Snakk om det

Jeg har aldri jobbet i psykiatrien, med unntak av noen ekstravakter jeg tok som sykepleierstudent rundt årtusenskiftet. Men som intensivsykepleier i intensivavdeling møter vi også pasienter som trenger psykiatrisk helsehjelp. Våre møter er ofte i den akutte, brutale fasen: etter at de har skadet seg selv gjennom alvorlig selvskading, eller fordi de har skader oppstått etter et selvmordsforsøk.

Noen ganger oppleves det vanskelig å vite hva vi skal si til pasienter i slike situasjoner, også for helsepersonell. Noen er kanskje usikre og redde for å si noe feil når vi står overfor en slik emosjonell smerte som et selvmordsforsøk innebærer. Men jeg vil hevde at det er bedre å si noe som føles klønete enn å ikke si noen ting. Det er også sykepleie: å kommunisere at vi bryr oss, og ta oss tid til å lytte.

Når 600 mennesker dør hvert år fordi de ikke orker å leve mer, er det ingen som går i fakkeltog

Antallet trafikkdrepte per år i Norge utgjør omtrent en tredel av antallet selvmord. Da mange ble drept i trafikken på gamle E18 for noen år siden var det fakkeltog og politisk press for bedre vei. Når 600 mennesker dør hvert år fordi de ikke orker å leve mer, er det ingen som går i fakkeltog.

Det anslås at det nesten er ti ganger så mange som prøver å ta sitt eget liv, enn de som faktisk klarer det. Det finnes ikke noe register for selvmordsforsøk, men i følge Nasjonalt senter for selvmordsforskning og –forebygging ligger tallet et sted mellom 4000 og 6000 personer årlig. Innbyggertallet i en gjennomsnittlig norsk bygd, med andre ord.

Tidligere i vinter så jeg Else Kåss Furuseths TV-serie om selvmord. I en av episodene var en mann intervjuet. Han hadde forsøkt å ta sitt eget liv. Else Kåss Furuseth spurte ham om han ofte ble spurt om hvordan han hadde det, og om han trodde folk var redde for hva de kom til å få til svar. ”Det er ingen som spør”, svarte han.

Det er ingen som spør.

 

Vis at du bryr deg

Vi må tørre å spørre hvordan det går. Og vi må tørre å stille de ubehagelige spørsmålene hvis vi mistenker at noen vi kjenner går med selvmordstanker: om de har konkrete planer, og hva planene i så fall går ut på. Slik kan vi få informasjon som gjør at vi kan bistå med å få tak i helsehjelp. For det går an å få hjelp. Det er ikke alltid slik at alle som tar sitt eget liv absolutt vil dø. Men kanskje er livet så tungt å bære at døden ses på som den eneste utveien, og det å finne hjelp virker uoverkommelig.

Da må vi som er helsepersonell, men også vi som er medmennesker og samfunn gjøre det vi kan for at ting faktisk kan bli bedre. Vi må vise at den andre betyr noe for oss.

Vi må snakke om det. Neste gang du treffer en venn, spør hvordan det går. Neste gang du mistenker at noen har planer om selvmord, si det. Spør. Vis at du bryr deg og tilby deg å ringe lege. Neste gang du ser en på andre siden av gata som du vet har kjent på livets mest brutale sider, gå over veien og si hei. Det skal ikke alltid så mye til.

Og mens vi venter på at det bevilges like mye midler til selvmordsforebygging som til sikre veier kan hver og en av oss utgjøre et lite fakkeltog, bare ved å snakke.

 

Her kan du få hjelp:

Mental helse: Telefon 116123

Røde Kors : Telefon 800 33321

Kirkens SOS: Telefon 22400040

Mer informasjon: Helsenorge.no

 

Teksten stod første gang på trykk i spalten Gryr i Norden i Klassekampen tirsdag 26.mars 2019.

 

Bilde: Wheat Stalk Blue Teal Dark Background fra Publicdomainarchive.com

 

 

 

 

 

 

 

 

Om forfatteren

Gro

Gro

Jeg er kreftsykepleier, intensivsykepleier og engasjert fagorganisasjonsmedlem. Som representant for et tradisjonelt kvinneyrke med dyktige kolleger av begge kjønn, er jeg opptatt av fag, arbeidslivspolitikk og likestilling, og gjerne gjøre kål på noen fordommer. Jeg liker byen, kaffe og papiraviser, og å dingle med beina fra et høyt fjell.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*