Arveenevoldsregjeringsakten for Norge fra 1661. Høsten 1660 innførte kong Frederik III enevelde i Danmark og Norge. I august 1661 skrev fremstående norske borgere under på at Norge nå var et eneveldig arvemonarki. Tidligere hadde Norge (og Danmark) vært et valgmonarki, der kongen måtte bli valgt av borgere og adel for å bli akseptert som konge, og der adel og embetsmenn var med på å styre landet. Etter innføringen av eneveldet var det kongen og hans «kollegier» som bestemte alt, til minste detalj. Først i 1814 ble eneveldet avskaffet i Norge. Danmark var et enevelde helt til 1849. Arveenevoldsregjeringsakten oppbevares hos Riksarkivet. Public domain.

De siste ukenes medieoppstyr rundt prinsesser og sjamaner har nok en gang blåst liv i diskusjonen om kongefamilien, om hvorvidt de er gode representanter for landet og hvorvidt vi kan forsvare å ha et monarki i Norge i 2019. Denne debatten dukker opp med jevne mellomrom, som rett er i et demokratisk land. Men hvor demokratisk er egentlig kongehuset?

Åtte av ti nordmenn støtter monarkiet ifølge en undersøkelse fra 2017. Det vil si at et klart flertall av oss ønsker å fortsette og ha et samfunn der posisjonen som statsoverhode er arvelig i én bestemt familie. Vi er fornøyde med å ha et samfunn der kongen har mulighet til å nekte og sanksjonere lovene som det demokratisk valgte Stortinget vedtar, og slik utsette at lovene blir satt ut i livet. Et samfunn der kongen ifølge Grunnloven har full immunitet, og dermed er den eneste personen i landet som ikke kan straffeforfølges hvis han bryter norsk lov (de andre medlemmene av kongefamilien har delvis immunitet). Kort sagt – et samfunn der «alle er like, men noen er likere enn andre». For hvem kan egentlig forsvare prinsippene bak dette?

Nordmenn flest er i hovedsak opptatt av demokrati, så hvorfor ønsker så mange av oss å opprettholde en udemokratisk institusjon som kongehuset? Sannsynligvis er tradisjon og sedvane en stor del av forklaringen. Det som «alltid» har vært, er lett å fortsette med. Det er naturlig for mennesker å være redde for forandring. At kongen og dronningen ikke lager konflikter og generelt fremstår som hyggelige mennesker, er definitivt også en viktig komponent, for hvorfor endre på noe som tilsynelatende fungerer godt? I tillegg tror jeg at den politikerforakten som råder både i Norge og Europa for tiden spiller inn. Ingen vil jo ha en idiotisk og løgnaktig politiker som statsoverhode? Nei, da er det mye bedre med den trivelige kongen.

La oss nå ta en titt på disse argumentene. For er de egentlig holdbare?

Tradisjonsargumentet

Én av grunnene mange oppgir for å støtte monarkiet, er tradisjon. Vi har «alltid» hatt en konge, så hvorfor ikke fortsette? Som historiker synes jeg alltid det er spennende å diskutere tradisjon og historie som argumenter for nåtidig praksis. Ofte bunner argumenter om tradisjon i mangelfull og/eller romantiserende oppfatning av fortiden. At noen handlet på en bestemt måte i fortiden, er sjelden et godt argument for å gjøre det samme i en helt annen tid.

Norge har hatt 68 monarker (regnet fra Harald Hårfagre). Deres rolle i det norske samfunnet har variert enormt. De har kommet fra en rekke ulike familier og en rekke ulike land. De har hersket over store landområder, og de har mistet dem. Noen har vært mest opptatt av lover, noen av religion, noen av krig, andre igjen av å få unger med flest mulig damer. Og skal man se strengt på det, så har det ikke engang alltid vært en norsk konge – i flere århundrer var det den danske eller svenske kongen som også var konge i Norge. Det er derfor vanskelig å se på hele «kongerekka» som én tradisjon, selv om institusjonen har samme navn. Dagens konge har lite til felles med kongene i middelalderen eller i enevoldstiden. Dagens tradisjon går dermed egentlig ikke lenger tilbake enn til 1905.

