Astrid – en mektig middelalderdronning

Astrid Olofsdatter taler på tinget og ber svenskene om å hjelpe stesønnen, Magnus, med å bli konge i Norge. Tegning av Christian Krohg (1899). Public domain.

I år er det 1000 år siden Astrid Olofsdatter giftet seg med Olav den hellige. Ekteskapet varte i rundt ti år før Olav døde på Stiklestad. I løpet av tiden de var gift, ble det nok ikke så mye kjærestetid på Olav og Astrid, ettersom Olav var opptatt med å krige mot både innenlandske og utenlandske motstandere. Astrid må likevel ha rukket å gjøre seg bemerket blant nordmennene, for hun beholdt posisjonen som landets mektigste kvinne selv etter ektemannens død.

I norsk historieskriving fra vikingtid og middelalder hører vi mye om konger og andre stormenn, men langt mindre om konene deres, til tross for at disse sannsynligvis var mektige kvinner i samtiden. Likevel blir de gjerne fremstilt i historiebøkene på en enkel og stereotypisk måte, og det er først de senere årene at historikerne har blitt opptatte av at det finnes andre former for makt enn den formelle konge- og høvdingmakten. Mange av de norske dronningene spilte viktige roller i sin samtid. En av disse var Astrid, som i 1019 ble gift med Olav den hellige.

Forlovelsen

Astrid var datter av den svenske kong Olof Skötkonung (død 1022). Kildene vi har fra middelalderen, med Snorre som den mest kjente og mest brukte, forteller at Olav i utgangspunktet skulle gifte seg med Astrids eldre søster, Ingjerd. Forlovelsen var, som vanlig på denne tiden, en politisk allianse. Olav var fra omkring 1015 i gang med å legge under seg stadig større deler av det som i dag er Norge og var avhengig av utenlandske allianser.

Å gifte seg med en annen konges datter eller søster var på denne tiden den beste måten å bli venner med ham på. Svenskekongen Olofs eldste datter Ingjerd var et godt parti for Olav, men faren hennes var ikke overbegeistret for alliansen, og da de to kongene skulle møtes for overlevering av bruden, dukket ikke Olof og Ingjerd opp. Ingjerd ble i stedet giftet bort til den russiske fyrsten Jaroslav, mens Olav fikk Astrid, som var en yngre datter av Olof.

Hvordan det gikk til at Olav og Astrid fikk hverandre, blir beskrevet ulikt i de forskjellige kildene. Mens Snorre forteller om et intrikat politisk spill der svenskekongens sendemenn lurer seg til å gi Astrid til den norske kongen uten hennes fars samtykke, forteller den såkalte legendariske saga om Olav den hellige en helt annen historie. Der fortelles det nemlig at det var Astrid selv som tok initiativet til giftermålet med Olav. Ifølge den legendariske saga ble Olav slik rammet av kjærlighetssorg over den brutte forlovelsen med Ingjerd, at han «drakk lite og ofte ville vera åleine» – et fenomen vel noen og enhver kan kjenne seg igjen i (Snorre på sin side skriver bare at kongen ble «meget uglad»). Den legendariske saga beretter videre at Astrid, for å hjelpe kongen i sorgen, oppsøkte ham og gav ham råd om å «lat vera å tenkje på sorga di, men ver glad med folka dine, som dei med deg». Her ser vi at det å være sammen med venner for å få annet å tenke på når man har kjærlighetssorg åpenbart er et gammelt råd. Olav avviste henne riktignok den første gangen, men Astrid fortsatte å oppsøke ham, og den tredje gangen endte det med at paret forlovet seg. I fortellingen fremstilles det som om dette var Astrids plan som til slutt lyktes.

Nå kan hverken Snorres eller den legendariske sagas beretninger om dette giftermålet regnes som helt pålitelige – de er begge skrevet om lag 200 år etter hendelsene og baserer seg hovedsakelig på muntlige overleveringer. Nøyaktig hvordan ekteskapet mellom Olav og Astrid kom i stand, er det derfor ikke mulig å få klarhet i. Derimot er det uten tvil interessant at en mannlig forfatter på 1200-tallet – den ukjente legendariske saga-forfatteren – fremstiller en kvinne som hjernen bak en ekteskapsinngåelse, helt uten hverken hennes fars eller andre mannlige slektningers innblanding. Siden man i tillegg regner med at kvinners stilling ble redusert i høymiddelalderen (da disse fortellingene ble skrevet ned) i forhold til i tidlig middelalder (da hendelsene foregikk), er det absolutt mulig å tenke seg at kongsdøtre og andre stormannsdøtre kan ha vært aktive når det gjaldt valg av ektemenn på Olavs og Astrids tid.

