Vi er mer verdt enn produktiviteten vår

 

En antikapitalistisk fortelling om privilegier, bedagelige tilpasninger og et glimt av håp.

I det gamle Mesopotamia var befolkningen tidlig ute med oppmålte mengder av gull og sølv som ble brukt som betalingsmidler, i tillegg til å ha eget lovverk for bruk av varepenger. I slike samfunn var det allerede da en tendens til opphoping av penger hos enkelte som i tillegg hadde politisk og religiøs makt. En slik samfunnsdeling førte til klasseskiller, der noen få hadde midlene og tok avgjørelser for resten av gruppen.

Hopp fram til industrialiseringen. Ressursene fra de europeiske koloniene i Amerika og Asia, ble imidlertid situasjonen for motstandsbevegelser mot kapitalismen forverret. Som følge av globaliseringen vår generasjon har opplevd, er undertrykkelsen av kvinner og de sosiale forskjellene blusset opp igjen.

Vestlige feminismene – kapitalismens tjenerinner?

Nancy Fraser har løftet tanken om at noen vestlige feminismer er blitt som kapitalismens tjenerinner. Istedenfor å kjempe for å legge ned dette ødeleggende økonomiske systemet, har mange vestlige, feministiske ideologier søkt likestilling utelukkende gjennom aktiv deltakelse i kapitalismen ved å arbeide for ansettelser av kvinnelige ledere i statlige- og finansinstitusjoner. Dette er en måte å opprettholde de sosiale skillene på ved å styrke noen få kvinners muligheter til makt. Klassekampen er gammel, men har vi moderne vestlige feminister klart å ta avstand fra kapitalismens klør eller har vi blitt nyttige brukere av den?

Kritiske feminister som Fraser og Angela Davis (1983), i godt selskap av anarkofeminister som Emma Goldman (1910) og autonome marxister som Silvia Federici, setter fingeren på at de fleste vestlige feministiske bevegelser mangler antikapitalistisk analyse.

Klassekampen er uløselig knyttet til det feministiske prosjektet, og vi har misforstått hvordan vi gjør reell motstand i form av kollektive, praktiske strategier med mål om å bygge nye samfunnsstrukturer. De fleste vestlige, feministiske bevegelser har, ifølge Fraser og Federici, valgt å delta i det kapitalistiske systemet som strategi for å oppnå likestilling i stedet for å kjempe imot det. Forholdet mellom stat, kapital og religion som et sammensatt undertrykkingssystem har skjøvet og misbrukt europeiske kvinner i mange hundre år. Ved å delta i det kapitalistiske systemet endres ikke systemet, tvert imot. Enkelte kvinner opprettholder strukturene ved å bli en del av en privilegert gruppe som igjen undertrykker andre samfunnsgrupper som anses som unyttige, enten fordi de ikke kan eller vil delta i det påtvungne arbeidsmarkedet.

Bedøvende privilegier?

Jeg vil ikke bli en del av systemet, jeg vil skape et nytt system som gjør kapitalismen utdatert. Å være født i rike land kommer med privilegier som bedøver oss i kampen mot pengestyring. Privilegier er varierte, og de kan komme i form av å tillate oss overforbruk av klær eller elektroniske gjenstander, reiser til ønskede destinasjoner eller tilgang til den fremste helsetilbud i verden. Med disse privilegiene kan det forekomme en falsk følelse av trygghet som er sårbar men skaper avstand fra menneskegrupper som er i dårligere økonomiske situasjoner.

Vi ønsker oss trygge liv med behovene våre dekket, samtidig som vi vil ha rett til å bestemme over egen tid for å være med familie og venner. Vi ønsker oss både frihet og trygghet på samme tid.  I denne situasjonen er flere vestlige, feministiske bevegelser blinde for sine egne privilegier og hvordan dette gjør oss sårbare for å ta del i et system som egentlig har undertrykt oss i flere hundre år. Ikke nok med det, mange har en snever forståelse av likestilling når de tenker at det kan gi dem frihet å oppnå de samme privilegiene i et undertrykkende system som baserer seg på tvunget lønnet arbeid, på lik linje med menn.

En klassekamp som minsker klasseskillene uten å angripe de bakenforliggende årsakene vil endre lite. Det er selve kapitalopphopingen som må bekjempes; pengers eksistens i seg selv.

Drømmen om å skape et nytt mangfoldig system, sammen.

Den ekte antikapitalistiske kampen foregår stort sett utenfor Europa, kontinentet som er vuggen til kapitalismen. I vårt samfunn hører vi ofte snakke om at vi må sikte mot en mer rettferdig ressursfordeling for å ha mindre klasseskiller. Noen kan tenke at vi burde sikte mot en mer rettferdig fordeling av ressurser. Dette forutsetter at vi fortsatt måler oss selv og mange grunnleggende aktiviteter etter penger. Det forutsetter at vi må produsere for å bli ansett som verdifulle samfunnsdeltakere. Dette er kun en liten reform, og det er etter min mening, ikke nok.