Da Norge ble selvstendig i 1905, var det mange som regnet med at landet skulle bli republikk, men den norske regjeringen presset hardt på å få innsatt den danske prins Carl (senere Haakon VII) som norsk konge. Årsaken var i hovedsak taktiske innen- og utenrikspolitiske hensyn, og ikke prinsipielle (statsministeren var republikaner!). Både republikanerne og Carl selv ønsket imidlertid folkeavstemning, og 79 prosent av befolkningen stemte for å innsette ham som konge. Denne hendelsen blir ofte brukt som argument for at Norge har «et demokratisk valgt monarki». Det er i alle fall å tøye sannheten. For det første opplevde nok ikke folk flest at det fantes et reelt alternativ. Regjeringen hadde gjort det klart at de ville gå av dersom nei-siden fikk flertall. Et nei hadde ført til en konstitusjonell krise. For det andre var det store deler av folket som ikke hadde stemmerett. Kun menn over 25 år fikk stemme, i tillegg til at det å ha gått konkurs eller å ha mottatt fattighjelp var forhold som førte til tap av stemmerett. Altså fikk hverken kvinner eller fattige være med på avgjørelsen.

I tillegg kommer selvsagt det faktum at ingen av oss som lever nå har vært med på denne folkeavstemningen. Norge hadde to folkeavstemninger om EU-medlemskap på bare litt over 20 år – så hvorfor skal en avstemning vedrørende monarkiet gjelde for alltid?

Monarkiet fungerer bra-argumentet

Det norske monarkiet fungerer godt på den måten at kongen jevnt over har klart seg godt i rollen sin – han har funnet en god balanse mellom å være politisk nøytral, men likevel fremme verdier som mange nordmenn stiller seg bak, som likeverd og toleranse.

Både kongen og dronningen er jevnt over godt likte i Norge, både blant rojalister og republikanere. Det er imidlertid ikke et spesielt godt argument for å opprettholde kongedømmet. Er man for monarki fordi kong Harald virker som en hyggelig person, da er man ikke for monarki, men for kong Harald, for å parafrasere Tor-Øyvind Rands innlegg i konge-debatten fra i vinter. Hvilken styreform vi skal ha og hvem som skal være landets statsoverhode må være et prinsipielt spørsmål, ikke basert på hvor grei den nåværende kongen er. Tenk om noen skulle bruke de samme argumentene på politikere? Jeg tror ikke det hadde blitt godt mottatt dersom noen foreslo at Erna Solberg kunne sitte på livstid, fordi de likte henne så godt.

Et vanlig argument mot republikk er at Norge kan ende opp med en president som Trump. Det er litt rart når rojalister kommer med slike argumenter – ettersom monarker i aller høyeste grad er noe man ender opp med. Presidenter er derimot noe man kan velge, og de kan byttes ut dersom de ikke fungerer.

Mange virker også å tro at hvis vi kvitter oss med monarkiet, så må vi automatisk innføre et lignende politisk system som USA eller Frankrike, med en president som styrer. Det må vi heldigvis ikke. Norge kan være en parlamentarisk republikk med samme politiske system som i dag, men med en folkevalgt politiker som statsoverhode.

Det er i dag liten debatt rundt kongens faktiske maktposisjon. Selv om han sjelden bruker den, har kongen makt til å utsette og i ytterste konsekvens hindre stortingsvedtak. I 2008 brukte han han denne til å trosse stortingsflertallet og hindre Stortinget i å fjerne Grunnlovens paragraf 4, som omhandler Kongens religion. På denne måten hindret kongen et reelt skille mellom kirke og stat.

