#NotInMyParliament-Kvinner, politikk og rettssikkerhet


I lys av FN sin dag for bekjempelse av vold mot kvinner, setter Europarådets parlamentarikerforsmaling (PACE) i Helsinki søkelyset på kvinnelige representanters kår i politikken med kampanjen #NotInMyParliament. Kampanjens mål er å skape oppmerksomhet og bekjempe vold mot kvinnelige politikere.

Mange kvinnelige politikere har kjent det på kroppen. At de mister reell innflytelse i demokratiet, på grunn av trusler, hets, sjikane, trakassering og andre former for vold.

Det har også vært fokus på denne kampanjen i Stortinget. Det er viktig, for dessverre viser de siste ukers mediefortellinger at vi fortsatt har en lang vei å gå når det gjelder  å ivareta kvinner i samfunnet og i politikken. Mediefortellingen har vært  preget av mannlige politikere som har mistet verv på grunn av egne handlinger, men som viser gang på gang et ønske om å forklare og bagatellisere sine tidligere handlinger. Deres ønske blir oppfylt ved at de får gjennom massiv mediedekning og på alle plattformer komme til ordet.

#metoo har forandret oss. Det bevegelsen definitivt gjorde med oss er at vi har begynt å stille de riktige spørsmålene. Likevel ligger definisjonsmakten fortsatt ikke der den skal.

For selv om mannlige politikeres bagatellisering ikke står helt uimotsagt, er det likevel viktig å spørre oss om hva det gjør med varslere eller potensielle varslere når denne typen bagatellisering får så stor plass og når ledelsen i politiske partier ikke tar til motmæle raskt. Vi mener dette fortsatt fører til at kvinner vegrer seg i stor grad for å ta opp vanskelige saker.

Likevel ligger definisjonsmakten fortsatt ikke der den skal. Mannlige politikere som har mistet verv på grunn av egne handlinger, viser gang på gang sitt ønske om å forklare og bagatellisere sine tidligere handlinger.

En naturlig reaksjon hos en varsler eller en som vurderer å varsle om en sak vil være opplevelsen av avmakt. Avmakt mot systemet og et samfunn som enda ikke har tatt skikkelig oppgjør med holdninger og handlinger som #metoo bevegelsen satte på dagsordenen.

Hvordan kan vi dermed sikre at kvinner i politikken har den grunnleggende respekten og beskyttelsen vi trenger for å sikre god medinnflytelse og meningsmangfold? Hvordan sikrer vi enkeltindividers grunnleggende rett til en rettferdig og god behandling, når vi vet at vi ikke tør å fortelle på grunn av holdningene de blir møtt med.

Vi mener at partiene og media ikke har tatt diskusjonen videre fra det tabloide «hva har skjedd og hvem må trekke seg». Vi må løfte diskusjonen videre inn i en ny æra hvor vi diskuterer løsningene, og ikke gir overgripere mulighet til å renvaske seg gjennom bagatellisering av egne handlinger.

Slik det fortelles i mange sammenhenger, er det første steget at vi må tørre å se, – tørre å tro på at overtramp blir begått uten å måtte lete etter forklaringene til gjerningspersonen. I alle saker hvor urett skjer må man tro på historien før man håndterer situasjonen. Vi har dessverre sett at i en verden der menn har størst definisjonsmakt, har menn fortsatt vanskeligheter med å tro.

Vi må løfte diskusjonen videre inn i en ny æra hvor vi diskuterer løsningene, og ikke gir overgripere mulighet til å renvaske seg gjennom bagatellisering av egne handlinger.

Vi mener at de politiske partiene må besitte nødvendig kunnskap om menneskelige reaksjonsmønstre både hos gjerningsperson og den som blir utsatt for en uønsket handling, slik at de håndterer eventuelle saker på en måte som ikke retraumatiserer den utsatte som har varslet.

Vi har dessverre sett at i en verden der menn har størst definisjonsmakt, har menn fortsatt vanskeligheter med å tro.

Løsningene må innebære at kvinner har definisjonsmakten over egne reaksjoner. Det er lov å kjenne på ubehaget og redselen, den skal aldri bagatelliseres, verken hos pressen eller i politikken.

Minoritetsperspektivet må også løftes fram i debatten, hvor vi synliggjør strukturene og hindringene som minoritetskvinner møter på i politikken , og særlig i varslingssaker. Det er et uttalt mål at vi ønsker å satse på et mangfold av stemmer i politikken. Vi skolerer minoritetene for å få dem med. Det som ofte blir glemt er hvordan partienes ledelse i alle ledd uavhengig av bakgrunn, har behov for skolering av minoritetsperspektivet og hvordan de skal forstå mekanismer og strukturer som er en ekstra påkjenning for minoritetskvinner. Manglende kunnskap om dette fører til at vi mister disse stemmene, og demokratiet taper.

Minoritetsperspektivet må også løftes fram i debatten, hvor vi synliggjør strukturene og hindringene som minoritetskvinner møter på i politikken , og særlig i varslingssaker.

Når det gjelder saker der politiet er involvert må politiet sikres ressurser og kunnskap til å håndtere sakene de får på bordet. Hos politiet i dag er det alt for lang ventetid på å få etterforsket saker som omhandler vold mot kvinner, når vi vet at ventetid er traumatiserende, er måneders venting uakseptabelt.

Det er kvinnenes liv som blir satt på vent, mens overgripere lever sine liv videre. Det er kvinner som kjenner på traumer og avmakt, mens det politiske livet går videre i partiene ellers.

Om vi skal lykkes med å plassere skylden der den hører hjemme må vi løfte #metoo diskusjonen igjen til å handle om hvordan vi på best mulig måte og med helt konkrete tiltak kan sørge for at kvinners rettssikkerhet blir ivaretatt i politikken. Vi må sørge for at norske kvinnelige politikere kan være trygge i utøvelsen av sine verv på alle nivåer i partiorganisasjonene og i utøvelse av sine folkevalgte verv, fra kommunestyrer til Stortinget.

Det er kvinnenes liv som blir satt på vent, mens overgripere lever sine liv videre. Det er kvinner som kjenner på traumer og avmakt, mens det politiske livet går videre i partiene ellers.

For det er når vi er trygge på at rettssikkerheten er ivaretatt, at kvinner i politikken kan være trygge og frie til å utøve sin rolle og Norge vil være et demokratisk land for alle, uansett kjønn og bakgrunn.

Dette innlegget er skrevet sammen med Stine Høivik.
Stine er fylkestyremedlem og kvinnepolitisk leder i Viken SV.

Bilde: Tatt med privattelefon, av brosjyren: PARLIAMENTS FREE OF SEXISM AND SEXUAL HARASSMENT, lagt ut på denne websiden 

 

Om forfatteren

Sheida Sangtarash

Sheida Sangtarash

1.vara til Stortinget for Akershus SV. Utdannet barnehagelærer med master i spesialpedagogikk.

Visit Website