Karneval, greit og ikke-greit kostyme

Av Uma Feed Tjelta.

 

Jeg fikk nettopp et nyhetsbrev fra barnebutikken Sprell som kunne fortelle meg at det snart er den tiden på året hvor vi feirer karneval.

De hadde selvsagt et helt sortiment å tilby mine barn til årets kommende karneval, men det som møtte meg var noe jeg ikke forventet av en butikk som Sprell.

I sitt karnevalsortiment var et av utkledningskostymene et indianerkostyme. Min første reaksjon var skuffelse. Ja, jeg vet at for mange ennå, og i alle tider før, har dette vært å anse som et kostyme. Men jeg trodde vi var kommet litt lengre, og jeg trodde at butikker som Sprell visste bedre.

Jeg som kunde og bevisst min forbrukermakt sendte dem en mail hvor jeg uttrykket min skuffelse, som kunde over dem. Jeg trodde virkelig at de var en av de butikkene som ikke ville tilby meg slike produkter. Jeg forklarte dem hvorfor en tradisjonell folkedrakt ikke er å anse som et kostyme og at indianere er et urfolk som har lidd og som ennå lider den dag i dag.

Et kostyme er eksempelvis dyr, frukt, fantasifigurer fra eventyr og filmer som prinsesser, riddere, pirater, superhelter eller yrker i form av yrkesdrakter eksempelvis; astronaut, doktor, brannmann og politi.

Jeg ventet spent på svar. Svaret uteble, jeg fikk ikke engang et autosvar på at min henvendelse var registret. Derfor – og nok en gang bevisst min forbrukermakt, og med en klokke som tikket nærmere og nærmere karneval, ringte jeg dem like så godt.

Etter å ha ringt kundeservice ble jeg faktisk satt direkte over til gründeren av Sprell.

Han kunne forsikre meg at mailen var registrert og at de faktisk hadde hatt et møte hvor de faktisk hadde tatt opp denne saken. Han forklarte at årsaken til at jeg ikke hadde fått noe svar, var fordi dette var en «vanskelig» sak. Et ømt tema kalt han det faktisk.

Han beklaget også at jeg ikke hadde fått noe midlertidig svar, noe de pleide å gjøre.

Han utdypet at Sprell var en butikk som var svært opptatt av kunden og kundes tilbakemeldinger, og at enhver tilbakemelding ble tatt til etterretning.

Igjen nevnte han at min sak var så «ømtålig», og at det derfor ville det ta en del tid å behandle den. Han sa også at jeg burde fått et raskt midlertidig svar. Han beklaget på det sterkeste da jeg fortalte at jeg ikke hadde fått et slikt svar.

Ettersom han allerede hadde meg på tråden, gikk samtalen videre. Han syntes jeg var ganske så generøs som tok meg tid til å gi en tilbakemelding til butikken om mine synspunkter om et karnevalskostyme.

Det som ble sagt videre gjorde at jeg, da samtalen ble avsluttet, satt igjen med en kjent følelse. Det var den samme følelsen jeg ofte får når det er snakk om «vanskelig tema» som rasisme, annerledeshet eller likeverd og likestilling. Kort sagt, minoriteter og det ikke normative.

Det jeg biter meg merke i, er at slike samtaler har den samme dramaturgien, og jeg er faktisk blitt ganske lei den.

Her er dramaturgien og rollefordelingen, som utspiller seg slik:

Protagonisten, det hvite flertallet med mest makt og innflytelse (sett globalt).

Antagonisten, det ikke normative, minoriteter og fargede med mindre makt og innflytelse (også sett globalt).

Del en:

Protagonisten gjør eller sier noe som antagonisten finner krenkende, diskriminerende eller rasistisk ladet.

Antagonisten irettesetter og stiller protagonisten ansvarlig for sine ytringer eller handlinger og da skjer dette:

I samtalen rundt de «vanskelige» temaene, snur protagonisten hovedfokuset.

Antagonisten sitter igjen med bevisbyrden. Hen må forklare, redegjør og ikke minst «bevise» at det hen ytrer er sånt for «alle», (les, kanskje det er hen som bare er litt sensitiv og følsom).