Politikere er verre-argumentet

Mediebildet i både Norge og mange andre land preges i dag av mye politikerforakt. Presidenter som USAs Donald Trump og Tyrkias Recep Erdogan har nok heller ikke bidratt til å gjøre det mer fristende for flere med republikk i Norge. Ofte er rojalistene opptatte av at politikere lyver, er korrupte og generelt oppfører seg dårlig. De siste årene har det blant annet blitt avdekket flere saker med norske politikere som har brukt penger de ikke skal (her må det sies at kongefamilien også sine svin på skogen, blant annet har de fått kritikk for sin manglende åpenhet rundt pengebruk). Korrupte politikere vekker forståelig nok harme, og brukes av mange rojalister som argument for at Norge må forbli monarki. I kommentarfelt på sosiale medier er det heller ikke uvanlig å finne påstander om at kongen til og med må få mer makt, på bekostning av de løgnaktige politikerne.

Forestillingen om at de kongelige har høyere moral enn politikere eller vanlige folk, er gammel. Det finnes en rekke eksempler, både fra Norge og andre land, på at vanskeligstilte personer har sendt brev til kongen med bønn om bedre levevilkår eller klage på embetsmenn – datidens politikere. Brevene inneholdt lovprisninger av kongens godhet, men gav sjelden eller aldri noen resultater for avsenderne.

Et godt eksempel er da Thranitterbevegelsen var aktiv i Norge på midten av 1800-tallet. En petisjon (bønneskrift) til kong Oscar var et av bevegelsens fremste aksjonsmidler. En liste med ti krav, blant annet om allmenn stemmerett og bedre levevilkår, ble ikke sendt til Stortinget, men til kongen. Dette var sannsynligvis et uttrykk for at thranittene holdt kongen for å være mer moralsk opphøyd enn politikerne/embetsmennene, og at han derfor ville forbarme seg over de vanskeligstilte. Kongen avviste ikke bare bønneskriftet, han fikk også de folkevalgte til å avvise arbeidernes forespørsel da den ble sendt til Stortinget året etter. Takk for den, kongen.

Oppsummert kan vi si at konger historisk sett ikke er kjent for å høre spesielt mye på folket. Ønsker om mer makt til kongefamilien må derfor være fremsatt mot bedre vitende. Håper jeg.

Aftenpostens Øystein K. Langberg argumenterer for at kongehuset er en samlende motvekt mot populismen. Dette fremstår umiddelbart som et godt argument. Imidlertid er det ingen garanti for at kongen vil være et samlende symbol. Jeg er enig i at kong Harald kan være det, men det er slett ikke gitt at hans etterfølgere vil være like samlende. Og dersom en av etterfølgerne ikke er det, kan ikke folket gjøre noe som helst for å styre ham eller henne i en mer samlende retning. Når sant skal sies er vel hele monarkiet vårt populistisk i sin natur – ettersom store deler av støtten til kongefamilien er basert på kong Haralds popularitet?

Det er heller ikke umulig for folkevalgte politikere å være samlende symboler. I Norge kan «landsfaderen» Einar Gerhardsen brukes som eksempel på dette. Eksempler fra utlandet er Helmuth Kohl, Tysklands forbundskansler (statsminister) fra 1982 til 1998, og Vigdís Finnbogadóttir, Islands president fra 1980 til 1996. Sistnevnte fikk ved et av valgene en oppslutning på hele 94 %! Bedre enn den norske kongefamilien, med andre ord.

Etter min mening finnes det altså ingen gode argumenter for å beholde monarkiet. Det virker heldigvis som om stadig flere politikere mener det samme, selv om fremgangen er langsom. For hver gang spørsmålet om å avskaffe monarkiet har vært oppe i Stortinget de siste årene, har litt flere representanter stemt for. Selv om monarkiet fortsatt har stor støtte i Norge, er tiden moden for en reell, informativ debatt om hvilken statsform vi ønsker oss. Uavhengig av kongens popularitet, prinsesser og sjamaner.