Kongressmedlem Ilhan Omar har gjort seg bemerket på det politiske kartet i USA. Hennes klare tale om saker som omhandler sosial rettferdighet, og internasjonal solidaritet setter sinnene i kok hos hennes meningsmotstandere. Trump og flere representanter fra det republikanske partiet har angrepet kongresskvinnen for meninger som ellers ikke er vanlige å uttrykke i kongressen og de faller ikke i god jord hos alle.

Når Omar først ble valgt inn i kongressen i november 2018 sammen med Rashida Tlaib, så det amerikansk-muslimske miljøet disse seierne som et symbol på motstand og samling mot President Donald Trump. Omar sin bemerkelsesverdige reise fra en flyktningleir i Somalia til rollen som lovgiver i delstaten Minnesota og så til Capitol Hill i Washington er ikke annet enn inspirerende. At en lov ble endret for å la Omar få bruke et religiøst hodeplagg inne i bygningen, noe som ikke har vært tillatt i nesten 200 år, er også noe som er verdt å merke seg. Noen måneder etter at Omar ble valg inn i kongressen er stemningen derimot en helt annen og det har vært utallige unødvendige kontroverser rundt Omar. Kongresskvinnen har fått hundrevis av dødstrusler og en mann ble nylig arrestert for å ha planlagt å drepe henne. Samtidig som dette har foregått er demokratene uenige i om Omar bør forvares av partiet, og i hvilken grad eller hvor langt man skal gå for å forsvare henne. Virkelig? Er det oppe til diskusjon innad i partiet om man skal forvare et kongressmedlem som blir utsatt for drapstrusler? Den muslimsk-amerikanske aktivisten Hoda Hawa mener de konstante angrepene på Omar er direkte knyttet til at hun er muslim med afrikansk opphav og at det er en del av en taktikk til valgkampen i 2020 at Omar sin bakgrunn systematisk blir brukt for å sverte henne og det muslimsk-amerikanske miljøet.

President Trump anklager Omar for å relativisere 9/11 og hun blir beskyldt for antisemittisme fordi hun kritiserte Trump-administrasjonens politikk overfor Israel og Palestina. Dette er ikke en politikk som skiller seg nevneverdig fra tidligere administrasjoner, men det er heller tynt med kritikk fra kongressmedlemmer, uansett hvilket parti de måtte tilhøre,  om den konflikten. Ordlyden i hennes twittermeldinger blir brukt for å så tvil om hvorvidt hun ser på seg selv som amerikansk nok, og hennes kritikk av Israels okkupasjon av palestinske landområder blir brukt for å beskylde Omar for antisemittisme. Under valgkampen i 2016 kom Trump med usannheter som at muslimer feiret på takterrasser i New Jersey mens tvillingtårnene falt, flørtet med ideen om et eget «muslimregister», og innførte som kjent det omstridte executive order 13769, også kjent som «the muslim ban». Derfor kommer det ikke som en overraskelse at Trump bruker Omar sine meninger for alt det er verdt for å fremme sin egen muslimhatende agenda og for å sverte sine politiske motstandere.

Men det som også skjer er at demokratene blir satt i en skvis. Vil de støtte henne i hennes uttalelser, eller vil man ta avstand? Omar skiller seg nemlig ut, i likhet med sine kolleger i kongressen, Rashida Tlaib og Alexandria Ocasio-Cortez. Disse er også progressive stemmer som tar til orde for en annerledes amerikansk politikk overfor Israel, særlig etter at Benjamin Netanyahu ble gjenvalgt som statsminister og annonserte planer om å bygge flere bosetninger på okkuperte områder. Det er fascinerende å se på at representanter for det partiet som hevder å være det mest progressive når det gjelder mangfold og ivaretakelse av minoriteters rettigheter ikke klarer å ta et klart standpunkt når deres representant blir utsatt for slik behandling av presidenten, hans støttespillere og ikke minst av medier som er vennlig innstilte til den sittende presidenten. Amerikanske medier har meldt at flere representanter for det demokratiske partiet kvier seg fra å vise full støtte da sentrums-demokrater finner det vanskelig å forholde seg til hennes venstreradikale meninger, både når det gjelder innenriks og utenrikspolitikk. Det viser at det å utfordre det etablerte slett ikke er en selvfølge selv om man har fått en fot inn der man skulle tro man kan gjøre en forskjell. Det er heller ikke rom for å ta et pro-palestinsk standpunkt og forvente noen fordømmelse for Israel sine brudd på folkeretten. Rashida Tlaib skrev i en twittermelding at de gjerne blir invitert til å være med på bilder for å vise mangfoldet i partiet, men når de selv ber om å sitte ved bordet og snakke ut om temaer som er viktige for dem, hva de er opptatt av og hvorfor de i det hele tatt stilte til valg, så blir de ignorert.

En ting er å få motbør fra politiske motstandere som ikke legger skjul på sin fremmedfrykt, kvinnehat og muslimhat. Men det er et langt større problem når det skal være så vanskelig å få gjennomslag for sine meninger i et parti som påstår å være allierte. Men som Ilhan Omar selv skrev: «It’s all about the benjamins baby», det er pengene som styrer. Hun måtte senere be om unnskyldning or å ha skrevet dette på Twitter. Tenk på det. Når ba Trump sist om unnskyldning for noe som helst han har skrevet på Twitter?