Kan vi løfte omsorg og gjensidig hjelp som de viktigste verdier i samfunnet?

 

 

Mandag 11.03.2019 publiserte nettavisen Utrop artikkelen «Sanner vil løfte innvandrerkvinner». Artikkelen var basert på Sanners besøk til et arrangement i regi av Oslo kommunes Enhet for Mangfold og Integrering i forkant av 8. mars-toget. Der mente han at hovedutfordringen med integreringen for innvandrerkvinner i arbeidslivet er klar, «Andelen innvandrerkvinner i arbeid er fortsatt lavere enn i befolkningen forøvrig. Kvinner med fluktbakgrunn har lavest andel i jobb. Forklaringen ligger i kompetansegapet som finnes mellom de ulike gruppene. Mange av de som har kommet til Norge har lite utdannelse. Blant de som kom i 2015 og 2016 var det 70 prosent som kun hadde grunnskoleutdanning eller lavere.»

Etter at kommentarfeltet først ble fylt av ivrige menn som klippet og limte et utvalg av misvisende statistikk, så jeg meg nødt til å skrive en kommentar.

Som innvandrerkvinne selv kan jeg si at vi er en sammensatt gruppe og at flere av tiltakene som nevnes i artikkelen er ikke direkte rettet mot noe som helst løft for kvinner.
Sanner kunne gjerne forklare hvorfor regjeringen har kuttet støtten til voksenopplæringen, hvorfor er det så få midler til å drive tospråkligopplæring for voksne og hvordan han skal bekjempe diskriminering og stigmatisering fra arbeidsgivernes side.
Det er urettferdig og farlig å legge både skylda og ansvaret på nyankommede kvinner. Kompetansegapet er ikke den eneste forklaringen for at mange står uten arbeid, årsakene er mye mer sammensatte og her er det både kulturelle verdier, arbeidsgivernes holdninger og manglende konkrete tiltak rettet mot kvinner som spiller en rolle i resultatene.
Istedenfor å demonisere kvinner som ikke kan eller vil delta i arbeidslivet, det er en viktig debatt å ta hva slags verdier basert på omsorg og sosial tilknytting ønsker vi å ha i samfunnet. Både for kvinner og menn uavhengig av opprinnelsesland.
Så til alle menn uten erfaringskunnskap som deler utvalgte statistikker for å svartmale enkelte grupper kvinner. Skam dere og la innvandrerkvinner snakke for seg selv.

Svarene lot ikke vente på seg, og der kom fram en del verdier mange etnisk norske og europeiske kvinner og feminister har. Fokuset på at det er «andre», de nye, som må integreres her, spesielt i hva vestlige mener er den beste måten å være kvinne på. Det vil si, du må kunne realisere deg som mor, være yrkesaktiv og ha full kontroll over eget liv.

Vi eier ikke de mest avanserte verdier, kun de nærmeste til kapitalismes idealer

Det skjer ofte at ubevisste etnosentriske utsagn kommer fra etnisk europeiske kvinner. Fordi mens vi fyller spalte opp og spalte ned om tidsklemma, nedleggelse av kvinneklinikker, fordeling av foreldrepermisjoner og kroppspress, forventes det at andre kvinner skal måtte finne seg i å tilpasse seg et system vi selv finner svært utfordrende å tilfredsstille. Snakk om å ikke se verken sin egen dobbeltmoral eller sine egne privilegier her.

I noen år har nå 8. mars-paroler i Oslo handlet om 6-timers dag og friheten til å velge fordeling av foreldrepermisjon. Vi ønsker en større satsing på forskning innen kvinnehelse og en løsning på tidsklemma.

Derfor stusser jeg veldig på hva er grunnlaget for de strenge forventninger mange norskfødte har overfor innvandrerkvinner, når kanskje det vi må gjøre er å stoppe opp og lære hva slags verdier disse kvinner kommer med som vi har faktisk glemt og vi til og med savner i hverdagen. Alle debatter, diskusjoner og dialoger vi har her i Norge og andre europeiske land handler bestandig i å finne balansen mellom arbeid og privatlivene våre. For av en eller annen merkelig grunn, er vestlige feminister usedvanlige stolte av at kvinner har blitt tvunget til å delta i arbeidslivet som lønnede produksjonsmedarbeidere samtidig som vi fortsetter å ha ansvaret for organiseringen og gjennomføring av omsorgsoppgaver i være nærmeste kretser. Denne kollektive masokistiske stemningen er nesten ikke til å tro.

