14/11/2019 av

Ingerid Ragnvaldsdatter – en «lettfærdig kvinne» eller dyktig alliansebygger?

Dronning Ingerid og Gregorius egger kong Inge til kamp mot halvbroren Sigurd, tegning av Erik Werenskiold. Falt i det fri.

Ingerid Ragnvaldsdatter var norsk dronning i 1130-årene gjennom sitt ekteskap med kong Harald IV Gille. Ingerid var gift fire ganger, og hadde flere barn både innenfor og utenfor ekteskap som senere skulle spille en viktig rolle i norsk og nordisk historie. Flere av sønnene ble konger, jarler og hertuger. Som dronning og kongsmor i en konfliktfylt periode deltok Ingerid aktivt i samtidas politikk. I historiefagets barndom på 1800-tallet var det en vanlig oppfatning at kvinner som var gift flere ganger eller fikk barn utenfor ekteskap var løsaktige og hadde dårlig moral, og dette synet har ofte blitt hengende igjen frem til vår tid. I middelalderens kilder finner man derimot ingen spor av slike holdninger.

Biografi

Ingerid ble født omkring 1105 i Sverige, som datter av den senere svenske kongen Ragnvald Ingesson Knaphövde (død ca. 1130). Som ung jente ble hun gift med den danske prinsen Henrik Skadelår (død 1134). De fikk fire barn, men ekteskapet var ikke lykkelig. Den danske historieskriveren Saxo (død en gang etter 1208) forteller at Ingerid en gang forsøkte å rømme fra Henrik sammen med en elsker, ved å kle seg ut som mann. Hun ble imidlertid avslørt og ført tilbake til ektemannen. Om denne hendelsen skriver den norske historikeren Halvdan Koht i sin bok Norske dronningar (1926): «Slik ei hending syner greitt at elskhugen var meir for ho enn lov og gode seder, og live hennas etterpå vitnar òg um at ho helst var noko laus på det.» Hos Saxo finner man imidlertid ingen slike dommer. Han beskriver hendelsen rimelig nøytralt, og legger til at elskeren «havde forlokket hende til at klæde sig i Mandsklæder, og hemmelig bortført hende.» Heller ikke ektemannen Henrik virker å ha fått tanker om at Ingerid var «laus på det», skal vi tro Saxo, for ifølge ham la Henrik skylden for Ingerids rømning på fetteren og rivalen Knut Lavard (død 1131).

Da Henrik døde i 1134, ble Ingerid samme år gift med den norske kongen Harald IV Gille (død 1136). Året etter fikk de sønnen Inge, som var funksjonshemmet og fikk tilnavnet «krokrygg». Harald hadde flere elskerinner og barn utenfor ekteskap. Han fikk en forholdsvis lite ærefull død, i det han ble drept mens han lå i senga til en av elskerinnene. Med én gang ektemannen var død, sørget Ingerid for at sønnen ble tatt til konge på Borgartinget. Inges to halvbrødre, Sigurd og Øystein, ble etter hvert også konger, og det utviklet seg etter hvert en konflikt mellom dem som Inge til slutt kom seirende ut av. En stor del av æren for det skyldes antakelig Ingerid. Hun beskrives i kildene som svært handlekraftig, og ifølge Snorre var det Ingerid – sammen med hirdmannen Gregorius – som overtalte Inge til å la mennene sine drepe halvbroren Sigurd i 1155. Det var et hardt liv den gangen, og man gikk ikke av veien for brødremord for å bli (ene)konge. Dette klarte Inge i 1157, da han også fikk sin andre halvbror Øystein tatt av dage.

Inge kunne som sagt trolig takke moren for sin suksess i kongs-karrieren. Ingerid sørget ikke bare for å støtte og oppmuntre sønnen med ord, hun skaffet ham også mektige støttespillere, blant annet ved å innlede forhold til innflytelsesrike menn. Etter Haralds død giftet Ingerid seg med Ottar Birting, en trøndersk høvding som ble en av Inges fremste krigere. Ved å gifte seg med ham, sørget Ingerid for å sikre Ottars lojalitet til Inge, ettersom han som Inges stefar hadde moralsk plikt til å støtte ham. Mens Inge var mindreårig, var det trolig moren og stefaren som styrte på hans vegne. I denne perioden kan Ingerid som kongsmor ha oppnådd stor politisk innflytelse. Etter at Ottar ble drept, innledet Ingerid et forhold til en mann som het Ivar Sneis og fikk en sønn, Orm, med ham. Orm ble kalt «kongsbror» og ble senere en viktig alliert for Inge og for hans etterfølger Magnus Erlingsson (død 1184). Ingerids siste ekteskap var med Arne på Stovreim, og også han ble Inges støttespiller og kriger, med tilnavnet «kongsmåg» («kongs-svoger») for å understreke hans inngiftede slektskap med kong Inge.

