelt. Jeg prøvde å argumentere at det ville være en smal sak å be de som stilte seg i veien om å flytte seg. Han lagde en sak i media og jeg ble svar skyldig. Feilen jeg gjorde var at jeg tenkte på mennesker i rullestol som en homogen gruppe, det er de jo ikke. De er introverte, ekstroverte og alt i mellom. For ham så var det kanskje en terskel å i det hele tatt dra på konsert. Å skulle be noen å flytte på seg ville kanskje være en enda større terskel?

Jeg skriver ikke dette for å unnskylde noen eller å forklare noe, jeg ville bare si at det er like mange måter å løse dette på som det finnes mennesker i rullestol. Eget område, rampe og gjerde som gjør at man får begrensninger på antall personer (man vet jo ikke hvor mange som ankommer i rullestol) eller et fritt og åpent område hvor man selv må hevde sin rett (som man ofte må på konsert uansett bein eller hjul)? Eller må man si som Ole Brum: Ja takk begge deler? Det er små marginer i bransjen, mange lever fra hånd til munn og noen lever ikke i det hele tatt. Når det er sagt så handler kulturoppleveler om små øyeblikk av glede, følelser og ren eufori, det skulle bare mangle at man legger til rette for at alle skal kunne ta del i disse opplevelsene. Mange kulturarrangører søker støttemidler, det seg være offentlig eller privat. Det bør kanskje være slik at offentlige støttemidler kommer med en klausul om å tilrettelegge for folk med nedsatt funksjonsevne. Dette vil være en fin blanding av pisk, og gulerot. Det er ingen som har fasiten, men vi er alle enige om at vi har en vei å gå. Vi finner ikke ut av dette ved å gjøre det vi alltid har gjort. Vi må møtes, diskutere, debattere og finne løsninger som er så nært perfekt som både økonomi og fornuft tillater det. Man er seg selv nærmest, dessverre. Jeg kan bare snakke for meg selv og mitt arrangement som skal finne sted i 2021 når jeg sier: Jeg er veldig interessert i alle innspill, vi har helt klart en vei å gå. Kudos til Mari for å ha vært på ballen og for å ha løftet dette frem i bevisstheten, jeg gleder meg til å fortsette dialogen og finne gode løsninger for neste runde med festival her på Sørlandet.

– Mikal Vassbotn, grunnlegger –  Skral Festival

Foto: Skral Festival

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*