Jeg er feminist, og fronter det i alle situasjoner. Jeg tenker at jeg ganske bra har klart å bli bevisst på hvordan samfunnets misogyni har påvirket meg, og at kulturuttrykkene jeg konsumerer derfor er frigjort fra nettopp misogyni og fordommer. Men i mitt møte med Vaginamonologene skjønte jeg at dette ikke er tilfelle.

Jeg har lenge visst hva Vaginamonologene er – et teaterstykke som handler om kvinner og vaginaer. Men gjennom konsumpsjon av populærkultur har jeg blitt fanget inn i en falsk fordom om at Vaginamonologene er et klisjéfylt stykke uten egentlig relevans for meg. Stykket har flere steder blitt brukt som klisjeen på den verste teateropplevelsen en mann kan ha; sinte kvinner som snakker om sine vaginaer. Det kanskje mest kjente eksempelet er i en episode av den amerikanske tv-serien Friends, hvor en av de mannlige karakterene til sin store skrekk befinner seg på en oppsetning og ikke kommer seg ut. Og denne fremstillingen har jeg helt og holdent kjøpt uten at det var noe bevisst valg fra min side.

Men det er vel ikke nok å se en episode av en amerikansk tv-serie for å få sterke fordommer mot et teaterstykke.

Så jeg har spurt meg selv: hva er det som har gjort at jeg – en 27 år gammel kvinne – har følt at Vaginamonologene – et stykke som omhandler det å være kvinne – ikke angår meg?

Om vi ser på kulturuttrykkene og kunsten som blir produsert i dag er majoriteten av det som opptar plass i offentligheten skapt av menn. I den delen av kulturbransjen jeg har mest fokus på; teater, er majoriteten av historiene skrevet og spilt av menn, selv om hovedforbrukeren av teater er kvinner. I film- og TV-bransjen er situasjonen den samme. Det har skjedd en forbedring de siste årene, men fortsatt finnes det masse serier som verken passerer Bechdeltesten eller har flerdimensjonale kvinnelige karakterer. Det hender støtt at jeg ser filmer og serier hvor alle hovedkarakterene er menn. Så om det er flest kvinner som ser på teater, og både kvinner og menn ser på TV-serier og filmer, hvorfor synes vi ikke da at det er noe rart med den mannlige overrepresentasjonen?

Min teori er at vi i denne patriarkalske verdenen vi lever i er lært opp til å se menns opplevelser og følelser som mer allmenngyldige enn kvinners. Den portretterte mannen vi møter i filmer, serier og teater kan romme alle mulig forskjellige følelser, og vi ser deres følelsesliv og moralske utfordringer som noe opphøyd. Kvinners følelsesliv og utfordringer, derimot, reduseres til noe som bare angår kvinner. Fordi vi ikke er menn, så er ikke det vi føler allmenngyldig. Gjennom fremdyrkningen av to-kjønnsmodellen hvor kvinner og menn er hverandres motsetninger, har mannen blitt opphøyd til kjønnet med de dypere følelsene og den som må ta de moralske utfordringene som lærer oss, mennesket, om hvem vi er. Dette koker til slutt ned til at samfunnets oppfatning av kvinner er at vi er mindre interessante enn menn og at dermed blir våre fortellinger redusert til noe mindre relevant, viktig og essensielt. Slik blir det til at våre opplevelser ikke angår menn i like stor grad som menns opplevelser angår oss. Dette resonnementet er, så langt jeg kan se, også gyldig på andre grupperinger i samfunnet i relasjon til den hvite mannen, uten at jeg skal gå inn på det. Heldigvis er dette på vei til å snu, og jeg kan nå kose meg med portrettering av spennende kvinnelige karakterer i både populærkulturen og på teateret. Men det fortsatt er lang vei igjen å gå før det blir en god nok representasjon, og en kan spørre seg om det i det hele tatt kan det så lenge vi lever i et kapitalistisk patriarkat.

Så tilbake til mitt møte med Vaginamonologene. Jeg satt i fjor høst og idémyldret med meg selv rundt hva neste prosjekt skulle være. Hva skal vi sette opp nå? Vi er jo et feministisk scenekunstkollektiv, så noe skrevet av en kvinne. Jeg begynte å finne stykker, og bestemte meg for å lese Vaginamonologene. Jeg lastet det ned på lesebrettet mitt og på en biltur til Sverige begynte jeg å lese. Først var jeg veldig opptatt av å lete etter det jeg trodde var der; det kleine, irrelevante og kjedelige. Men det jeg fant var en tekst hvor jeg som kvinne, akkurat der og da, fikk ta del i andre kvinners historie: kvinner som forsvinner i Juaréz og ikke kommer tilbake; transkvinner i USAs kamp for å få være seg selv; trøstekvinnene i Japans forferdelig vonde historie; en 80 år gammel kvinne som på grunn av skam aldri hadde vært seksuelt aktiv; en kvinne som endelig lærte å gi seg selv orgasme og oppdaget vulvaen og vaginaen sin med et speil; en kvinne som beskrev den lesbisk frigjorte kjærligheten og det å trenge inn i vaginaen, og mange andre historier om skam, kjærlighet, vold, overgrep og hvordan patriarkatet dessverre ikke har noen grenser. Jeg lo, smilte og gråt. Jeg fikk en enorm solidaritetsfølelse, og selv med alle historiene om vold, skam og overgrep så følte jeg et håp og en tro. Vi er mange, vi er sterke og vi skal klare å forene oss i kampen mot patriarkatet. Vaginamonologene er et stykke hvor forfatteren Eve Ensler har samlet intervjuer og bidrag fra 200 kvinner fra hele verden, med forskjellige bakgrunner og i ulike aldre.

Hun har gjort et enormt arbeid som viser hvordan vi alle er påvirket av patriarkatet, og hvorfor kampen må strekke seg over landegrenser og dermed viktigheten av å bygge solidaritet.

Nå nærmer det seg premiere på Vaginamonologene, som spilles den 20. og 21. mars på Hausmania Kulturhus i Oslo. Scenekunstkollektivet PAC består i denne oppsetningen av fem feministiske kvinner som føler stor tilknytning til stykket og som gleder seg til å bidra til et mer feministisk kulturliv. Vi trenger mer feministisk kunst, vi trenger mer kunst laget av kvinner – som blir sett av alle, og vi trenger at det skjer nå.

Og til slutt: jeg har nå lært at jeg, som mange vil se på som en sinnafeminist, også kan reprodusere fordommer og forminske andre sinnafeministers kunstuttrykk. Det å være bevisst på hvordan patriarkatet normaliseres og reproduseres gjennom oss selv er en livslang øvelse, men gjennom å hele tiden utfordre oss selv og medfeministene rundt oss går vi sammen på veien mot noe nytt.

Vaginamonologene spilles 20. mars kl. 19 og 21. mars kl. 19 og 21 på Hausmania Kulturhus (Oslo). For mer informasjon, se Facebookarrangementet: https://www.facebook.com/events/1250592538427173/

Om gjestebloggeren: 

Elise Tunstrøm (27) er teaterregissør i PAC-Performance Art Collective, et feministisk scenekunstkollektiv basert i Oslo. Hun er sosialist, feminist og aktiv i fagbevelsen.

Hovedbilde: Tora Troe, scenograf i teaterstykker “Vaginamonologene”