Skatteparadiser underminerer velferdsstaten, og dermed det feministiske prosjektet

Vi hører stadig om folk som er rasende på grunn av den dårlige maten som serveres på ulike sykehjem. Hvor ofte hører vi politikere, næringslivsledere, og ledere av tenketanker prøve å overbevise vanlige folk om at skatteletter til de rike vil skape flere arbeidsplasser, at kutt i offentlige midler som for eksempel sykepenger er nødvendig for å få flere ut i arbeid? Ganske ofte, ikke sant?

Det kuttes i offentlige midler og reformer som går utover politiets ressurser og et helsevesen med stadig mer pressede ansatte. Jeg vil heller oppfordre politikerne til å gå på skattejakt.

En trussel mot velferdsstaten
Å bekjempe fattigdom og ulikhet er en av myndighetens viktigste oppgaver. Derfor må vi ha et progressivt skattesystem, noe vi i utgangspunktet har i Norge. De som har lite betaler en mindre andel enn de som har høyere inntekter. Dette er i ferd med å endre seg.

Av og til dukker det opp en nyhet om store bedrifter som skjuler penger fra fellesskapet i andre land. Det er snakk om store summer. Tenk hva de kunne blitt brukt til, om lovens smutthuller hadde vært tettet! Det gjør meg sint, men jeg opplever ikke at mange nok deler det. Et aktuelt eksempel på dette er det private helseforetaket Aleris, som nylig ble kjøpt opp av et svensk konsern som blir kontrollert fra skatteparadiset Luxembourg. Det samme selskapet er for øvrig i retten i skrivende stund. anklaget for å bidra til sosial dumping og uthuling av arbeidsmiljøloven.

For å nå målet om et likestilt samfunn er det viktig at regjeringen legger opp til at skattepenger fra internasjonale firmaer ikke forsvinner ut av landet på grunn av kreativ regnskapsføring. Jo mer penger vi beholder her i landet, jo mer vil gå til velferd.

Vi vet at velferd er bra for likestillingen. Velferd gir økonomisk trygghet ved sykdom og livskriser, og er et viktig verktøy mot sosial og økonomisk ulikhet. Velferdsstaten og den såkalte statsfeminismen har vært med å finansiere at kvinner kan kombinere jobb og privatliv. Derfor burde feminister kjempe med nebb og klør imot internasjonale selskaper som henter ut enorme pengesummer fra velferdsstaten.

Store summer
La oss se litt på hva slags summer det faktisk er snakk om. Ifølge Aftenposten anslo Skattedirektoratet at nordmenn skjulte minst 200 milliarder norske kroner i bankinnskudd i skatteparadiser. Vårt eget oljefond er også med på moroa. Ifølge avsløringer fra 2016 har Statens Pensjonsfond Utland (SPU) investert 145 milliarder kroner i skatteparadisselskaper, og opprettet to datterselskap i Luxembourg og Delaware i USA. Totalt har Oljefondet investert over 200 milliarder i selskaper der formuen kan holdes hemmelig.
Det er bred politisk enighet i at man bør ha gode etiske rammer for forvaltningen av selskapene, men investeringer i selskaper som skjuler formuer i skatteparadiser er fortsatt akseptert, da det ennå praktiseres av regjeringen.

I 2017 sa finansminister Siv Jensen at Oljefondet må be om mer åpenhet om bruk av skatteparadiser i de vel 9000 selskapene fondet investerer i. Det var et skritt i riktig retning. Åpenhet og offentlig tilgjengelig informasjon er et av de viktigste virkemidlene vi har mot økonomisk kriminalitet – man skal kunne følge pengene; skatteparadis bidrar til det motsatte. Få ting er så tiltrekkende for lyssky aktivitet som lovnader om at opplysninger om hvem som egentlig eier selskapet, og hvor kapitalstrømmen gjennom selskapet går, forblir ukjent.

At Oljefondet opererer med skjult eierskap er svært problematisk ettersom åpenhet og informasjonsflyt er en forutsetning for å kunne etterprøve forvaltningen. Det siste er et svært viktig prinsipp i et demokratisk samfunn. Prøver man å finne informasjon om hvorvidt antall investeringer I skatteparadiser er redusert, leter man imidlertid forgjeves. I 2017 utarbeidet Norges Bank et forventningsdokument om åpenhet i internasjonal selskapsbeskatning som en respons fra finansministeren, men her har det heller ikke skjedd så mye. Ifølge Attac, har Stortinget vurdert å innføre et offentlig eierskapsregister i Norge, i likhet med Danmark men det er ennå ikke iverksatt. Lovforslaget som var ute på høring var ikke godt nok, og inneholdt svakheter som ville gjøre det vanskelig å bruke det til å avsløre skjulte eiere og skatteunndragelser.

Også utenlandske selskaper som operer i Norge unndrar skatt ved hjelp av manglende åpenhet (og smutthull). La oss bruke nettgiganten Google som et eksempel. Ved hjelp av kreativ bokføring og selskaper i Irland og Nederland flyttet firmaet verdier tilsvarende 15% av et norsk statsbudsjett (197 milliarder norske kroner) til Bermuda for å slippe unna skatt. Bermuda operer med null inntektsskatt for penger som kommer inn i landet via internasjonale selskaper. I 2017 hadde Google en inntekt på 3 milliarder kroner i Norge, men betalte cirka 3 millioner i skatt. Det vil si, 0,1 prosent. Det meste av omsetningen som skjer i Norge regnskapsføres direkte mot Googles europeiske hovedkvarter i Irland, dermed er ikke det reelle tallet for inntjening synlig i søkemotorgigantens norske datterselskap sitt regnskap. Et forslag ble stilt av representanter fra MDG om utredning av en egen Google-skatt, men ble lagt til side inntil videre.

Hva kan man gjøre med 197 milliarder
Fortsatt har Norge et system som gjør det vanskelig å gjemme unna penger i skatteparadiser, sammenlignet med mange andre land. Åpenheten her er større. Likevel er det er snakk om mye penger og rom for forbedring – vi er ikke best i Norden. Om man i tillegg til å beholde inntekter fra multinasjonale selskap hadde presset for et langt mer progressivt skattesystem enn det vi har i Norge i dag, kunne man gjøre mye, for helsehjelp og for skole, for gode offentlige tjenester og en sterk velferdsstat som kan ivareta likestillingsprosjektet om å ta vare på de av oss med dårlig råd.

Vi kan ikke la representanter fra populistiske partier som boltrer seg på sosiale medier og gi skylden til flyktninger og andre utsatte grupper som i utgangspunktet for utfordringene vi har i Norge. Det fins nok kapital til å ta vare på de svakeste – problemet ligger i skeivfordeling, der virkelig progressiv beskatning heller enn skattekutt er løsningen.

(Innlegget er publisert i siste utgave av FETT feministisk tidsskrift, gjengitt med tillatelse av redaktør)