Gilead is coming…

NB! Teksten inneholder spoiler fra tv-serien Game of Thrones.

På jerntronen sitter Erna med makten. Erna har lagt kabalen og slengt sine beste kort på bordet. Hva ligger i potten?

Livmora mi, blant annet.

På tirsdag presenterte Erna sin nye regjering, og det var storveis å se at en rad med rødkledde kvinner fikk like mye oppmerksomhet i media som spillekorta med store blomsterbuketter.
Kvinner i Handmaid-uniformer, som i sin stille protest, skrek ut at det er ikke greit å bruke våre rettigheter i potten. Jeg skulle ønske jeg stod der sammen med dem.

I korte trekk handler Margaret Atwoods roman «The Handmaids Tale» (norsk tittel: Tjenerinnens beretning, 1985) om byen Gilead og menneskene som lever der. I et dystopisk USA er samfunnet kontrollert av en kristenfundamentalistisk gruppe, Sons of Jacob. Kun et fåtall mennesker, som lever innenfor Gileads strenge moralske regler, er betraktet som mennesker med egenverdi. En elite bestående av gudfryktige, gifte menn og kvinner. I eliten er det mennene som har den endelige makten, kvinner får ikke lese, skrive eller jobbe, og er redusert til å være hjemmefruer og mødre. Alle utenfor den trange, moralske boksen lever i en form for slaveri. Fertile kvinner blir handmaids. Handmaids er kvinner som er redusert til fødemaskiner, som eneste oppgave er å bære frem og føde barn for byen Gileads maktfolk. Homofile blir stemplet som gendertraitors, og mennesker som bryter Gileads lover blir straffet med slaveri eller utslettet. Alt i Guds navn.

TV-serien «The Handmaid’s tale», som er basert på boka, slo meg som en knyttneve i magen da den kom i 2017, og jeg ble raskt besatt.

Mitt største mareritt spilt ut i en tv-serie – jeg vil vite alt!

Jeg kom i beredskapsmodus. Jeg ville snakke med alle om serien, og scrollet meg igjennom mengder av fandomsider, artikler og analyser. Jeg lytta til podkasten Mayday – the Handmaid’s tale podcast, der de analyserer serien i dybden, med diskusjoner og sammenligninger til dagens politiske klima. Den amerikanske podkasten, som snakker om en tv-serie med et okkupert USA som bakteppe, sammenlignet Sons of Jacob med Donald Trump – hans kvinnesyn, hans behandling av immigranter og planlagte mur. «Så bra at jeg ikke bor i USA», tenkte jeg.  Jeg leste at Margaret Atwood har uttalt at alt som skjer i boka allerede har skjedd eller skjer et eller annet sted i verden.

«Så heldig jeg er som bor i Norge» tenkte jeg, «jeg må bli en mer internasjonal solidarisk feminist. Særlig jeg som er så privilegert, og lever i et samfunn som har kommet så langt»

I Norge har vi rettigheter som beskytter våre valg over egen kropp. Rettigheter som er kjempet fram med blod, svette og tårer. Erna Solbergs regjering flikker biter av rettighetene våre, akkurat passe små biter, så det går nesten ubemerket hen.
I et bunnsolid innlegg i facebookgruppen «Tanter og tjenerinner –  8 mars» skriver Berit Bertling: «Det kan synes som det er en enorm distanse mellom Erna Solbergs vennlige anbefaling om å få flere barn, og Kjell Ingolf Ropstads påstand om at gravide kvinner som vil ta abort, heller burde adoptere bort disse barna i ren solidaritet med barnløse kvinner, for ikke å snakke om Ropstads påstand om at “orker du å bære fram én, så orker du vel å bære fram begge”, men grunnidéen er den samme: Kvinner må føde.» Bertlings innlegg er nå publisert på Dagbladets nettsider.

I «The Handmaid’s tale» ble kvinners rettigheter fjernet, bit for bit. Grupper ble undertrykt og stemplet som ugyldige. Tenkt at vi priviligerte femininster fortsatt må bruke tid på å kjempe gamle kamper om igjen, tid vi kunne brukt på solidarisk arbeid og støtte til kvinner som enda ikke har fått kjenne på liv med rettighetene de skal  ha.

I april kommer siste sesong av Game of Thrones. En annen tv-serie, som jeg med stor iver har fulgt gjennom alle syv sesonger. I slutten av forrige sesong satt Cersei på tronen, og var dronning over de syv rikene. Cersei er en maktsyk jævel. Hun dreper, svikter, og gir fullstendig faen i folket hun regjerer over. Et av seriens slagord er «Winter is coming», som et bilde på den iskalde krigføringen man må føre for å vinne tronen.

Det er folket som taper, når skittent politisk spill om makt kommer først.

Marerittene mine har endra seg, nå ser jeg et dystopisk Norge der det mørkeste fra mine to favoritt tv-serier har blitt virkelighet. Satt ytterst på spissen kan man sammenligne og se trekk som minner meg meg om det jeg ser på tv. Det er nå vi må protestere så ikke spill om makt og kristenmoralisme tar fra oss rettighetene vi tar for gitt.

Vi er ikke der enda, men Gilead is coming…

Illustrasjon: St. Faen

Om forfatteren

Linda Elise Haug Thunberg

Linda Elise Haug Thunberg

Jeg er Linda, 85-modell og adjunkt med opprykk. Har begge beina godt planta i alternativ kultur. Jeg har spilt gitar og sunget i pønkbandet Lucky Malice siden 2004, og er med i det kulturelle kollektivet Tonehjulet Kräftpest. Jeg elsker å lytte til folks historier, og brenner for mennesker som ikke passer inn i malen. Jeg den eneste høna i kurven med en snill sønn, tre snille bonussønner, og en snill mann. Og denne høna er ikke redd for å plukke på det som jeg er uenig i.

Visit Website

There are no comments yet, add one below.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*