I juni i år gikk FNs menneskerettighetsekspert Phillip Alston ut og informerte om deres siste rapport, som viser at millioner av mennesker kommer til å dø på grunn av klimaendringene. Han påpeker at forsøkene på å motarbeide ekstrem fattigdom de siste 50 årene kan bli stoppet av klasseskillene mellom kolonialistiske og undertrykte land.

Det er ironisk at veldig få har sett sammenhengen mellom det Alston kaller innsatsen mot ekstrem fattigdom, og økningen av transnasjonale handelsavtaler med naturressurser og militært utstyr som har bidratt til planetens oppvarming, som har foregått i det samme tidsrommet.

Kan det være at det er oss i såkalte utviklede land, godt støttet av internasjonale institusjoner som IMF og FN som selv har forårsaket disse klimaendringene, basert på vårt systems behov for økt produksjon slik at vi kan beholde velstanden vår? Kan det være at vår nykolonialistiske økonomiske spredning, under påskudd om å utrydde fattigdom, er årsaken til at de samme undertrykte mennesker nå skal betale prisen for å komme seg ut av fattigdom med døden?

Funnene i rapporten er dystre. Samtidig er den preget av det nedlatende offerbildet vi ofte bruker overfor mennesker i undertrykte og utnyttede land. Det er visstnok riktig å tenke at velstående mennesker skal få betale sin vei ut av klimaendringer, mens resten av oss kan lide mye mer. Det er ingen tegn til ønsker om å forebygge eller endre kursen, verken for å redde planeten eller de 120 millioner menneskene som forventes å bli mer utsatt for undertrykkelse til 2030.

Folk har all rett til både å flytte på seg og til å yte motstand mot det kapitalistiske systemet.

Vi i Vesten velger å ignorere og usynliggjøre all innsats mennesker i andre deler av verden daglig gjør for å stoppe denne dødelige utviklingen. Vi ser ikke dem i massemedia, men heldigvis er de godt organisert og kjemper videre, uansett hvor mye kriminalisering og drap de blir møtt med. Mennesker i undertrykte land begynte å betale prisen for klimaendringene lenge før FN lanserte sin rapport. Det er grunnen til at vi de siste årene har sett en økning av flyktninger, ikke bare på grunn av militære aktiviteter, men også av større landsprivatiseringer til fordel for internasjonale investeringer. Jord og vann blir forurenset, klimaet endrer seg, og folk har all rett til både å flytte på seg og til å yte motstand mot det kapitalistiske systemet.

Det er mange forskjellige framtidsscenarioer som kan skisseres. Tar vi en titt mot G20-møtet i Osaka, ser vi tydelig hva lederne i nykolonialistiske land ønsker for veien videre. Helt inne i sin egen nyliberalistiske boble tenker de å opprettholde produksjon- og forbruks vekst, øke dataovervåkninger og lagring på tvers av grenser, og beholde kontroll over dagens system. Det er disse og deres partnere som kan kjøpe seg vekk fra klimaendringene, og dermed kan de like godt fortsette å fylle kontoene sine.

Løsningene for å redde planeten og unngå at det allerede eksisterende klima-apartheidet vokser seg større, ligger i hendene våre. Selv velger jeg ennå å håpe på at de fleste greier å forstå at det er opp til oss, vanlige mennesker, å skape endringer og alternativer til dagens økonomiske system. Boikotte produkter til store transnasjonale selskaper som ødelegger miljøet i andre land, opprette byttenettverk i nærmiljøet, gå tilbake til hjemmelagde produkter, kjøpe mer brukt. Er vi virkelig vågale, så kunne vi faktisk nekte aktivt å delta i og å arbeide i transnasjonale selskaper, jobbe i banker som støtter miljøfiendtlige internasjonale investeringer og i det militære nettverket.

Et av flere mulige scenarioer er at det blir såpass mye sosial uro på tvers av grensene at de rike blir redde for makta vår. Vi er mange som hver dag undrer på hvorfor ikke flere er sinte. Sinte på den ti-prosenten som tjener seg rike på å ødelegge kloden og forsøker å sende oss til døden. Vi skal aldri se bort ifra kreftene av de godt organiserte sosiale bevegelsene. Løsningene ligger jo i hendene våre.

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 07. Juli 2019

Hovedbilde: Guatemala-Antigua. Local indigenous women. CarlosVanVegas, Flickr.com