Krysset du en kvinne?

Resultatet fra lokalvalget 9. september strømmer for tiden inn. En ting er hva slags oppslutning hver enkelt parti fikk; noe helt annet er hvem som faktisk sitter igjen med makt og posisjoner etter at alle kryss og slengere er talt opp og alle samarbeidskonstellasjoner er ferdigforhandlet. Her er det store variasjoner og flere overraskelser, i det mange hovedstadskommentatorer – riktignok temmelig feilaktig – har kalt et protestvalg. Men en ting er som regel gitt over alt:

Makt og posisjoner havner aller oftest hos godt voksne, hvite menn.

For til tross for at stadig flere kvinner stiller til valg i Norge (selv om kvinneandelen ved kommunestyrevalget fortsatt bare er 43 prosent), og partiene ofte setter menn og kvinner på annenhver plass, er det flest menn som får personstemmer og som dermed kommer inn.  Grafene under fra SSB viser utviklingen i kjønnsbalanse blant kandidatene og representantene til kommunestyrene:

 

 

Velgere krysser altså heller fram menn enn kvinner og kvinner taper generelt sett på at velgerne får gjøre endringer på listene.

Institutt for samfunnsforskning har sett på bl.a. denne tendensen i rapporten Kvinner i lokalpolitikk 2015 : En statusevaluering. Der fant forskerne Bjarte Folkestad, Jo Saglie og Signe Bock Segaard at lav kvinneandel ble anerkjent som et problem, og det ble lagt vekt på kjønnsbalanse når listene ble satt opp. Kjønn blir likevel et mindre viktig kriterium når topplassene skulle besettes. De viste også at kvinneandelen i kommunestyrene ville vært høyere hvis partienes listeoppsett hadde vært avgjørende og at velgernes personstemmer klart hadde bidratt til kjønnsubalansen i de endelige kommunestyrene. Den reelle andelen innvalgte kvinner etter at personstemmene var tatt med, var 39,5 %, mens andelen hadde vært 43,4 % dersom personstemmene ikke hadde telt med.

Men hvorfor blir det slik? Rapporten Personvalg ved stortingsvalg av Johannes Bergh, Dag Arne Christensen, Bjarte Folkestad, Rune Karlsen og Jo Saglie gir noen svar. Den viser at når velgerne får spørsmål om hva som er viktig når de gir personstemmer, så kommer kjønn og etnisitet faktisk ganske langt ned på listen. Det er saker, synlighet, tidligere politisk erfaring og plassering på partilistene som avgjør. Problemet er jo bare at så lenge de hvite, godt voksne mennene i lokalpolitikken også er dem som har mest fartstid og erfaring å vise til, og at de gjerne innehar toppvervene som gjør at folk flest vet hvem de er og har mest tillit til dem, vil denne tendensen være seig å snu. Da får de mest personstemmer og rykker forbi kvinnene nok en gang.

For å motvirke velgernes personstemmeeffekt, bør partiene ta på alvor det faktum at velgerne ikke gir personstemmer til kandidater de ikke kjenner til. Da må kvinner, minoriteter, ungdom og andre med mindre politisk erfaring og synlighet fra før frontes ekstra mye, både i og mellom valgkampene. De må dessuten oftere gis topplasseringene på listene og kumuleres. Gamle ringrever bør også kjenne sin besøkelsestid og gi rom for og støtte til nykommere.

For det har noe å si hvem som sitter og bestemmer i lokalpolitikken. Flere kvinnelige politikere fører f.eks. til mer likestilling i befolkningen: En svensk studie viste at antallet kvinnelige politikere i kommunestyret gir mindre lønnsforskjeller, mer likt fordelt foreldrepermisjon og flere heltidsarbeidende kvinner i offentlig sektor. En mer mangfoldig sammensatt politikergruppe vil også være mer representativ for folket de reelt sett skal styre på vegne av, noe som både er et mål i seg selv, men også fører til at flere perspektiver kommer med i de politiske debattene og prioriteringene.

De viste også at kvinneandelen i kommunestyrene ville vært høyere hvis partienes listeoppsett hadde vært avgjørende og at velgernes personstemmer klart hadde bidratt til kjønnsubalansen i de endelige kommunestyrene.

Så hvordan gikk det med kjønnsbalansen når personstemmene nå er talt opp og posisjonene fordelt rundt om i det ganske land? 

Det ble dessverre ingen kvinnerevolusjon i år heller. Et trist eksempel er f.eks. Time kommune, hvor det i kommunestyret endte opp med å bli 70 % menn og en markant nedgang i kvinneandelen, selv om halvparten av de kumulerte kandidatene var kvinner. Det var riktignok kun SV som hadde kvinnelig førstekandidat (og kvinnelig andrekandidat, faktisk), så det har åpenbart også en del å si. Når samarbeidet mellom Høyre, Frp, Krf og Venstre så var et faktum, ble det markert med følgende bilde, som er en ganske god oppsummering av hele denne problemstillingen, egentlig:

Noen gladnyheter skal vi likevel ta med oss til slutt, for å ikke miste motet helt:

I Oslo krysset velgerne til Rødt og SV stort sett kvinner og kandidater med minoritetsbakgrunn. Og ikke minst: byens desiderte vinner av flest personstemmer, nærmere bestemt imponerende 17.044 kryss og 2309 slengere, var kvinnen Lan Marie Ngyuen Berg fra MDG. SV har dessuten sikret seg to nye, kvinnelige ordførere etter valget i år, Yvonne Wold i Rauma og Aase Refsnes i Steigen. I tillegg gjenvelges jo Mor Oslo selv, SVs Marianne Borgen.

Så: Krysset du en kvinne i år? Hvis ikke, syns jeg godt du kan være litt mer som SVs velgere neste gang. Godt valg!

 

Illustrasjoner: Bilde 1: Colourbox.com, hentet fra samfunnsforskning.no, bilde 2 og 3: statistikk fra SSB.no og bilde 4: borgerlig blokk i Time kommune, foto: Time Høgre.

 

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer i blokk på Stovner med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

Comments are closed.