Torsdag 10. Oktober lanserer forlaget Manifest den siste Boken til Linn Stalsberg «Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og naturen» på Internasjonalen, fra kl. 19-23 i Oslo. Tidligere har hun blant annet skrevet Boken «Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land» (2013) og «Vi var mange» (2018)

«Det er nok nå» forklarer med lett språk hva nyliberalisme som system er, og om hvordan det har påvirket oss og naturen de siste 30 årene, og det viktigste, hva kan vi gjøre for å snu og endre dette umenneskelige og miljøfiendtlige systemet.

Maddam har tatt en prat med Linn Stalsberg for å høre mer om hovedbudskapet bak Boken og hennes tanker rundt tiden vi lever i.

• Hva var motivasjonen din for å skrive Boken?

Min motivasjon bak Boken er å opplyse hva begrepet nyliberalisme er og hva det innebærer i folks virkelige liv å leve i en nyliberal tid. Selv personer som er systemkritiske og samfunnsbevisste har ikke nødvendigvis den konkrete forståelsen av dette begrepet, og forstår ikke at resultatet av dette systemet er det livet vi lever på jorda i dag. Det har vært en lang prosess, det er mange år siden jeg begynte å skrive om dette for første gang til at det skulle bli en bok.

Boken er primært et opplysningsprosjekt, og jeg har en ønske om at den skal leses av fagbevegelsen, folk i politiske partier og av alle mulige folk som er generelt engasjerte i samfunnsspørsmål. Boken kan hjelpe leserne å sette sammen forskjellige punkter, «connecting the dots», når det gjelder ulike trekk ved samfunnet vårt. For eksempel vil vi da forstå at privatisering av barnehager og barnevern, måling og telling på arbeidsplasser og skoler, økende ulikhet mellom folk, ødeleggelser av økologien og en følelse av at når ting går galt, så er det aldri systemets feil, men vår feil og vårt problem, alt har røtter i en og samme ideolog.

En ideologi som krever at vi alltid er i konkurranse med hverandre og alltid skal vokse, ikke minst økonomisk, er ødeleggende både for mennesker og natur. Det er igrunn dette boken handler om.

• I boken berører du i dybde hvordan vi som mennesker er påvirket av de sosiale, politiske og økonomiske systemet vi lever i, samtidig som viser til at vi har makta for å endre disse rammene om vi kjenner til deres mekanismer. Hva mener du bør feministiske bevegelser fokusere på i sitt bidrag til disse endringene?

For meg det handler om at feminisme må ha systemkritikk i sin kjerne og ikke la seg forføre for mye av den glansen som kommer fra kapitalismen. For kapitalen er forførende. Vi ser pene mennesker med suksess og karriere i stilige moderne hjem og at vi tenker at vi også kan få dette, vi oppfordres til å drømme om dette og streve mot dette og tro på at det er frigjøring. På 1980-90 tallet var dette typisk for deler av feminismen; det handlet om karriere, forbruk, se velpleid ut, reise, eie og bruke like mye som vellykkede vestlige menn. Noe av dette var viktige kamper, og handlet om muligheter og likestilling, men når dette skal skje, må være på kvinners premisser, eller på andre premisser kvinner selv definerer, og ikke på kapitalismens. Jeg tenker noen ganger at forholdet mellom de to endte med at kapitalen ble litt for forførende og mektig.

Feminister må også være klassebevisste.

Hvis vi for eksempel tror at en au-pair eller vaskehjelp skal sette andre kvinner fri, da gjør vi kvinnefrigjøring i en nyliberal kontekst, fordi hun som vasker for deg kommer neppe hjem til et nyvasket hus selv, og hun som er au-pair hos deg er der på din nåde med hensyn til arbeidsopphold. Så det er ikke nødvendigvis frigjørende for andre kvinner at en selv setter seg såkalt fri, der frihet ofte defineres som mulighet til mer lønnsarbeid og deltagelse i produksjon.

Det er også viktig at vi ser til land som i Argentina, Polen eller i India i dag, der store feministiske bevegelser blir stadig mer opptatt av samfunnsstrukturer generelt, snarere enn kun klassiske kvinnesaker. Deres kamper handler for eksempel om god helsehjelp til alle, gode skoler, trygge veier eller kollektivtransport, med andre ord, det handler om å sikre en velferdsstat. For hvis den svikter, er det kvinner verden over som blir overlatt til å gjøre ulønnede omsorgsoppgaver og husarbeid, uten muligheter for inntekt. Her i Norge er vi heldige og litt bortskjemte med å ha en velfungerende velferdsstat sammenlignet med de fleste andre, så vår kamp handler om å ivareta den og dytte den videre frem. Hvis ikke vi i dette rike landet klarer dette, mister andre land et eksempel på at det går an. Den globale feministiske bevegelsen for den 99% handler nettopp om å vise at kvinnebevegelsene skal handle om mye mer enn at skal kvinne skal ut og jobbe og tjene mer penger. Den handler selvsagt også om å ta del i den viktige klimakampen som pågår.

