Skal samfunnet virkelig kunne pålegge kvinner å bære frem tvillinger? Det er egentlig det det koker ned til når Erna Solberg og Kjell Ingolf Ropstad, med flere, vil ta fra kvinner kontrollen over egen kropp og eget liv.

Flere barn på en gang

Det er urovekkende at de som står på barrikadene mot fosterreduksjon ser ut til å mene at samfunnet skal kunne pålegge kvinner å bære frem flere barn på en gang. Til og med mange av dem som er helt og fullt for retten til selvbestemt abort mener at fosterreduksjon må forbys. Bordet fanger åpenbart. Har du først bestemt deg for at du vil ha barn, må du velge alle eller ingen. Men det er virkelig ingen grunn til at det å abortere ett av flere foster ikke skal sidestilles med å gjennomføre en vanlig abort.

På sett og vis handler det om hvorvidt samfunnet stoler på at kvinner tar gjennomtenkte valg på vegne av seg selv og sine liv. Hvis vi kvinner er i stand til å avgjøre om vi i det hele tatt vil ha barn eller ikke, er vi vel i stand til å avgjøre hvor mange barn vi vil bære frem? At vi ikke orker tanken på å få to, eller flere, barn på en gang er en like gyldig grunn som at vi ikke orker tanken på ett barn. Det kan jo ikke være opp til staten å avgjøre hvilke aborter som er legitime og ikke. Vi har tross alt rett til selvbestemt abort.

Romantisert fortelling

Flere stemmer i debatten har argumentert mot fosterreduksjon ved å peke på det unike båndet tvillinger har. Som regel utelukkende basert på synsing. «Ta for eksempel en situasjon med eneggede tvillinger som er 100 prosent genetisk like. Det vil ha psykologiske konsekvenser for gjenlevende tvilling: «hvorfor fikk jeg leve»», sier Venstre-mann Abid Raja i Aftenposten. Jeg tviler sterkt på at han har belegg for å mene dette. Noen tvillinger knytter sterke bånd, mest sannsynlig fordi de lever barndommen sin side om side fra fødselen av, mens andre gjør det ikke.

Da jeg gikk gravid med mine tvillinger, hadde jeg en romantisert forestilling om bittesmå tvillingbabyer som skulle ligge tett i tett, i en sukkersøt symbiose. Den forestillingen slo alvorlige sprekker når den ene vrælte så høyt at jeg var redd den andre skulle få varig hørselsskade.

Vi tvillingforeldre har nok like ulike opplevelser av båndet mellom våre tvillinger som foreldre med flere barn har av søskenbåndet. Og selv om vi tvillingforeldre stort sett opplever at det å få to i slengen er verdt hver svettedråpe, betyr ikke det at det eneste riktige er å få alle barn man blir gravide med. Den argumentasjonen handler nok mer om at man heldigvis sjeldent angrer på de barna man har fått.

Spørsmålet om hvordan det oppleves for barnet som blir født å få vite at det var tilfeldigheter som gjorde at hun eller han ble valgt, har meldt seg i debatten. Det har også spørsmålet om hvordan det vil føles å få vite at mor gjennomførte en fosterreduksjon da hun var gravid. Til det vil jeg si at foreldreskap heldigvis ikke er en erkjennelsesprosess. Vi står ikke til ansvar for å fortelle våre barn akkurat hvordan de ble til, og hvor tilfeldig eller ikke tilfeldig det var at akkurat de kom til verden.  Jeg avstår i alle fall fra å avsløre for mine fire barn akkurat hvor tilfeldig det var at de ble til. Jeg tror også at motstandere av fosterreduksjon vil mene at det er mer etisk betenkelig om det skal være andre kriterier enn tilfeldigheter som avgjør hvilket foster som tas bort. Og du er like lite frarøvet en tvilling om din mor har gjennomført en fosterreduksjon som du er frarøvet et søsken om din mor har gjennomført en abort.

Utfordrende med tvillinger 

Jeg vurderte ikke fosterreduksjon da jeg fant ut at jeg var gravid med tvillinger, men jeg er glad jeg ikke visste hvor utfordrende det kom til å bli å få og å ha tvillinger. Skulle jeg, mot all formodning og fødselsplanlegging, bli gravid med tvillinger igjen, vil valget rett og slett stå mellom fosterreduksjon og abort. Det er nemlig ikke noe gøy ikke å kunne gi barna dine den oppmerksomheten og tilstedeværelsen du vet du kunne gitt dem om de kom en i slengen. For ikke å snakke om all jobben det er å være hjemme med to, eller tre, kontra en. Pluss på overhengende fare for prematuritet, med alt det som medfølger umiddelbart og senere i livet.

Vi må sørge for at de som venter tvillinger og trillinger er trygge på at samfunnet kommer til å stille opp for dem, og at de vet at det er støtte og hjelp å få. Sånn er det ikke i dag, noe jeg har fire års erfaring med.

Etter min mening bør debatten egentlig dreie seg nettopp om hvordan vi kan sikre bedre tilbud til flerlingforeldre. Her må vi først og fremst jobbe for bedre permisjonsordninger og annen hjelp. Nyere forskning fra Folkehelseinstituttet viser at tvillingmødre har hele 77 prosent større risiko for depresjon fem år etter fødsel enn andre mødre. Det er alvorlige tall som sier noe om hvor krevende det faktisk er å få tvillinger. At både mor og far kan få muligheten til å være hjemme i en lengre periode vil for mange utgjøre en stor forskjell.

Det er bare rett og rimelig at abortloven også skal gjelde i tilfeller der det er snakk om fosterreduksjon. I det sekund samfunnet begynner å mene noe om hva som er høyverdige grunner til å ta en abort, og å endre lovgivningen deretter, har kvinner i realiteten mistet retten til selvbestemt abort.

Skribenten ønsker å være anonym 

Bilde: Karen Golmen