En feministisk antikapitalistisk klassekamp må bryte fullstendig med penger som måleverdi. Vi må ta tilbake verdien av oss selv som mennesker, verdien i omsorg, sosiale aktiviteter og gjensidig støtte. For noen kan dette virke umulig, men det finnes mange feministiske bevegelser rundt omkring i verden som daglig kjemper for å bryte fullstendig med penger. I Latin-Amerika har for eksempel zapatistene og andre urfolksgrupperinger organisert seg i form av kollektiver. Her de prøver de å utvikle en selvopprettholdene samfunnsorganisering ved å lage sine egne regler og støtte seg på egne lokale produkter (Enlace Zapatista, 2015).[i] I mange andre land både i Nord-Amerika og Europa begynner vi å vitne regelmessig organisering av byttemarkeder og selvorganiserte nettverk for gjensidig støtte.

Slike eksempler på samfunnsorganisering uten penger er oppløftende påminnelser om at denne fortellingen ikke er ferdig. Men vi må våkne opp fra trolldommen om den falske tryggheten fra kapitalismen vi lever i, for å kunne ha likestilte og frie lokale samfunn. Kapitalismens mutasjon i det 21. århundre til såkalt fleksibilisering av arbeid i form av økt sosialt samvær i arbeidsplassene, mindfullness for å takle stress på jobb, eller streben etter maktposisjoner er ikke nok for å oppnå endringer. Vi er fortsatt undertrykte, men på en søtere måte enn under den industrielle kapitalismen.

Vi kan begynne med nye, inkluderende og forsterkede feministiske diskurser for å kunne handle deretter. Kampen for å frigjøre mennesker fra objektivisering, kommodifisering og evig vekst som pengejakt krever, kan kun vinnes med samhold på tvers av grenser, språk, trosretninger og hudfarger. Vi må sikte mot en internasjonal bevegelse som avslutter den kapitalistiske undertrykkelsen gjennom boikott av transnasjonale selskaper og at vi selv forlater våre arbeidsplasser. Vestlige feminister må øke bevissthet gjennom antikapitalistisk analyse, evaluere sine strategier mot finansverden og staten samtidig som vi utvikler kollektive tiltak for hverdagsmotstand. Målet må være å skape nye arenaer hvor alle i samfunnet kan ha gode liv uten å måtte produsere overflødige tjenester eller bruke penger. At staten holder oss konstant i jobb med unnskyldningen om at vi holder velferden gående, er et effektivt virkemiddel for å unngå motstand fra befolkningen. Vi har mange tilgjengelig verktøy for å gjøre motstand mot kapitalismen, vi må bare våge å ta dem i bruk.

For mange kan dette virke som en utopi. Kapitalismen er dessuten en abstrakt idé, som er vanskelig å gripe og representeres av forskjellige forgreninger i form av finansindustrien, bankmonopoler, religiøse institusjoner og politisk makt. Vi kjenner bare til dens ødeleggende effekter.

Det er på tide å drøfte om hvordan denne fortellingen skal fortsette. Dag for dag kan vi bygge nye kapitler sammen, ved å fokusere på våre felles kamper Forhåpentligvis forstår flere snart at vi alle er levende vesener som er mye mer verdt enn produktiviteten vår. Vi kan leve uten penger. Vi gjorde det i mange århundrer tidligere og vi kan klare det igjen. Valget er vårt.

 

Kilder:

Enlace Zapatista (2015), Capitalism destroys, the People build. Hentet i http://enlacezapatista.ezln.org.mx/2015/03/10/capitalism-destroys-the-people-build-subcomandante-insurgente-moises/

Federici, Silvia (1998), Caliban and the Witch: Women, the Body and Primitive Accumulation. Brooklyn, NY: Autonomedia.

Federici, S. (2018), Witches, Witch-Hunting, and Women. Oakland, CA: PM Press

Fraser, N. (2013), How feminism became capitalism’s handmaid- and how to reclaim it. The Guardian, Opinion. Hentet i https://www.theguardian.com/commentisfree/2013/oct/14/feminism-capitalist-handmaiden-neoliberal

Goldman, E. (1910), Anarchism and Other Essays. New York: Mother Earth Publishing Association

[i] Enlace Zapatista [Internett] (2015), Capitalism Destroys, the People Build. Tilgjengelig fra:  <http://enlacezapatista.ezln.org.mx/2015/03/10/capitalism-destroys-the-people-build-subcomandante-insurgente-moises/> [Lest 6. ferbuar 2019]

Davis, A. (1983), Women, race and class. New York: Random House Edition

 

Hovedbilde: Rutina diaria 6 P.M. av Hernán Piñera, Flickr.com

* Teksten ble først publisert i feministiske tidsskriftet Fett 1/2019 “Penger”

 

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*