Ingen fest uten frihet

 

Jeg elsker Eurovision. Dypt og inderlig. Et årvisst høydepunkt dekket i glitter, paljetter og kvasipolitiske analyser av stemmegivningen. Men ikke i år. For selv ikke glitter kan dekke over okkupasjonens stygge ansikt.

Med slagordet «Dare to Dream» oppfordrer arrangørene av årets Eurovision-finale oss til å tørre å drømme, men er det plass til drømmen om et fritt Palestina og ei framtid fri fra undertrykkelse og okkupasjon?

Eurovision har aldri vært apolitisk, og for meg har det alltid vært noe av tiltrekningskrafta. Diskusjonene i stua om hvorfor de samme landene alltid gir hverandre «douze points», mens andre land like sikkert ikke gir et eneste poeng. Heller ikke i år er Eurovision bare en sangkonkurranse.

Det er ikke upolitisk når artistene deltar i feiringen av Israels uavhengighetsdag, dagen som markerer starten på den store katastrofen for palestinerne.

Å være vertskap for en Eurovisionfinale er en markedsføringsfest for staten Israel som viser fram glansbilde etter glansbilde, eller postkort som det heter i Eurovision. På vei til årets finale i Eurovision Song Contest reiser artister og publikum gjennom Ben Gurion flyplass, en stadig mer ugjennomtrengelig grense for mange av oss. Det spiller liten rolle om planen var språkkurs, ledsagerprogram eller sykepleiepraksis, finner de spor av kritikk av staten Israel i et Google-søk på navnet ditt risikerer du å bli nekta innreise.

Det Israel som ønsker årets Eurovision-finalister velkommen ligner lite på det Israel kritikere møter, det kan ikke artistene late som om de ikke vet.

I Gaza, kun kilometer fra finalearenaen, tør innbyggerne knapt drømme om medisiner, rent vann og mat. Den årelange og brutale israelske blokaden av et av verdens tettest bebygde områder har ført til at befolkningen ser liten vits i å drømme. Fiskerne som blir beskutt hvis de prøver å ta seg utenfor grunna for å fø familien drømmer nok heller ikke om glitter og sangkonkurranse. Folket i Gaza demonstrerer for endring, men blir møtt med kuler fra israelsk militære mens de venter på neste bomberaid.

Fyrverkeriet fra musikkfesten i Tel-Aviv kan ikke få lov til å overskygge gnistene fra angrepene på Gaza.

Årets Eurovision-finale er sponset av selskapet My Herritage som tilbyr DNA-testing for å få vite opprinnelsen din. Mens både verter og artister tar testen og forteller hva deres genetiske opphav er blir det nok en gang tydelig at Israel ikke er et hvilket som helst vertsland.

Mens artistene lærer noe nytt og morsomt om hvor de kommer fra tenker jeg på de millionene palestinske flyktninger som ikke trenger noen My Herritage-test for å vite hvor de kommer fra.

På alle de som fortsatt bærer nøkkelen til huset som for lengst har blitt revet for å gi plass til et nytt hus, til en ny familie. På alle de som vokser opp i overfylte flyktningleirer med drømmen om et hjemland de aldri har sett.

Det kommer til å bli litt rart å ikke se årets Eurovision-finale. Det blir rart å ikke kle meg i paljetter, fylle ut poengskjema og glede meg til de særeste sceneshowene mens jeg skåler med venner.

Men det hadde vært enda rarere å skulle se å festen fra Tel-Aviv uten å tenke på han gutten jeg møtte i Hebron som måtte leke i et bur i hagen fordi bosetterne kastet søppel på han hvis ikke. Det hadde vært umulig å ikke tenke på alle familiene som er skilt av en ti meter høy mur og barna som sitter fengslet i israelske fengsel uten lov og dom.

Derfor blir det ikke noe Eurovision på meg i år. Det blir nemlig ingen fest uten frihet!

 

Foto: Ingrid Rostad

Om forfatteren

Ingrid Rostad

Ingrid Rostad

Ingrid (f.1988) er ei Oslofisert bygdejente som alltid har minst ett prosjekt på gang. Hun har et hjerte som brenner for internasjonal solidaritet, men er langt ifra fremmed for hverdagsfeminismen.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*