Når jeg skriver dette, skulle jeg egentlig vært ute i gatene og forsvart retten til fri abort. Ironisk nok er jeg ikke i form til det, fordi jeg er sykemeldt og prøver å komme til hektene igjen etter en graviditet som tok brått og dramatisk slutt før det ble en baby av det. En graviditet som kunne tatt livet mitt.

Bildet over deles i disse dager overalt. En livmor som rekker fingeren med den ene egglederen sin er et sterkt, kompromissløst og ekstremt tydelig og treffende bilde på hva vi slåss for. Min livmor. Min kropp. Mitt valg. Jeg har gått med dette bildet som plakat, og egentlig elsker jeg det. Men nå får jeg lyst til å grine hver gang jeg ser det. Det er fordi den egglederen som rekker finger på bildet, ikke fins lenger hos meg.

Den ene prosenten

Jeg fant ut at jeg var gravid helt i starten av september. Det var ikke 100% planlagt, men det var utrolig velkomment. Jeg var som førstegangsgravide flest både lykkelig og livredd på en gang. Det er mye å engste seg for når man finner ut at man er gravid, og jeg hadde mye jeg var bekymret for. Men et svangerskap utenfor livmoren var ikke en av dem. Og hvorfor skulle jeg det? Det er ikke noe man hører særlig mye om, og bare rundt en prosent av graviditetene ender slik.

Dagene i september ble fine. Jeg gikk rundt med den store, lille hemmeligheten min og var lykkelig på en helt ny, varm og myk måte. Jeg og samboeren begynte å legge planer for et liv som foreldre. Den kommende mormoren kjøpte garn til babyklær. Jeg var småkvalm og brystene var ømme, og alt så ut til å gå som det skulle. Likevel var det en ting jeg ikke klarte å slutte å bekymre meg for: Jeg blødde jo hele tiden. Men da jeg nevnte det for legen min, blåste hun det bare bort og sa det var helt normalt i første trimester. Heller ikke den lave verdien på hCG-testen vekket noen mistanke på legekontoret. Så jeg prøvde å roe meg ned og tenkte at oddsene tross alt var på min side for at babyen min skulle klare seg fint.

Men oddsene var ikke på min side. En søndag ettermiddag i slutten av september fikk jeg kramper og sterke smerter i magen, og småblødningene ble til en frisk strøm med blod. Jeg var overbevist om at nå spontanaborterte jeg, og ble ganske knust. Turen gikk til legevakten neste morgen, hvor jeg fikk henvisning til gynekolog og en liste over steder jeg kunne kontakte. Jeg valgte en velrenommert fertilitetsklinikk som hadde den tidligst tilgjengelige timen, og dro dit dagen etter. Inne hos gynekologen forklarte jeg hva som hadde skjedd, inkludert blødningene jeg hadde hatt gjennom hele svangerskapet. Han sjekket meg med innvendig ultralyd, og fant som jeg frykta en tom livmor. Han mente alt sikkert hadde blødd ut allerede, og at dette så helt fint ut. Selv om han skjønte at dette var trist for meg, skulle jeg bare gå hjem og prøve igjen så snart jeg følte meg klar for det og blødningene var stoppet. Det var ingen grunn til at det ikke skulle gå greit å bli raskt gravid igjen, avsluttet han med.

De påfølgende dagene var jeg utrolig lei meg, men begravde meg i jobb og trøstet meg med at vi snart kunne prøve igjen. Det hadde sikkert vært noe galt med barnet og naturen ordnet opp selv. Ukene gikk, med hektiske arbeidsdager, en høstferie med svigerfamilien og en ukes studietur med jobben. Fortsatt blødde jeg. Men på nett leste jeg at blødningstiden varierte veldig etter en spontanabort, så jeg slo meg til ro med at det sikkert var normalt. Et lite opphold før blødningene startet igjen, gjorde at jeg også trodde det var den første menstruasjonen som kom etter hvert, som jeg hadde lest ville være både sterkere og mer langvarig enn vanlig den første gangen etter spontanaborten. Ingenting annet enn blødningene tydet på at noe var galt; formen min var fin og jeg hadde ingen smerter.

