Ny generasjon og nye muligheter i Sápmi

Elin Kåven, foto: June Bjoernback

Skrevet av Elin Kåven, samisk artist og blogger for Beneath Northern Lights

I det samiske samfunnet er kvinner og menn likeverdige. Slik har det alltid vært. Joda, begge kjønn har områder vi har mer anlegg for – det feminine og maskuline. Men samiske kvinner har alltid hatt like muligheter som menn. Vi har jaktet, og fisket, vært sjamaner, og det fins også en førkristen samisk kvinnelig gud med bue –  Juoksáhkká, som både menn og kvinner ofret til. Man kan også se i språket at Samenes kultur er likestilt i stor grad. Vi har ikke ord for han og henne, vi referer til enhver person som “det” – dvs intetkjønn. Andre språk som har samme oppbygging er finsk og ungarsk.
Siden språket er oppbygd på den måten formes mye av tankesettet. Språket er jo et uttrykk for kulturen. Man kan tolke det slik at det ikke er så viktig hvilket kjønn det er snakk om, men en person. Motsatsen finner man i spansk  og tysk der alt har en kjønnsbenevning.

En av samenes viktigste foregangsperson er Elsa Laula Renberg. En statue av henne ble reist i år, og om jeg ikke tar helt feil, som den første samen som det er reist statue av for å ha jobbet for samene. Hun regnes som grunnlegger av Samenes nasjonaldag fordi hun var pådriver til det første politiske landsmøte for Samene fra de forskjellige land. Landsmøtet ble avholdt i Trondheim 6. februar 1917, og derfor feiret vi i forfjor 100 år jubileet Tråante 2017.

I nåtiden har vi jo Mari Boine som hele verden kjenner som ikke bare samisk representant. Hun er jo den mest kjente samen i verden, kan hende nordmann også.

Generasjonen som vokser opp nå har ofte fornorskede foreldre. Deres foreldre og besteforeldres generasjon skammet seg over å være samer, og de levde i et samfunn der kolonistene har satt føringer, i en tid da alt det samiske var prøvd utryddet. De satt føringer på hva i vår kultur var akseptert og kan få plass i samfunnet og hva som skulle forkastes. Deres foreldre har levd et liv som kolonistene har bestemt over, og brutt med det opprinnelige samiske. Dessverre er det veldig få nordmenn som vet at dette skjedde med samene. Det står nærmest ingenting om dette i skolebøkene. Veldig få nordmenn vet at alle runebommer ble brent, og noen ganger sjamanen med de, kofter ble brent, en ble straffet på skolen om man snakket samisk. Joik ble forbudt. Man ble tvunget til å ta et norsk navn for å kunne kjøpe land eller leie en leilighet. Dette skjedde med foreldre og besteforeldrene til de som vokser opp nå. Det er ikke lenge siden.

Nordmenn kjenner dessverre ikke til sin egen historie når det kommer til samene. Det er som er svart hull i Norgeshistorien.

Det pågår nå heldigvis en omfattende omskriving av pensum hva samene angår, og jeg håper at dette vil få positive ringvirkninger for generasjonene som kommer. Fordi mens vi blir blendet av våre kolonisters aksept av visse deler av vår kultur og velvillighet til å gi oss forskjellige ting som er verdifullt i deres verden , som for eks. Sameting/byråkrati, merkedager, priser, flaggdager, tilskudd, festivaler, konferanser, filmcamper osv, så svinner vår opprinnelige kultur stadig bort. Fordi vår levemåte, og dermed vår tankemåte er blitt så lik våre kolonisters, merker vi ikke at deres verdier er blitt våre. De har kommet under huden vår, og vi har ikke noe annet valg enn å følge styremaktens lover, ellers overlever vi ikke. Det kan alle som har prøvd å leve utelukket på jakt og fiske, eller et lite småbruk i Norge skrive under på. Det er praktisk umulig med dagens lover.

Vi har ikke forutsetningene til å leve slik vi opprinnelig levde, og med det verdensbildet vi hadde. Noen kaller det utvikling. Jeg vil heller kalle det  fornektelse. En utvikling skjer når man bygger videre på noe. Noe jeg mener vi ikke gjør. Det vi derimot gjør er å skifte bane.

Mitt verste scenario for fremtiden er at det samiske ender slik som med det norrøne og blir noe som hører fortiden til. Vi har klærne, språket, gjenstander og noen aktiviteter som hører det samiske til. Så lager vi en festival, slik at vi på fritiden vår kan ha det som hobby å være same, før man går tilbake å være en vanlig lydig statsborger igjen. At vi på 17. mai tar på oss kofte istedenfor bunad, men ellers lever på samme sett. I det samfunnet vi lever i nå kan ta vare på vår samiske  identitet på denne måten. Men hva med levesett, tenkemåte og verdensbilde? Det er jo det livet dreier seg om. Jeg håper at disse tankene er kun refleksjoner, og at jeg tar feil, og at det samiske verdensbildet kan få en plass i verden, og vi får mulighet til å leve det ut. Det er det jeg vil bringe ut med bloggen og musikken min.

Å gjøre det bra som kvinnelig artist i Norge har jeg inntrykket av er fullt mulig. Jeg har ikke tenkt på at det har vært noen hindring for meg, men det kan være jeg tar feil. Da jeg var 26 år (jeg begynte i som artist før jeg var 24 år) og var på leting etter et bookingbyrå, så fikk jeg dette svaret: «Du er nok for gammel, kvinner slutter å turnere når de er rundt 30, så du har bare få år igjen som artist.» Han ville dermed ikke gjøre avtale med meg. Jeg var knust etter denne kommentaren. Han fikk feil, for som 36- åring var jeg still going strong.