Dronning

Olav og Astrid giftet seg altså i 1019. Bryllupsfesten foregikk i Borg (Sarpsborg), hvor de ankom ved kyndelsmesse (2. februar). Bryllupet ble feiret med et gjestebud som foregikk over flere dager. Paret fikk en datter, Ulvhild, som sannsynligvis ble født året etter bryllupet. I årene som fulgte arbeidet Olav for å legge under seg hele Norge, mens Astrid og Ulvhild trolig oppholdt seg mest på kongsgården i Borg. Astrid fikk bare ett barn med Olav, men da datteren var omkring fire år, fikk Olav også en sønn, Magnus, med tjenestekvinnen Alvhild. I kraft av sin stilling som kongens hustru hadde Astrid en sterk stilling, kanskje ekstra mye når mannen hennes var borte, og hun kunne bestemme på kongsgården. Hun hadde også et nettverk av kontakter i hjemlandet som hun vedlikeholdt – blant annet fortelles det at hun skaffet en slektning en stilling som årmann (gårdsforvalter) på Hedmarken.

I slutten av 1020-årene gikk det nedover med Olavs rikssamlingsprosjekt – han fikk drept en av de mektigste mennene på Vestlandet, Erlings Skjalgsson, noe som gjorde at de norske bøndene fikk nok og i stedet tok den danske Knut den mektige som norsk konge. Nå som Olav var avsatt var hverken han, kona eller barna hans trygge i Norge. Den lille familien og Olavs nærmeste støttespillere flyktet til Astrids familie i Sverige. Her ble Astrid og datteren, som da var omkring åtte år gammel, boende, mens Olav og den fire år gamle sønnen Magnus fortsatte til Russland – til Olavs eksforlovede Ingjerd og hennes mann, Jaroslav. To år etter at han ble avsatt dro Olav til Norge for å vinne landet tilbake, men ble som kjent drept i slaget på Stiklestad.

Kongemor

Omkring fem år etter Olavs død var man imidlertid lei av det danske styret i Norge, og Magnus ble hentet fra Russland i den hensikt å gjøre ham til norsk konge. Her spilte Astrid en viktig rolle. På vei til Norge dro følget med kongesønnen først til Astrid i Sverige. Her fortelles det at hun lot stevne et ting der hun holdt en engasjert tale på vegne av stesønnen og bad mennene som hadde møtt opp om å bli med til Norge og hjelpe Magnus å vinne tilbake Norge. Her greide hun å verve en stor hær med tilhengere for stesønnen, og trolig fikk hun også halvbroren Anund Jakob, som nå var blitt svensk konge, til å støtte Magnus. Kildene, både sagaer og skaldekvad, legger stor vekt på Astrids rolle i prosessen med å få gjort Magnus til konge.

Tilbake i Norge tok Astrid rollen som kongemor – altså noe i nærheten av landets «førstedame». Magnus’ egentlige mor, Alvhild, måtte finne seg i å være nummer to. Astrid hadde som kongsenke og kongsdatter langt flere ressurser og støttespillere enn Alvhild, og Astrids rolle i prosessen med å samle støtte til Magnus spilte nok også inn. Rivaliseringen mellom Astrid og Alvhild førte til at de to kvinnene angivelig ikke kunne oppholde seg i samme hus, så det var åpenbart drama i kulissene bak den unge kongen. Det lå trolig en del egeninteresse bak Astrids uforbeholdne støtte til stesønnen. Magnus var bare ti år gammel da han ble konge, og når en konge var mindreårig var det formyndere og støttespillere som styrte landet på hans vegne. Som kongemor hadde Astrid dermed mulighet til å ta del i riksstyret. I hvor stor grad hun benyttet denne muligheten fremgår ikke av kildene, og det er heller ikke kjent når hun døde. Det er imidlertid sannsynlig at hun beholdt en sterk posisjon frem til Magnus ble myndig.

Åpenbart var Astrid en del av samfunnets elite, som fire ulike kongers datter, kone, søster og stemor. Men en del av posisjonen hun oppnådde kan trolig tilskrives hennes person. Kildene er opptatt av at hun var handlekraftig – både i forbindelse med forlovelsen med Olav og hvordan hun opptrådte for å få Magnus tatt til konge – i tillegg til å være både klok og flink til å snakke for seg. Hun er også nevnt med navn i tre strofer av et skaldekvad, noe som er rimelig sjeldent for kvinner, da skaldene i hovedsak diktet om konger. Hvordan Astrid bidro til å gjøre stesønnen til konge og siden ta rollen som landets mektigste kvinne, viser at kvinner kunne ha forholdsvis stor makt i Norge i middelalderen. Kvinners makt var kanskje mindre formell, men spilte likevel en viktig rolle i middelaldersamfunnet.

 

Litteratur

Ida Scott

Ida Scott

Jeg er historiker med middelalderen som hovedinteressefelt. Engasjert historieformidler og opptatt av å skrive kvinner inn i historien.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*