Mens antagonisten må fremlegge argumenter som bevis på at det faktisk er en problemstilling samfunnet som helhet burde ta ansvar for, og i samme slengen et bevis på at det ikke er et personlig anliggende, kan protagonisten benytte personlige argumenter. Eksempelvis: Jeg nevner i fleng: 1) Det har jeg jo alltid gjort/sagt. 2) Jeg vet jo snart ikke hva som er lov eller ikke lov. 3) Nå er har alt blitt så politisk korrekt. Sist, men ikke minst, selve beviset: 4) Jeg mente jo ingenting vondt med det, jeg er jo ingen rasist, jeg er for likeverd og likestilling.

Del to:

Protagonistens interesse eller vilje til å ta til seg ny informasjon og deretter vurdere egne holdninger i lys av den nye informasjon, for så å eventuelt endre ytringer eller handlinger uteblir eller er ganske så laber.

Her ligger også antagonistens hovedmål og poeng med å irettesette eller å poengtere ytringene eller handlingene gjort av protagonisten, det er også et bevis på at det ikke bare er antagonisten som er litt «følsom».

Antagonisten påpeker den skjeve maktfordeling. Den påpeker protagonisten posisjon – hvem som sitter igjen med det lengste strået, at det som påpekes er i den rett for å bekjempe systematisk urettferdig behandling, diskriminering og rasisme. Antagonistens mål med å påpeke dette er for å skape forandring.

En kan jo også lure på hvorfor det ikke skjer en forandring hvis protagonisten faktisk er som hen hevder; ikke rasist, for likestilling og likeverd ?

Det skal være sagt at noen protagonister snur. Uansett så tungt det er å innrømme feil, så snur flere. Men det er også noen protagonister som ikke gjør det, og til de vil jeg si følgende:

Jeg tar heller et ærlig svar, enn halvdårlige svar som prøver å glatte over en virkelighet. Jeg tar også heller holdninger jeg ikke er enig i, enn holdninger som antyder at det ikke spiller noen rolle.

Jeg vil heller høre at du ikke bryr deg om andre som lider – høre deg innrømme at vi mennesker ikke har de samme rettighetene på grunn av farge, legning, tro eller etnisk tilhørighet. La meg heller høre at du rett og slett ikke gidder å kjempe for det, fordi det ikke rammer deg.

Alt dette er tungt å svelge, men jeg finner det faktisk enda tyngre å kjempe mot de som vet, men som ikke orker gjøre noe med det. De som sier at ting er vanskelig, at ting ikke burde være slik, men at det ikke er noe de kan gjøre.

De som står stille, de som ser bort, de som er tause.

 

Tilbake til samtalen om indianerkostymet er et berettiget kostyme eller ikke; er Sprell-gründeren en protagonist eller en antagonist? Jeg får en følelse av at Sprell-gründeren tilhører sistnevnte.

Han har brukt den samme dramaturgien som er beskrevet ovenfor, argumenter fra hans side var motargumenter, han innrømmer at han kom til kort med sine argumenter, men saken anser han allikevel som «vanskelig». Hans eneste konklusjon er at ledergruppen må ta tiden til hjelp. De skal diskutere saken videre, før han kan gi meg et svar.

Som en trøst kunne han fortelle meg, at de hadde valgt å omformulere navnet «indianerkostyme» til «indianerinspirert drakt», men at det fortsatt var å finne i karnevalsortimentet.

 

Hva sitter jeg igjen med, nå da?

Jeg sitter i alle fall igjen med dette: Jeg har gjort det jeg kunne med min forbrukermakt ovenfor en butikk jeg tror kan ha potensiale til å forandre seg, og nå sier jeg ifra til dere – bruk hverdagssituasjonene til å gjøre en innsats for å endre de uvitende (eller gammeldagse) holdningene til kulturell appropriasjon.

 

Jeg har ingen quickfix på hvordan en kan slippe den nevnte dramaturgien ovenfor, men jeg tror på empoverment som kan komme i ettertid, når flere blir bevisst på hvordan visse maktstrukturer fungerer.

Jeg tror at en stemme kan gjøre en forskjell, og jeg tror at akkurat du kan snu en protagonist hvis du bare sier ifra.

 

 

Bilde: Party – 356 av SUPPORTBDX (CC BY 2.0).  

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*