Med både moren, flere stefedre og halvsøsken på laget klarte altså Inge å bli norsk enekonge i 1157, 20 år gammel. Tre år senere oppnådde Ingerids eldste sønn, Magnus Henriksson, det samme i Sverige. Magnus ble faktisk gift med Ingerids stedatter, kong Haralds datter Brigida. Man var definitivt ikke fremmed for innviklede familieforhold i middelalderen. Samvær mellom foreldre og barn var man derimot ikke fullt så opptatt av, og det er ikke kjent hvorvidt Ingerid hadde noe særlig kontakt med Magnus eller de andre barna sine utenfor Norge. Kanskje hadde hun nok med Inge og hans kamp om den norske tronen.

Ingerid levde i en blodig tidsalder. Tre av mennene og minst seks av barna hennes ble drept – både Inge i Norge og Magnus i Sverige i samme år, 1161. Til tross for dette fortsatte Ingerid å være aktiv i stormannspolitikken. Blant annet ble hun samme år som Inge og Magnus ble drept med et følge til Danmark for å skaffe støtte til Inges etterfølger Magnus Erlingsson. Det er usikkert når hun døde, men trolig var det omkring 1170.

Ettertidens vurdering

Moderne historikere har løftet mange moralske pekefingre i sin omtale av Ingerid. Åpenbart brøt Ingerids livsstil med flere ektemenn og barn utenfor ekteskap med 1800- og tidlig 1900-talls verdier, men like åpenbart er det at her er det historikernes – alle sammen for øvrig menn – egne oppfatninger som skinner gjennom. Når P. A. Munch og O. A. Øverland kaller henne «denne lettfærdige kvinne» (Øverland understreker at hun var lettferdig også som gammel!) og Halvdan Koht anser henne for å være «noko laus på det», blir man som kvinne og historiker i 2019 både provosert og lattermild. Særlig når man leser beretningene til Saxo, Snorre og andre historieskrivere fra middelalderen og ser at disse ikke kommer med noen slike dommer. Var man rett og slett mer tolerant i middelalderen enn på 1800- og 1900-tallet?

Historie som moderne fag ble i Norge og de fleste andre europeiske land utviklet i siste halvdel av 1800-tallet. I denne tida ble verdens og spesielt nasjonalstatenes historie skrevet, og særlig var man opptatt av eldre historie (ja, den nye hadde jo ikke skjedd ennå). Når man leser 1800-tallshistorikernes verker, er det først og fremst enormt mye godt arbeid som er lagt ned. Men 150 år etter merker man som leser også at forfatterne er preget av tiden de lever i. Særlig kommer dette klart til syne når kvinner (eller for den saks skyld, alle andre enn mektige menn fra europeisk kulturkrets) beskrives. Å distansere seg helt fra sin egen tid når man leser historiske kilder er nok ikke mulig, men det er definitivt mulig å gjøre det bedre enn Koht, Munch og Øverland gjør i dette tilfellet.

Beskrivelsene av historiske kvinneskikkelser som historikerne gjorde på 1800- og tidlig 1900-tall, har i stor grad – bevisst eller ubevisst – blitt akseptert og videreført av historikere helt opp til vår tid. Ingerid Ragnvaldsdatter er definitivt blant kvinnene som fortjener å bli studert med nye historiker-øyne. Derfor er det gledelig at historiker Mona Ringvej i 2019 har fått stipend fra NFFO til å gjøre nettopp det. Sannsynligvis skjuler det seg mye spennende og viktig historie omkring både Ingerid og andre nordiske middelalderkvinner som frem til nå har vært oversett. Vi gleder oss til fortsettelsen!

Litteratur og kilder

Om forfatteren

Ida Scott

Ida Scott

Jeg er historiker med middelalderen som hovedinteressefelt. Engasjert historieformidler og opptatt av å skrive kvinner inn i historien.

Visit Website

Comments are closed.