Flere er positive til innvandring i landet vårt, allikevel er det et mindretall som er aktive i å hetse innvandrere, muslimer, jøder, samer, romfolk og andre minoritetsgrupper. Likestillings- og diskrimineringsombudet oppfordrer partiene til å ta et ansvar for å motvirke rasisme, spesielt på internett. Det er vel og bra om alle partier bidrar til sunnere retningslinjer for nettdebatt, men det vil ikke endre på det faktum at noen politikere sin måte å debattere på er en del av problemet.

Høyrepopulisme, innenfor den sfæren som er lovlig og sett på som i det gode selskap i Norge, vil jeg si er Fremskrittspartiet og enkelte av deres representanter. Partiet står for en markedsliberal politikk med skatte- og avgiftslettelser, privatisering, og imot fagbevegelsen. Det virker ikke som de tar økte forskjeller på alvor, er imot flyktninger og asylsøkere, spiller på fremmedfrykt, bidrar til rasistiske holdninger uten selv å være et rasistisk parti. Det brukes politiske utspill som setter grupper opp mot hverandre, gjerne utspill som er ganske provoserende.

Høyreekstremisme, slik ordet tilsier, er en mer ekstrem variant av høyrepopulismen. Her trengs en økonomisk og politisk krise som skaper usikkerhet, angst for fremtiden og gir et stemningsskifte i deler av befolkningen. Nasjonen fremheves slik den en gang var, kjernefamilien, religion (kristendom) og en etnisk homogen befolkning, og ikke minst et krav om stengte grenser og avvisning av flyktninger og asylanter. Sistnevnte settes opp mot landets opprinnelige befolkning. Nå er det slik at arbeidsfolk i flere land enten har sluttet å stemme, eller stemmer i større grad på høyrepopulistiske partier som Rassemblement National i Frankrike og AfD i Tyskland. Årsakene til dette kan ikke forstås uten å trekke inn samfunnsforhold. Den økonomiske og politiske utviklingen går i samme retning i Europa, Norge og verden forøvrig. Denne utviklingen kjennetegnes av skattelette til de rike og til næringslivet som gir økte forskjeller og fattigdom, velferdskutt og dårligere pensjoner, angrep på faglige rettigheter, forverring av arbeidsmiljølov. Europeisk sosialmodell og den norske modellen er truet. Arbeidsgiverforeninger og arbeidsgivere vil ikke lenger ha noe klassekompromiss – styrkeforholdet i arbeidslivet endres og et arbeidsliv uten tariffavtale blir mer og mer akseptabelt. Raske teknologiske og økonomiske endringer bidrar til fremtidsangst, økt usikkerhet og økt arbeidsløshet i mange land. Samtidig mister fagbevegelsen medlemmer og svekkes.

Ulike regjeringsalternativer oppfattes allikevel som like, det er ingen stor forskjell på borgerlige og sosialdemokratiske regjeringer. Sosialdemokratiet aksepterer i større grad de markedsliberale rammene og går inn for mye av det høyresida prinsipielt vil ha. Dette har gjort sosialdemokratiske partier i Europa til små eller mellomstore partier i flere land. Alt dette skjer for å vinne i konkurransekampen, ekstreme handelsavtaler lages for å få dette til. EU har grunnlovsfestet markedsliberalismen der EU skal vinne over USA og begge helst skal slå Kina. Alt skal helst være en vare og arbeidsfolk skal konkurrere med hverandre i land og mellom land. Når alt dette blir gjennomgående i økonomi og politikk svekkes samfunnssolidariteten og individualismen øker. Partier som bygger på individuelle løsninger i motsetning til fellesskapsløsninger vinner frem, og spesielt i land der det ikke er noe venstresidealternativ. Det er ikke dermed sagt at EU eller regjeringer ønsker fremmedfrykt og rasisme, men samfunnsutviklingen og de politiske løsningene som føres har det som virkning.

