En feministisk verden – som rommer mange

Lørdag 28. September fra kl. 12-16 organiserer Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) et åpent arrangement Feminisme på grasrota i Latin-Amerika: strategier for endringer i Frivillighetshuset Tøyen. Det blir samtale med aktivister fra Argentina, Colombia, Brasil og Guatemala for å utveksle erfaringer fra grasrotas kvinnekamp i Latin-Amerika. Vi vil høre hvordan feministiske endringer skapes, og hva vi kan lære av hverandres strategier for sosiale, økonomiske og politiske endringer.

 

Vi er mange enige i at feminisme er fortsatt nødvendig i det 21. århundre, men jeg opplever at hvite vestlige feminister har vansker med å forstå, respektere og støtte feministiske kamper i andre deler av verden.

Alle feminismer vokser fram i konkrete sosiale og historiske kontekster. I utgangspunktet de fleste er enige i at det er ikke det samme å være en urfolkskvinne i Guatemala og en norsk jente i Trondheim. Vi deler undertrykking fordi vi lever under lignende hierarkiske strukturer, samtidig er det en vesentlig forskjell mellom situasjonen i Latin-Amerika og i Europa; koloniseringen.

Denne historiske hendelsen, som begynte for over 500 år siden, gjør at frigjøringskampene blant feministiske grupper i Latin-Amerika har ulike analyser av maktstrukturer og de har flere verktøy for å bekjempe disse enn det de fleste feministiske grupper i Europa.

Deres situasjon er betraktelig verre enn vår. Store deler av befolking i Latin-Amerika lider under koloniseringens konsekvenser: tap av land, assimilering av deres kulturer, verdigrunnlag og språk, tradisjoner har blitt stigmatisert og forbudt og naturresurser utnyttet. Urfolk og etterkommere fra afrikanske slaver har siden koloniseringen begynte på slutten av 1400-tallet gjort opprør mot kolonistenes strukturer som baserer seg på sterke hierarkier. De samme strukturene opprettholdes gjennom nasjonalstatene og internasjonale investeringer.

Samtidig har jeg forstått at mange hvite vestlige feminister sliter med å støtte mange latin-amerikanske frigjøringskamper. Er det ikke viktig å være allierte og å vise solidaritet når alle bevegelsene vil bekjempe undertrykking? Hva om vi faktisk har noe å lære selv fra deres analyser, metoder og aksjoner?

Å vise solidaritet overfor andre feministiske bevegelser er en viktig feministisk oppgave om vi virkelig ønsker å se endringer i verden som fører til mer frihet, rettferdighet og økologisk balanse for alle. Et problem for denne solidariteten er at mange hvite vestlige feminister ikke er bevisste på sine privilegier selv om de anser interseksjonalitet som et nyttig verktøy for å analysere undertrykking. Å bli bevisste våre egne privilegier som hvite vestlige må komme med en stor dose ydmykhet og nysgjerrighet. Vi har blitt oppdratt i det kolonialistisk hvite heteronormative patriarkatet. Dette har ført til at mange har internaliserte overlegne holdninger overfor andre måter å utføre feminismer på. Disse overlegne holdninger har en potensiell fare til å ligne på tendenser vi ser blant høyrekonservative og populistiske ideologier, hvor enkelte mener at de eier den perfekte formelen til å oppnå deres feministiske mål.

Å vise solidaritet betyr å lytte, lære og respektere andres taktikker til å bekjempe undertrykking. Aldri belære eller kritisere andre feministiske frigjøringskamper. Alle feministiske grupper har full rett til å velge begrepene de identifiserer seg med, deres felles mål og praktiske taktikker til å bekjempe undertrykkende strukturer. Derfor bør vi være varsom når vi ønsker å være allierte i den feministiske kampen. Å være alliert er å ta et steg tilbake mens vi er tilstede og innser at makthavende strukturer bør bekjempes med mangfoldige stemmer. Sammen kan vi skape en verden hvor det er plass til mange forskjellige verdener.

Læring fra andre feministiske frigjøringskamper. Selv om vi har noen faktorer som utgjør en forskjell mellom europeiske og latinamerikanske kontekster, er grunnlaget for undertrykking felles. Latinamerikanske frigjøringskamper har ulike kjennetegn, hvor samarbeid, selvorganisering, uavhengighet fra statlige strukturer og strukturer som undertrykker, kombineres i praktiske løsninger mot kapitalisme og imperialisme.

Det er lurt å spørre oss om de faktisk bruker metoder og tiltak vi kan dra nyte av i våre feministiske kamper i Europa. Media usynliggjør latinamerikanske feministiske initiativer, spesielt når verktøyene grasrotbevegelser bruker anses som lite tradisjonelle og de er direkte konfronterende mot maktstrukturer. Samtidig må vi anerkjenne at mange feministiske grasrotbevegelser er gode på å inkludere mangfold i feminismene samtidig som de samarbeid fra et interseksjonalitet perspektiv.

Latinamerikanske feminismer er opptatt av to mål; bekjempelse av undertrykkende strukturer samtidig som de bygger opp alternativer til nåværende dominerende systemer. I oppbygging av alternativer til undertrykkende strukturer har vi mye å lære. Vi kan ikke bare være opptatt av motstand, men også av å samarbeide for å få til solidariske kollektive løsninger.

Etter over 500 år må vi europeiske feminister åpne opp for utenomparlamentariske feministiske aksjoner som kan bidra til større sosiale endringer. Våre latinamerikanske medsøstre og brødre fortjener annerkjennelse, respekt og støtte i deres frigjøringskamper. Samtidig kan vi anerkjenne deres tilnærminger og forsøke dem hit. Fordi deres kamp er vår kamp og sammen kommer vi alltid å stå sterkere.

 

Teksten ble først publisert i LatinAmerika tidsskrift 2018 #3: Feminisme, Latin-Amerikagruppene i Norge.

 

Hovedbilde: Colorful Game Board on a White Background, av Marco Verch Professional photographer and speaker, Flickr.com

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*