Det er for meg en gåte at vi ikke innser at verdiene mange innvandrerkvinner kommer med i bunn og grunn er antikapitalistiske. Mange av disse kvinner kommer med verdier vi har neglisjert, hvor omsorg og gjensidig hjelp står høyest på lista. Disse kvinnene har fokus på å ta vare på seg selv og sine nærmeste. De bruker tiden sin til å holde familiene sine sammen og fokuserer på at barna deres skal trives. I mange andre tilfeller kommer mange innvandrerkvinner med mer udemokratiske verdier som fører til sosial kontroll og ekskludering. Fokuset i denne kronikken er en refleksjon rundt omsorg og gjensidig hjelp som verdier i vårt hardt fokuserte produksjonssamfunn.

Jeg etterlyser fra mine feministiske medsøstre å ofre tid til tankene og drømmene bak våre paroler og debatter.

Vi ønsker å få fritiden vår tilbake, og de fleste ønsker seg mer fritid for å kunne bruke det sammen med sine familier og venner. Det er så grunnleggende, så menneskelig, og dog…så neglisjert. Det å utøve omsorg har også blitt kommodifisert. Her i landet finnes det en rekke ytelser for å støtte pårørende som har omsorgsoppgaver som krever så mye tid at de kan ikke være en del av det lønnede arbeidslinja. Omsorg og kjærlighet får en prislapp for noe så grunnleggende som å ta vare på hverandre.

Derfor er for meg svært merkelig når noen etniske europeiske kvinner er så strenge mot innvandrerkvinner som av forskjellige grunner ikke kan eller vil delta i arbeidslivet. Da hagler det fort med kommentarer om at de kan ikke klage på at de er fattige. Kjære vene, har vi virkelig glemt at å ha tak over hodet, mat på bordet og tid til å være sosiale er de mest grunnleggende rettigheter vi har og de burde ikke koste oss noe? Har vi virkelig blitt så hardhudede at vi greier ikke å innse at omsorg er noe alle trenger å gi og få for å opprettholde vår egen helse og ha gode liv? Heldigvis er det flere som har bemerket denne dobbeltmoralsk tilnærmingen av enkelte feminister der ute, som Tonje Jacobsen-Loraas skrev så bra i kronikken sin «Bakstreverske mødre?»:

Den etnosentriske holdningen som vi bruker for å rettferdiggjøre hvordan vi snakker ned mødre fra andre land, som holder barna vekk fra institusjonslivet i sitt andre leveår, er først og fremst pinlig. Som om ekspansjon av arbeidsstyrken i landet trumfer alle andre verdier, og trygge toåringer ikke lenger er mottakelige for det norske språk.

Håland poengterer at det er et viktig feministisk prosjekt at kvinners rolle i reproduksjonen ikke skal binde oss til omsorgsoppgaver resten av livet. Jeg er enig. I tillegg er det et viktig feministisk prosjekt å legge til rette for at både menn og kvinner skal få velge å anerkjenne nettopp verdien av omsorg.

La oss sette omsorg og gjensidig hjelp først med interseksjonell kritisk feminisme

Jeg må innrømme at jeg er møkkalei av å alltid måtte forsvare mine meninger etter samfunnsøkonomiske grunner. Jeg hater det inderlig. I de fleste tilfeller i våre liv, vi fortjener å ha gode liv fordi vi puster. Så enkelt er det med den saken.

En ekte antikapitalistisk posisjon starter med måten vi ordlegger oss på, derfor nekter jeg å bruke kapitalisk retorikk og pragmatisk språk til å begrunne noe som helst. Jeg er fullstendig klar over at politikere, næringslivsledere og en lang rekke influensere av ymse slag bestandig skryter av sine forslag etter hvor økonomisk nyttige enkelte oppgaver er for samfunnet.