Mot slutten av oktober var jeg likevel blitt såpass lei og småbekymret over denne blødningen som aldri sluttet, at jeg bestilte time hos fastlegen for en sjekk. I mellomtiden hadde jeg skiftet til min tidligere lege, som jeg hadde vært så fornøyd med, for jeg trengte å bli møtt med mer oppfølging og tillit dersom jeg ble gravid igjen, enn det jeg opplevde å få hos det legekontoret jeg hadde første gang. Men legeskiftet gjaldt ikke før fra den 1. november, så jeg bestilte time etter det. Den timen rakk jeg aldri å dra på.

Rundt halv ni på kvelden den 1. november sto jeg og pakket treningsbagen min, da jeg plutselig fikk den mest intense smerten jeg noen sinne har kjent nederst i magen. Det var så vondt at jeg segnet om på gulvet og lå og vred meg og jamret i smerte. Det gav seg ikke, og samboeren min – som heldigvis var hjemme og ikke på kveldsvakt som han ofte er – fikk ringt en drosje og tok meg med på legevakta. Der måtte jeg trilles inn i rullestol, for jeg hadde for vondt til å klare å gå. Jeg fikk komme rett inn på et undersøkelsesrom og lagt meg på en benk, men det tok et par timer før legen omsider kom og fikk undersøkt meg grundig. Da hadde smertene i magen gitt seg noe mens jeg lå rett ut og ventet, men jeg hadde fått veldig vondt i skuldrene, særlig på høyresida. Da la legen to og to sammen; hCG-prøven som hadde vært positiv selv om jeg sa jeg hadde spontabortert, de akutte smertene i magen, blødningene som aldri hadde stoppet: Hun mistenkte svangerskap utenfor livmoren og at jeg nå hadde indre blødninger, noe smerter i skuldrene kan være et tegn på. Jeg ble dermed sendt rett til gynekologisk avdeling på Ahus.

Da jeg kom fram på sykehuset, var jeg skikkelig dårlig, og kroppen var begynt å gå i sjokk. Samboeren måtte nærmest bære meg inn. Heldigvis gikk det relativt kort tid før jeg fikk komme inn til innvendig ultralydsjekk hos vakthavende lege, og hun så ganske raskt hva som var skjedd: I den høyre egglederen min hadde det utviklet seg et svangerskap, som jeg da hadde gått med i bortimot 2,5 måneder. Den hadde omsider sprukket og var nå helt ødelagt – det var det som hadde skjedd da jeg fikk intenst vondt tidligere på kvelden. Som følge av dette, hadde jeg en masse blod i magehulen. Legen forklarte rolig at dette var en svært kritisk situasjon, for jeg hadde omfattende indre blødninger, men at jeg skulle få komme inn til operasjon umiddelbart og at dette kom til å gå bra. Jeg var på dette tidspunktet ganske så redd, samtidig som jeg også var lei meg for om dette ville gjøre det vanskelig å bli gravid igjen. Legen skjønte det, og da jeg bare et kvarters tid senere allerede hadde blitt plassert i ei seng på vei til operasjonssalen, satte hun seg på sengekanten, tok hånda mi, så meg rett inn i øynene og sa at denne operasjonen kom til å gå helt fint; de skulle ikke skade verken livmor eller eggstokker, og jeg både kunne og kom til å få barn etter dette. Denne gode, omsorgsfulle handlingen gjorde at jeg var trygg og rolig da jeg ble trillet inn på operasjonssalen.

