Vi selger våpen til verdens største skinndemokrati og snur ryggen til situasjonen i Kashmir

Gjesteinnlegg skrevet av Torunn Arntsen Sajjad, sosialantropolog (PhD), forsker og forfatter. En forkortet utgave av denne teksten ble publisert i Klassekampen den 14/09-19.

«Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev Arnulf Øverland i et dikt fra 1936. Hans dikt har vært en viktig del av den norske befolkningens moralske sosialisering etter andre verdenskrig, og betyr rett og slett at vi skal bry oss, selv når vi ikke konkret er rammet. Jeg har derfor deltatt i fem solidaritetsmarkeringer for befolkningen i Kashmir de siste årene, og holdt tre appeller for å få politikere og nordmenn til å interessere seg for den umenneskelige situasjonen befolkningen utsettes for av Indias regjering, en situasjon som ytterligere eskalerte da det indiske parlamentet i begynnelsen av august vedtok grunnlovsendringen som fratar Jammu og Kashmir sitt indre selvstyre. Kashmirerne ble rett og slett steng inne med piggtråd og portforbud, folkevalgte politiker ble satt i husarrest og fengslet, og befolkningen ble fratatt mulighet for kommunikasjon med noen utenfor. India argumenterer med at dette vil skape stabilitet i regionen, men det motsatte vil skje.

Hvor er norske medier? Når to tusen personer demonstrerer i Oslos gater og holder appeller utenfor Stortinget om den prekære situasjonen, er de fraværende. Det finnes faktisk også mennesker i Norge og norske statsborgere, som ikke får kontakt med sine kjære i Kashmir, og det finnes mange som har sin opprinnelse i dette verdens vakreste, men svært farlige, området.

Som informerte personer har vi ansvar for å bringe informasjon om situasjonen ut til de som ikke har kunnskap, og vi har ansvar for å vurdere de kildene vi forholder oss til. De som bringer øyenvitneskildringer ut, forteller om forferdelige forhold vi i Norge ikke forstår alvoret av fordi vi har det så utrolig trygt. Mange forskere har uttalt seg, og det er publisert gode og informative artikler i norsk presse. Men den kritiske pressen mangler helt i Norge.

Siden britene trakk seg ut og India og Pakistan ble to selvstendige stater har dessuten konflikten mellom Pakistan og India om Kashmir pågått, like lenge som den vi kjenner mellom Israel og palestinere (1947). Det India gjorde i august har paralleller til Israels politikk. Okkupasjonen av Kashmir i august burde fått den norske befolkningen og verdens befolkning til å rope høyt, men få bryr seg, og at India bryter FN-resolusjonen ser verden mellom fingrene på. FNs sikkerhetsråd tar på India med silkehansker, selv om diskusjonen der gjorde at indiske myndigheter åpnet skolene igjen i september. Hva hjelper det hvis foreldre ikke tør sende barna på skolen, eller deres fedre er satt i arrest og ikke kan tjene til livets opphold?
Et stort flertall av befolkningen på 7-8 millioner i Kashmir er muslimer, mens de som sitter i regjeringen i Delhi, er hinduer. I India er det flere muslimer enn det er i Pakistan, men i India er de en minoritet. Mange av Indias minoriteter, akademikere, politikere, journalister ol. ville ha protestert mot det som skjer i Kashmir, men få tør fordi represaliene er så store. Forholdene for minoriteter over hele India er vanskelige.

I Norge hadde vi i 2018 i underkant av 16 000 personer med stort og smått som utgjør forsvaret når heimevernet er inkludert. I verdens største demokrati, som India gjerne kalles, har de utplassert halvparten av de militære styrkene i landet i det bittelille området Kashmir, noe som utgjør minimum 500 tusen personer. FN refererer til om lag 700 tusen. Bare tenk hva dette gjør med befolkningen!

Jeg har ikke engasjert meg for å ta stilling til forholdet mellom Pakistan og India eller hva som er best for befolkningen i Kashmir, men en okkupasjon med grove brudd på menneskerettighetene og de humanitære konsekvensene, kan jeg ikke la vær å engasjere meg i. Jeg har selv vært der, men i en tid hvor alt var annerledes. Jeg har imidlertid et budskap å fremme fra en som nylig har vært i Kashmir. Det kashimirene selv ønsker er at tre parter setter seg ned og snakker sammen. Det er kashmirene selv, men da må deres folkevalgte slippe ut av arrest, og det er India og Pakistan. Til en slik dialogprosess trengs andre lands bistand. Pakistan har gjentatte ganger det siste drøye året bedt om dialog med indiske myndigheter, men er kraftig avvist av Indias statsminister. Fredsnasjonen Norge kunne ha bidratt til en fredsprosess og en varig løsning for kashmirerne. Hva er det da som hindrer oss i å rekke opp hånda og gi kashmirerne håp når de trenger oss, verdenssamfunnet? Svaret er norske økonomiske interesser i India. Vi selger store mengder våpen til dette skinndemokratiet, og vil selvfølgelig ikke gjøre noe som kan skade vår egen økonomi. Politikere, byråkrater og forskere vet dette, men vil vi andre fortsette å vite det uten å gjøre noe? Kreve at det i handelsavtaler også følger et moralsk ansvar. Det moralske ansvaret er nødt til å veie tyngre enn de økonomiske. Vi må kunne bryte en avtale når våpnene brukes til okkupasjon og ikke forsvar. Er det noen som våkner? Partiene som ikke er i regjering?

Om forfatteren

Sofia Rana

Sofia Rana

Jeg jobber i SAS som flyvertinne, er tillitsvalgt i fagforening, mediekritisk spaltist i medier24 og antirasistisk aktivist, blant annet som medlem i Rødts antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*