Vel, jeg blåser i hvor nyttig eller ikke nyttig det er for kvinner, menn og kjønnsmangfoldige mennesker å stå i arbeid, jeg ønsker at alle skal kunne ha gode liv med god tid til å ta vare på seg selv og sine nærmeste uten sosiale reprimander.

Etter at jeg skrev kommentaren min tenkte jeg å formidle nettopp behovet for å sette omsorg og gjensidig hjelp som de viktigste verdiene vi har. Drømmen min er ikke at flere kvinner skal bli tvunget til lønnet arbeid for å kunne ha grunnleggende menneskerettigheter, men også at menn skal bli frigjort av tvangen av å møtte bli overarbeidet og miste kontakten med sine elskede, familier og venner fordi de får den største økonomiske byrden. Tenk å kunne utøve omsorg mellom oss, men også til våre omgivelser. Bruke tid til å bli kjent med nye mennesker, ta vare på dyr og naturen.

Ved å sette omsorg som en av hovedverdiene i samfunnet, snur vi hele kapitalistiske idealet på hodet og sender det rett til søpla. Mange innvandrerkvinner kan minne oss på viktigheten av samhold og omsorg. En god del av deres verdier kan utfordre oss på godt vis, fordi vi trives heller ikke i dette systemet hvor vi må jobbe oss helseløse for å kunne ha levelige liv. Jeg synes det er faktisk modig gjort av dem å stå imot så mye sosial press og motbør som de får. Overraskende nok ser jeg veldig få forsvarstaler fra etnisk norske feminister. Vi vestlige kvinner diskuterer oss grønne om hvordan kan vi bli friere på vårt kant, men vi verdsetter ikke hva mange innvandrerkvinner gjør, og det er jo å gi prioritet til å beholde kontakten med sine nærmeste.

Omsorgen og gjensidig hjelp som verdier vi kan strukturere samfunnet utfra, er ikke en utopi. Det er en felles drøm, og jeg lurer på hva som skal til for at vestlige kvinner innser at i mange tilfeller er deres egne forsvarsmekanismer som fører en diskurs om å tvinge innvandrerkvinner til å adoptere våre kapitalistiske verdier og komme seg ut i arbeid. Dette er en reaksjon i ren fornektelse av våre egne frustrasjoner. Jeg kan åpent innrømme at jeg blir temmelig frustrert når jeg snakker med venner og de forteller hvor slitne de er, eller hvor bekymret de er for sine syke pårørende eller funksjonshemmede barn, og det vi alltid ser frem til er å kunne omringe oss våre nærmeste.

Det er faktisk ganske radikalt å velge å ikke være en del av produksjonssystemet.

Akkurat som det er radikalt å jobbe redusert for å prioritere egen helsa eller tid med familiemedlemmer som trenger hjelp og støtte. Her ligger egentlig styrken i feminisme. Den aktive motstand mot undertrykkende strukturer vi utøver gjennom streiker, kan utøves også i det daglige. Enda viktigere, vi vet at mange andre mennesker, blant dem menn, ønsker akkurat det samme. Jeg er ganske sikker på at de fleste menn har lyst til å tilbringe mer tid med familie og venner, og de trenger også tid til å hente seg inn og ta vare på seg selv.

Med dette universelle behovet for omsorg og gjensidighet, må vi kunne samle oss på tvers av kjønn, kulturer, religioner, funksjonsnivåer og etnisiteter for å kunne sette omsorg som verdi i praksis i vår hverdag. Uten å kritisere de som faktisk gjør det allerede, men ved å innrømme at det savner vi og at sammen kan vi få snu verdigrunnlaget i samfunnet vårt.

Så neste gang dere leser om eller snakker med en av oss innvandrerkvinner, husk at vi er også mennesker med nesten de samme drømmene og ønskene som andre mennesker. Det vi gjerne kan fortsette å gjøre er å minne dere oftere på at alle fortjener omsorg.

 

Hovedbilde: The beauty of old age, av Vinoth Chandar, Flickr.com

Teksten ble først publisert i Sonias egen blogg https://morethanthisandthat.wordpress.com/2019/03/17/kan-vi-lofte-omsorg-og-gjensidig-hjelp-som-de-viktigste-verdier-i-samfunnet/

Om forfatteren

Sonia Muñoz Llort

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*