Teksten er en bokanmeldelse av Silvia Federici (2018), Witches, witch-hunting and women, PM Press, 98 sider.

Silvia Federici er en feminist aktivist, forfatter og universitetslektor ved University of Port Harcourt i Nigeria, og senere professor (1987 til 2005) om internasjonal studier, kvinnestudier, og politiske filosofiske kurs ved Hofstra University i Hempstead, New York. Hennes forfatterverk dekker hovedsakelig bøker som omfavner filosofisk og feministisk radikal autonomist marxistisk teori, kvinnehistorie med et sterkt kritisk blikk mot kapitalistisk globalisme, og som står for en feministisk rekonstruksjon av kollektive samfunnsløsninger. Noen av hennes tidligere bøker er «The Caliban and the Witch: Women, the Body and Primitive Accumulation» (1998) og «Revolution at Point Zero: Housework, Reproduction, and Feminist Struggle” (2012). Nylig ga hun også ut “Re-enchanting the world. Feminism and the Politics of the Commons” (2018). Hennes bøker finnes foreløpig ikke på norsk, men de er oversatt til flere andre språk.

Hekser, heksejakt og kvinner

Den nyeste boka til Silvia Federici er en kort og lettlest essaybok bygget med syv essays skilt i to deler. For å forstå denne boka er det nyttig å  ha lest hennes første bok, «The Caliban and the Witch: Women, the Body and Primitive Accumulation». Dette fordi hennes essayer fortsetter med grunnideen presentert i den første boka, som undersøker årsakene bak heksejakt i Europa og Amerika som en metode for å kontrollere og undertrykke kvinner i overgangen mellom føydal og kapitalistiske systemet. Første boka var en feministisk kritikk til Marx sin teori om at primitiv akkumulering -eller opphopning- var en forutsetning for kapitalismes utvikling. Med primitiv akkumulering mente Marx at for at kapitalisme kunne utvikle seg, måtte samfunnet deles i forskjellige klasser hvor noen kunne bygge opp og bevare rikdom mens andre måtte leve i fattigdom.

Silvia Federici mener derimot, at primitiv akkumulering er et kjennetegn av kapitalismen selv og en faktor som opprettholder systemet med en evigvarende behov for å få mer kapital. Denne akkumuleringen påbegynte, og foregår fortsatt blant annet på bekostning av kvinners ulønnede arbeid, og vårt motstand mot systemet har blitt forsøkt kontrollert med diverse former for vold som voldtekt, prostitusjon, kontroll over seksualiteten vår og ikke minst, organiserte heksejakter.

Alle disse former for institusjonalisert vold som begynte rundt det 15. århundre, har hatt et felles mål; å undertrykke kvinnelig motstand hver gang det er behov for å privatisere og misbruke naturressurser for å få til kapitalopphopning og økonomisk vekst.

I første delen av «Witches, witch-hunting and women», oppdaterer Federici noen temaer tilknyttet heksejakt i Europa. Essayene er korte og skrevet med med klart språk, presentert med relevante referanser som gir leseren mersmak. Som europeisk kvinne har jeg satt pris på å få et innblikk av historien vår, hvor jeg har fått forståelsen fra et feministisk perspektiv om hvordan vår undertrykkelse er knyttet til nåværende økonomiske systemet. Federici greier med enkle forklaringer i de fem første essays å vise leseren forholdet mellom behovet for mer økonomiske ressurser og hvordan kvinner har blitt objektivisert for å minske våre muligheter til å ytre motstand.

Fokuset i boka er nemlig heksejakter, årsakene og dens betydning i en sosial og økonomisk kontekst. Det var ikke tilfeldig at hovedsakelig kvinner ble torturert og drept for å minske motstand mot det nye samfunnsstruktur som foregikk i ca 400 år. Som Federici påpeker, den dominerende klasse har alltid vært redd for kvinners makt. I essayet «Witch-hunting and the fear of the power of women», forklares «The witch hunt instituted a regime of terror of all women, from which emerged the new model of femininity to which women had to conform to be socially accepted in the developing capitalilst society: sexless, obedient, submissive, resigned to subordination to the male world, accepting as natural the confinement to a spheere of activities that in capitalism has been completely devalued». Hvor hun senere tilknytter denne kollektive voldelige undertrykkingen av kvinner med forsøket til å skape frykt blant innbyggerne som forsøkte et opprør mot kapitalisme og de politiske og religiøse makthavende klasser; «The exaggeration of «crimes» (of the witches) to mythical proportions so as to justify horrendous punishments is an effective means to terrorize a whole society, isolate the victims, discourage resistance, and make masses of people afraid to engage in practices that until then were considered normal».

I andre delen, derimot, beveger Federici seg til nyere former av kapitalopphopning og forklarer årsakene til heksejakter som foregår nå i både Afrika og i deler av Sør-Asia. Federici forklarer bakteppet til økende heksejakt de siste 20 årene samtidig som hun forsøker å finne de strukturelle fellestrekkene mellom moderne heksejakt i Afrika, Amerika og Asia og tidligere heksejakt i Europa og Amerika. I moderne tider, akkurat som for 400 år siden i Europa, er det kapitalismenes behov for privatisering og økonomisk vekst som bruker religiøse verktøy som eksorsisme og bruk av djevelens figur for å demonisere mennesker som vil fortsette å ha et bærekraftig livsstil. I motsetning til andre akademikere som mener at heksejakter i Afrika er en konsekvens av avkoloniseringen, Federici mener at årsakene bak nåværende heksejakter er en rekolonisering av mange deler av verden. En rekolonisering hvor både internasjonale institusjoner som Den internasjonale pengefondet, transnasjonale selskaper og misjonering av kristne sekter samarbeider for å misbruke naturressurser ved å privatisere land og forårsake interne konflikter blant innbyggere med overtroisk frykt, spesielt mot kvinner og barn.

Som hun påpeker «This new surge of violence are the new forms of capital accumulation, which involve land dispossession, the destruction of communitarian relations, and an intensification in the exploitation of women’s bodies and labor». Videre, viser hun hovedtesen sin som er “We are witnessing an escalation of violence against women, especially Afrodescendant and Native American women, because ‘globalization’ is a process of political recolonization intended to give capital uncontested control over the world’s natural wealth and human labor, and this cannot be achieved without attacking women, who are directly responsible for the reproduction of their communities. The violence against women has been more intense in those parts of the world that are richer in natural resources and are now marked for commercial ventures, and where the anticolonial struggle has been the strongest”.

Hun peker også i denne delen på feministenes ansvar for å vise solidaritet over volden våre medsøstre gjennomgår nå. I media og blant feministiske bevegelser har det har vært lite respons på hvor skandaløse og forferdelige disse prosessene er. Det er knapt for 200 år siden vi hadde heksejakt i Europa. Det er grunnen til at mange feminister roper «Vi er døtrene til heksene dere klarte ikke å brenne».

Federicis boka viser forholdet mellom institusjonell vold, kapitalopphopning og kvinners undertrykking.

Ikke minst, hennes forskning hjelper oss å forstå vår egen fortid, grunnene til undertrykkingen vi opplever og hvorfor volden mot kvinner øker i tider med økonomisk knapphet. Federici hjelper oss å forstå de historiske årsakene til institusjonalisert vold samtidig som hun oppfordrer til internasjonal solidaritet og antikapitalistisk samhold mellom feminister i alle kontinenter. En kombativ perle av en bok.

Hovedbilde: Redigert bilde av Vancouver Carpe Diem events