Militære løsninger har blitt valgt fremfor politiske i enkelte deler av verden. USA og andre vestlige land, Norge inkludert, har deltatt i intervensjonskriger som har etterlatt land i kaos. Dette kombinert med klimakrise har bidratt til at vi har 65 millioner mennesker på flukt ifølge FNs flyktningeorganisasjon UNRWA. Når det kuttes i velferden blir det vanskeligere å akseptere flyktninger. Slik kan man forklare Sverigedemokraternas fremgang i vårt naboland. «Det var først etter finanskrisa at stadig flere begynte å se på innvandring som et problem» sa Åsa Linderborg i en artikkel i Klassekampen i september 2018. Når det på kort tid legges ned rekordmange arbeidsplasser i industrien i Frankrike, uansett hvilken regjering som blir valgt, er det lettere å skylde på innvandrere, flyktninger og muslimer. Når sosialdemokratiske partier deltar i regjering med de borgerlige og driver innstrammingspolitikk til fordel for de rike, taper førstnevnte parti samtidig som det politiske tomrommet kan inntas av høyreekstreme partier slik vi har sett i Nederland og Tyskland. Når fattigdommen og forskjellene øker i Storbritannia uansett hvem som styrer så slutter arbeidsfolk å stemme. Men i folkeavstemmingen om brexit går det opp for folk at nå for første gang på lenge teller deres stemme og valgdeltagelsen går kraftig opp. Samtidig blir det lett å bruke fremmedfrykt som en del av argumentasjonen for å melde seg ut av EU.

Ut fra resonnementet om en markedsliberal kapitalisme som premissleverandør for økt fremmedfrykt og rasisme kan man spørre seg, hvem er driverne for den markedsliberale utviklingen i Norge? Vi kan peke på tre aktører. Sittende regjering, arbeidsgiverorganisasjoner og aggressive arbeidsgivere som vil lage et arbeidsliv utenfor landsomfattende tariffavtaler for å få økt konkurranse arbeidsfolk imellom, samt EØS-avtalen som etter flere sin mening fungerer som et ekstra høyreparti i norsk politikk. Der hører vi ikke noe krav om å stenge noen grenser.

Her kommer fagforeningenes rolle inn. Fagforeninger skal være fagbevegelse for alle som bor her og ikke kun de som er rotnorske. Det bør være et mål at så mange som mulig organiseres og at folk jobber på tariffavtale. Allmengjøring av tariffavtaler bør være et krav slik at minstelønn pluss litt til blir gjort til norsk lov. Det må være forbudt å lønne arbeidsinnvandrere under minstelønningene i en tariffavtale. Arbeidsinnvandrere bør også få et tilbud om å lære norsk og bli ansatt i bedriftene de skal jobbe, på samme lønns og arbeidsvilkår som øvrige faste ansatte, og ikke leies inn via bemanningsbyråer. Det samme bør gjelde folk som har kommet hit som flyktninger. Dette skaper enhet mellom arbeidsinnvandrere og etnisk norske, slik kan man motvirke fremmedfrykt og rasisme. Det hjelper ikke å bare snakke mot rasisme, det trengs krav, aktivisering og samarbeid med dem det gjelder. Det er ikke dermed sagt at norske arbeidsgivere er for å mane til fremmedfrykt og rasisme. Mange gjør sammen tillitsvalgte et bra stykke inkluderingsarbeid, men kravene som reises rettet mot faglige rettigheter og som svekker fagbevegelsen kan fort gi åpninger for holdninger vi ikke vil ha. «Økt ulikhet skaper ikke dynamikk, men er dynamitt» som Åsa Linderborg så bra skriver i tidligere nevnte Klassekampen-artikkel.

Fagbevegelsen må gjøres mye mer selvstendig. Vi trenger å iverksette flere målrettede tiltak for å rekruttere arbeidsinnvandrere, og styrer og utvalg må ikke kun bestå av «blendahvite» medlemmer, men må også i større grad bestå av minoriteter, kvinner og skeive. Fagbevegelsen skal være av og for en mangfoldig arbeiderklasse hvor mange har kjent på kroppen at demokrati og rettferdig fordeling er verdt å kjempe for.