De onde kongemødrene

11/04/2019 av Ida Scott

De onde kongemødrene

«Gunnhild egger sønnene sine». Legg merke til den svarte katten Gunnhild holder – et symbol på overtro og ulykke. Christian Krogh: Illustrasjon til Eiriksønnenes saga, Heimskringla 1899-versjonen. Public domain.

Dagens feminister påpeker ofte at kvinner med makt blir snakket ned på ulike måter – de kan bli omtalt som sjefete, sinte, masete, kjeftete eller stygge. Slike triks brukte man også i middelalderen. Selv på denne tiden hadde kvinner mulighet til å sikre seg maktposisjoner i samfunnet, men akkurat som i dag var dette ikke uten sosiale kostnader. For eksempel kunne man bli stemplet for hele ettertiden som ond.

De norrøne sagaene, som er viktige kilder til Norges historie i vikingtid og tidlig middelalder, ble i hovedsak skrevet ned på 1200-tallet. Enkelt sagt er fortidssagaene diktning basert på virkelige hendelser. En viktig komponent i sagaene er forholdet mellom det gode og det onde, spesielt når konfliktfylte perioder omtales. I konflikter mellom to eller flere personer er sagaforfatterne ofte partiske og holder tydelig med én av dem, mens den/de andre får negativ omtale, og det samme gjelder ofte tilhengerne deres. Kvinnene som havnet på feil lag, får gjerne den verste omtalen.

Både Håkon Adalsteinsfostre (død 960, sønn av Harald Hårfagre) og Magnus Olavsson (død 1047, sønn av Olav den hellige) fikk tilnavnet «den gode». Begge kjempet med andre konger om tronen, Håkon mot nevøen Harald Gråfell og brødrene hans og Magnus mot den danske kongssønnen Svein Alfivason. Harald og Svein og tilhengerne deres blir i hovedsak negativt fremstilt i sagaene, og blant tilhengerne deres finner vi også to kvinner som begge må finne seg i rollen som fortellingens skurk – nemlig Gunnhild og Alfiva. De var mødrene til henholdsvis Harald og Svein. Det er nesten hundre år mellom de to kvinnenes levetid, men det er likevel flere likhetstrekk mellom livene deres og hvordan de blir fremstilt i kildene. Begge var utenlandske, begge var kongemødre og begge blir fremstilt som hjernen bak sine sønners vanstyre.

Gunnhild

Gunnhild var sannsynligvis datter av den danske kongen Gorm den gamle (død 940) og ble gift med Eirik, sønn av Harald Hårfagre. Eirik fikk allerede i sin samtid det lite sjarmerende tilnavnet Blodøks fordi han skal ha drept flere av halvbrødrene sine i kampen om tronen, og han beskrives som en hard og undertrykkende konge. Da hans yngre halvbror Håkon – som skulle få tilnavnet «den gode» – ble konge, ble Eirik forvist og reiste til England. Der ble han visstnok elsket – helt til den grusomme kona hans kom over og ødela alt. Gunnhild fremstilles som vakker, men ond og slu, og beskyldes i flere kilder for å ha dårlig innvirkning på ektemannen. Hun skal også ha vært trollkyndig; det fortelles nemlig at hun som ung lærte trolldom av noen samer – som hun senere drepte.

I Harald Hårfagres saga påstås det at Gunnhild tok livet av Halvdan, en av ektemannens halvbrødre, ved å gi ham en «drikk» han døde av. I Olav Tryggvasons saga fortelles det at Gunnhild jagde Olav Tryggvason ut av Norge da han var barn, fordi hun fryktet ham som en konkurrent til sine egne sønner. Ingen av disse to beskyldningene har noen rot i virkeligheten. Fortellingene om Olav Tryggvasons barndom er dessuten preget av legendedannelse påvirket av fortellingen om Jesus – der Olav og moren er Jesusbarnet og Maria, mens Gunnhilds rolle minner om Herodes’.

Gunnhild og Eirik fikk flere barn sammen. Sønnene, der Harald med tilnavnet Gråfell var den fremste, ble omtalt som «Eirikssønnene» eller «Gunnhildssønnene». Disse var den gode Håkons motstandere. Da Håkon ble konge var Gunnhilds sønner ennå barn, og de oppholdt seg alle i Danmark hos Gunnhilds bror, den danske kong Harald Blåtann. Etter hvert som Gunnhildssønnene ble eldre, begynte de å ta opp kampen med onkelen i Norge – med støtte fra onkelen i Danmark. Omkring 960 ble Håkon drept under en kamp mot nevøene, som tok over kongsnavnet etter Håkon.