• Du nevner begrepet «økologisk sorg» i boken, samtidig som vi normaliserer omgivelsene vi lever i. Hvordan kan vi kollektiv bearbeide denne økologiske sorgen?

Økologisk sorg er et vitenskapelig etablert begrep. Det handler om et savn etter den naturen som var her før. Det handler også om å se endringer i natur eller klima i egen hverdag og føle maktesløshet i møte med disse. Jeg tenker at det verste som kan skje er at økologisk sorg tipper over og blir økologisk depresjon. Sorg har noe håpefullt i seg, tross alt. Det kan få deg til å se livet på nytt og bli enda mer glad i det. Mens depresjon kan gjøre følelsen av avmakt total. Vi trenger å føle at vi har mulighet til å påvirke det dramatiske som skjer. Og da må vi gjøre dette kollektivt og engasjere oss sammen med andre, for eksempel ved melde oss i en fagforening, i partier, eller i miljøorganisasjoner, eller delta på demonstrasjoner og stemme inn politiske partier som ivaretar folk og natur.

• Siden du selv har fortalt at for deg det har vært en lang prosess å skrive denne boken hvor du har kanskje bearbeidet både tanker og følelser, hvordan har denne prosessen påvirket deg og dine verdier som kvinne i et nyliberalistisk samfunn?

Det har fått meg til å se mitt eget liv i et samfunnskontekst i enda større grad. Det er særlig dette med tid. Jeg tenker ofte på hvorfor er livet mitt så hektisk, hvorfor er jeg ofte så stressa, hvorfor føler jeg at jeg aldri kommer i mål med gjøremål, at jeg har altfor lite tid med ungene, at det bli så liten plass for refleksjon, for å dvele ved ting, eller bare være.

• Til slutt, hva er dine ønsker og anbefalinger for norske og europeiske feministiske bevegelser for at vi sammen kan gå fra å rope høyt «Det er nok nå» til å faktisk handle for å bygge opp et levelige samfunn?

Det er et veldig vanskelig spørsmål. Jeg tror at for noen kvinner i noen yrkesgrupper er fagbevegelsen stedet å starte på. Vi kan bygge opp sterke fagorganisasjoner med kvinnelig og feministiske grupper som kan fremme saker som 6-timers arbeidsdag og løsninger rundt omsorg og ulønnet arbeid. Jeg tror også mange kan ha glede av å møte andre, ikke bare på sosiale medier. Kanskje en lesesirkel kan være noe, eller et eller annet lokalt lag eller kvinnegruppe som ønsker samfunnsdebatt. Jeg tror mange føler avmakt av alt så mye skjer på Facebook eller andre sosiale medier, det å ta tilbake til fysiske møter kan være en start på noe bra og konstruktiv. Gjennom det kan vi kanskje inspirere hverandre til å ta del i enda større grupperinger som i kvinnegrupper eller politiske partier, og gjennom det få selvtillit til å kunne gjøre noe helt konkret, som å melde seg inn i et parti eller bli med en klimaaksjon.

Jeg tror at det å møte andre vi kan lære av, utfordre oss og dette gjelder i mange saker og som samtidig kan dekke for våre behov for å være sosiale.

Samtidig må vi huske å koble oss til internasjonale bevegelser, fordi det er mye oppmuntrende som skjer der ute vi kan lære av. Vi vanlige folk vil ofte det samme; trygge hverdager, en jobb å gå til, ålreite skoler, helsehjelp når du trenger det. Vi må forstå at det er krefter på gang som ønsker å splitte oss på grunnlag av nasjonalitet, hudfarge, religion, kjønn, eller klasse. Vi må definere og forstå de kreftene og kjempe i mot. Denne boken er et forsøk på en slik definisjon.

Men det er ikke så lett å stå opp en dag og bestemme seg for å kjempe mot nyliberalisme, det står ingen bevegelse klar for å ta deg. Vi må kanskje skape den selv.

Hovedbilde: Forlaget Manifest