Det å prøve å gjøre det bra som same i det vestlige samfunnet er en større utfordring, men som den generasjonen som vokser opp i dag mestrer godt. Jeg kan ikke la være å tenke at kanskje det er fordi de er såpass koloniserte at de har tatt på seg kolonistenes verdier, og har de samme mål og verdier i livet som kolonistene vil vi skal ha, og det er kolonistenes måte å si: «ja, dette kan vi godta. Nå begynner dere samer å skjønne hva som er akseptert og verdifullt. Nå kan vi begynne å anerkjenne dere i vårt samfunn.»  Og jeg bebreider ikke det norske samfunnet, for hva ellers kan de gjøre?

Nå er det jo opp til oss samer å finne tilbake til vår opprinnelse og røtter. Det er ikke kolonistens ansvar, alt de kan gjøre er å legge til rette for det, og det føler jeg at de gjør.

Som en del av musikkbransjen kan jeg forklare det samiske verdensbildet ved hjelp av et scenario med TONO. TONO har et system basert på et vestlig verdensbilde der det betales ut penger til utøveren, komponisten og musikere for hver spilling på radio. Det er utøveren som får mesteparten av rosen, og æren for at den fine sangen har nådd så mange lyttere, og tjener masse penger på det. I et samisk verdensbilde ville dette vært scenarioet: Joiken kommer til den personen som er åpen for det. Den ligger ute i «den kollektive bevissthet» der alle som vil kan hente den. Joiken til min venninne Eva kommer til meg og jeg joiker henne hvor enn jeg drar. Alle som hører den får lyst til å bli bedre kjent med henne, noen til og med forelsket. Eva blir anerkjent for å være et vakkert menneske siden hun har så fin joik. Joiken hennes er koblet til henne, ikke til meg som utøver.  Hvis TONO hadde hatt en samisk grunnlegger så hadde Eva tjent pengene, hun hadde fått friere, og blitt viden kjent for å være en så fin person.  Det er ikke jeg som utøver som skal takkes og æres. Hvis ikke Eva hadde funnets så hadde jo ikke joiken vært lagd. Hvorfor skal jeg som utøver ta æren for at Eva er så vakker person? Hvis jeg joiker et vakkert fjell, er det ikke jeg som utøver som har laget skjønnheten i fjellet, jeg bare kanaliserer det gjennom min melodi. Jeg er verktøyet.

I det vestlige verdensbilde er utøveren hovedpersonen. I det samiske verdensbildet er det budskapet i det som fremføres det viktigste. Imidlertid; om vi samer i dag med mål som å leve som musiker i et vestlig samfunn, så hadde TONO nok blitt bygd opp på lignende vis. Men poenget med å trekke frem dette eksempelet er at vi samer lever ikke i vårt opprinnelige verdensbilde. Vi er påtvunget kolonistenes verdier. Det vestlige samfunnet mangler ett aspekt der vi kan få utløp for vår tro og verdier. Dessverre har ikke våre verdier aksept da de er sjamanistisk basert.

Det er nettopp derfor at vi har sloss politisk nå i 100 år – og vi er fortsatt under kolonistene. Vi kjemper fortsatt i en byråkratisk kamp vi har blitt tvunget til å være med på, – en kamp der vi ikke har noen forutsetninger å vinne fordi vår motstander har oppfunnet spillet og kan alt om det.

Vi prøver fortsatt å vinne en kamp der motstanderen har overtaket fordi de lager reglene, og kan forandre de når som helst.

På nåværende tidspunkt i 2019 er det utvilsomt damer som regjerer i den samiske musikkverdenen. I Sápmi (Norge, Sverige, Finland, Russland) er det unge fremadstormende damer i 20-årene som har gjort seg bemerket.

På finsk side av Sápmi:

Hilda Länsmann og hennes mor Ulla Pirttjärvi med bandet Solju.

Reindriftssamer. Har vunnet vært nominert for mange priser for deres soloalbum

På svensk side av Sápmi:

Sara Ajnnak, reindriftssame. Nominert til Grammis.

På Norsk Side av Sápmi:

Ella Marie Hætta Isaksen, vant stjernekamp og har vært med på flere store tv-produksjoner. Vunnet samiske priser, og Vinner sikkert norsk pris snart tipper jeg.

Dessverre er Russland ganske vanskelig å holde seg oppdatert på hva foregår.

Jeg ser tydelig at den generasjonen som vokser opp nå har en helt ny stolthet og drivkraft for det samiske, noe deres foreldre og besteforeldre ikke hadde mulighet til å vise. Jeg får ofte spørsmålet om hva som er forandret for samene de siste, si 20 årene. Da svarer jeg at vi er fortsatt koloniserte, men én viktig ting er forandret: Nå har vi rettighetene og mulighetene til å gjenoppdage oss selv, å vise verden hva vi samene – som et folkeslag, har å tilby. Hva godt vi kan bidra med til verden? Hvilke verdier har VI? Den muligheten har vi nå. Våre foreldre og besteforeldre kunne ikke det – siden alt samisk var forbudt.

Dagens generasjon utnytter alle de mulighetene, og det gir meg håp for fremtiden – en oppreisning for alle de samene som er blitt nedtrykt.

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website