Gunnhild og sønnene beskrives som gjerrige og grådige, blant annet skal de ha gjemt unna verdisaker ved å grave dem ned, noe som også er belagt i samtidige skaldekvad om dem. Gunnhildssønnene fikk også skylden for at det ble uår. Gunnhild fremstilles som hjernen bak sønnenes harde styre og grusomme handlinger. Blant annet fortelles det at da sønnene drepte Sigurd Ladejarl, som rådde i Trøndelag, var det moren som manipulerte dem til å gjøre det.

Hvor mye av det negative bildet av Gunnhild som faktisk stemmer, er det vanskelig å si noe om. Gunnhild blir i et samtidig skaldekvad omtalt som en person med et hardt sinn, og denne omtalen påvirket nok sagaene, som ble skrevet ned senere med blant annet kvadene som kilder.

Alfiva

Alfiva (gammelengelsk Ælfgifu) var opprinnelig engelsk og var frille (elskerinne) av den danske kongen Knut den mektige (død 1035). Med Knut fikk Alfiva sønnen Svein, og de to kom til Norge i en konfliktfylt tid. Da Olav den hellige ble avsatt i 1028, ble Knut tatt til norsk konge, og han var på den tiden konge over både Danmark, England og Norge. Et par år senere ble sønnen Svein innsatt som en slags visekonge og farens stedfortreder i Norge, og Alfiva og Svein kom til Norge omtrent samtidig med at Olav den hellige døde i slaget på Stiklestad.

Svein, som bare var et barn da han kom til Norge som konge, fremstilles som en marionett for moren Alfiva. Under deres regjeringstid ble det innført en rekke nye lover etter engelsk mønster, kalt «Alfiva-lovene», som blant annet innebar økte skatter og avgifter. Hvor stor del av dette som var initiert av Knut i Danmark og hvor mye som var Alfivas eget verk, vites ikke. I 1030-årene var det dessuten uår (også belagt i historiske kilder fra andre europeiske land), noe som selvsagt «beviste» at den nye kongen og moren hans brakte ulykke.

De norske stormennene, som hadde avsatt Olav den hellige til fordel for Sveins far Knut, trodde nok at de skulle få mer lokal makt under det danske styret. Det motsatte skjedde, da Svein og Alfiva ønsket sterkere kontroll over alt som foregikk i landet. I 1034 bestemte de norske stormennene, Olav den helliges tidligere fiender, seg for å hente Magnus, Olavs sønn til Norge. Magnus hadde vokst opp i eksil i Russland, men kom i 1035 til Norge for å bli konge, og Alfiva og Svein måtte rømme landet.

Alfivas styre ble i det hele tatt svært upopulært, og hun fremstilles nærmest som forhatt. Snorre formulerer det slik: «Alfiva […] hadde mest styringen av landet, og landets menn var hennes bitre uvenner både da og siden.»

Fiksjon eller fakta?

Hvorfor blir Gunnhild og Alfiva fremstilt som onde og hensynsløse i sagaene? Først og fremst var de begge «på feil side» – og seierherrene skriver historien. Deretter var de begge kvinner med makt. Begge var med på å styre landet på vegne av sønnene sine og tok upopulære avgjørelser. Hos begge ser vi at når sønnene gjør noe negativt, får mødrene direkte eller indirekte skylden – sønnene var angivelig svake og lot seg styre av sine herskesyke mødre. I tillegg representerte Alfiva, og til en viss grad også Gunnhild, den danske kongemakten i Norge, noe som ikke var populært hverken i samtiden eller ettertiden. At det var uår under begge de to kvinnenes styringstid bidro trolig også til å styrke det negative bildet av dem. Når sønnene deres ofte blir omtalt med matronym i stedet for patronym, var en måte å knytte dem sterkere til mødrene på, kanskje for å understreke at det var de som stod bak sønnenes styre.

Både Gunnhild og Alfiva var nok mektige kvinner i sin samtid, men vi vet lite om hvordan de egentlig var som personer. Det er lett å tenke seg at fremstillingen av dem som spesielt hensynsløse kan ha vært overdrevet, og dessuten passet godt med den sedvanlige sort-hvite personfremstillingen i sagalitteraturen. På en annen side kunne man neppe være mild og forsiktig dersom man skulle være med og styre et rike i vikingtid og middelalder.

Gunnhild og Alfiva var kvinner som tok en mannsrolle i et mannsdominert samfunn. Det gjorde dem ikke bare upopulære i samtiden, men kanskje i enda større grad i ettertiden. I nasjonalromantisk historieforskning fra 1800-tallet var det ikke plass til kvinner i den maskuline vikingtidssamfunnet man så for seg den gangen. Dette bildet har blitt videreført av senere historikere, og ikke minst i lærebøkene. I 2019 er det definitivt på tide å nyansere dette bildet.