Operasjonen gikk bra, selv om de måtte fjerne over en liter blod fra magen min, i tillegg til den ødelagte egglederen. Jeg lå på sykehuset et par dager, og var sykemeldt et par uker etter det. Nå er sårene så godt som grodd og smertene er borte. Formen er i ferd med å bli bra igjen. Men traumet jeg gikk gjennom den kvelden, og tapet over både fosteret og egglederen, tar det lengre tid å bearbeide – men jeg er på vei der også. Heldigvis er ikke sjansen for å bli gravid på nytt halvert, bare redusert med omkring 30%, siden eggstokken som mangler eggleder fortsatt produserer egg som kan fanges opp av egglederen på motsatt side. Vi kommer til å prøve å bli gravid på nytt, og fastlegen min har lovt meg tett oppfølging og tidlig ultralyd for å hindre at dette skal skje igjen. For som hun sa til meg på kontrolltimen etter operasjonen; dette er jo skrekkeksemplet på hvor ille det kan gå dersom et svangerskap utenfor livmoren ikke blir oppdaget. I likhet med legen på Ahus, mente hun også at gynekologen som sjekket meg etter den angivelige spontanaborten burde gjort en grundigere undersøkelse, samtidig som hun understreket at dette kan være en vanskelig tilstand å oppdage.

Graviditet er aldri ufarlig

Jeg deler denne vonde og personlige historien med dere nå fordi det er et eksempel på at hvordan en graviditet kan ende veldig ille. Det er også et eksempel på at det fortsatt er for lite kunnskap om kvinnehelse og alle de tingene som kan skje i den komplekse prosessen i kroppen som utgjør et svangerskap. Jeg vil ikke at alle kvinner der ute som har tenkt å bli gravide skal gå rundt og være redde for å få et svangerskap i egglederen, men jeg vil at dere skal vite om at det kan skje. Den ene prosenten det skjer med er jo faktisk noen – og denne gangen var det meg. Jeg visste knapt om at dette kunne skje i en graviditet, og var mye mer forberedt på en spontanabort (selv om det også snakkes merkelig lite om, med tanke på hvor utrolig vanlig det er). Og selv om min historie også er en historie om dårlig timing og uflaks, mener jeg at profesjonelle gynekologer skal kunne forventes å sjekke skikkelig når de skal undersøke en kvinne med en graviditet som har gått galt. Jeg må være så ærlig å si at jeg ikke helt har tilgitt den gynekologen, selv om jeg har forståelse for at alle kan gjøre feil og handle ut fra en antakelse om at den vanligste årsaken også er den riktige.

For ja, graviditet er noe av det mest naturlige og normale som fins, og det skal ikke sykeliggjøres. Det går tross alt bra med de fleste. Men graviditet er likevel ikke ufarlig og det skal ikke tas for gitt at kvinnekroppen alltid klarer å bære fram et barn helt uten problemer og komplikasjoner. Selv normale svangerskap er en tøff påkjenning for kroppen. Men noen få ganger kan graviditet altså også være livsfarlig. Som Ida Jackson sa det så presist i Dagsavisen; “Det å sette barn til verden, er noe kvinner gjør med kroppen sin som innsats (…).” Svangerskap utenfor livmoren var sånt man døde av før i tida, og fortsatt gjør i fattigere deler av verden. Jeg var ekstremt heldig som bor i et land med et godt helsevesen, og ikke minst at jeg bor bare et kvarters kjøretur unna kanskje landets beste gynekologiske fagmiljø, som kunne hjelpe meg umiddelbart.

Kvinner har til alle tider risikert å dø av komplikasjoner under svangerskap eller fødsel, men risikoen er langt fra jevnt fordelt mellom landene. Den er heller ikke jevnt fordelt her til lands; når føde- og akuttilbud stadig legges ned på lokalsykehusene i distriktene, blir det lang reisevei for gravide og fødende som får problemer. Det kan i verste fall kreve liv. At en graviditet ikke er ufarlig, er også noe jeg mener både de verdikonservative som vil ta fra kvinnen retten til å bestemme over sin egen kropp og de verdiliberale som vil tillate surrogati gjør klokt i å huske på.

Forfatteren av dette innlegget vil helst være anonym av hensyn til alle involverte.