Mitt liv med PMS-heksa

Jeg er så heldig å være gift med en tatovør, og innimellom benytter jeg meg av frynsegoden og dekorerer kroppen med nytt blekk. Her om dagen var gubben gira: «Kan jeg tatovere denne på deg?» Han viste meg et spillekort, en spardame. Illustrasjonen viste en naken dame, med svarte vinger, som omfavnet av flammer står i en splittet hodeskalle. Estetisk likte jeg det godt. Men det som trigget meg mest var symbolikken. Det skrek mot meg: Det er PMS – heksa mi! Vi fant en ledig plass på armen, og få smertefulle timer seinere hadde jeg et nytt kunstverk kroppen.

PMS – heksa høres ut som en figur fra et moderne eventyr, litt som Huldra anno 2018.

Men for meg er hun helt reel. Tidligere i livet har  jeg ikke merka så mye til henne, men etter at jeg bikka tredve har hun virkelig gjort seg til kjenne i meg. PMS er en forkortelse for premenstrual syndrome, og er da kobla til menstruasjonssyklusen. Den kan påvirke kvinner på mange måter, både psykisk og fysisk. Magesmerter, hodepine, oppblåsthet, ømme bryster er noen av de vanlige fysiske symptomene som følger med. Av de psykiske kan man finne humørsvingninger, nedstemthet og angst. Den psykiske biten er den som virkelig har plaget meg.  Noen dager i måneden kommer heksa og tar over hodet mitt.

Når PMS er i anmarsj merker jeg først at gråten sitter løst i øya. Jeg blir ekstremt lettrørt av musikk, ting på tv eller bilder. Jeg kan også begynne å gråte når jeg tenker på noe som er litt trist, og må holde tårene tilbake når jeg blir engasjert i en diskusjon. Så merker jeg at jeg begynner å oppføre meg annerledes enn jeg pleier mot dem rundt meg. Vil ikke møte blikkene til folk, og kan være kort og kald i samtaler. Så kommer isolasjons-lysten. Det eneste jeg vil er å sitte i et mørkt rom og høre på podkast på headset så ingen kan få kontakt med meg. Så kommer hjelmen på. Det føles som om jeg har på en stram hjelm med visir sånn at hele verden blir litt utydelig. Den strammer og irriterer meg, og jeg føler at hele verden er i mot meg. Jeg føler meg grunnleggende urettferdig behandla, og går med en konstant angst og uro i kroppen. Jeg kan eksplodere i det ene øyeblikket, hylgrine i det neste – for så å være helt apatisk.

Du tenker kanskje, hva med den stakkars familien min?

Når det står på som verst har dem det ikke særlig bra. Jeg klarer, med all min kraft og energi, å skjerpe meg når jeg forholder meg til barna. Men alle har fortalt de kjenner det som en rar energi i rommet, samme hvor mye jeg gliser med et påklistra smil. Jeg er stillere enn vanlig, og mer tilbaketrukket. Mer giddalaus og slapp. Mannen min har havna i krigen mange ganger. Man ser nemlig ikke utenpå at PMS-heksa har tatt over, og av og til skjønner jeg ikke selv at hun har tatt over. Så, midt i en dustete krangel om triviell hverdagsproblematikk, kan jeg høre meg selv utenfra og skjønne at nå har faen ta meg heksa tatt over igjen.

Det har vært så ille i perioder at jeg har tenkt at det ville vært best for alle hvis jeg tok reper’n.

Pre-menstruell heter det, og man skal egentlig kunne forutse når symptomene dukker opp ved å få oversikt over sin egen syklus. Men jeg har ikke klart å få noen oversikt over det. For meg kunne det het RMS – random menstrual syndrom. Jeg har lastet ned syklusapper som Flow, og laget meg en egen kalender hvor jeg skribler inn ruter for hver dag jeg plages. Men det er ikke noe fast system. En måned har jeg nesten ikke PMS i det hele tatt, den neste er det to runder på en måned. Det er derfor vanskelig å stålsette seg og ta hensyn for dem rundt meg. Men såpass jevnlig er det så jeg er ganske sikker på at det er PMS jeg sliter med.

Jeg skal ta tak i det og gå til lege. Jeg har sagt at jeg skal gå til legen et halvt år nå. Men jeg får meg ikke til å bestille time. Du skjønner, når det hele er over er det virkelig som om jeg kommer ut av en forbannelse. Våkner opp fra et mareritt. Som magi er jeg helt vanlig igjen, og jeg husker ikke følelsen av PMS. Jeg er virkelig helt fin! Det er vanskelig å forstå alvoret i det når jeg ikke står midt i det. Det er som en fødsel, det er vondt når det står på, men etterpå er man bare glad for at det vonde er over og glemmer smerten som var så reel. Doktorhjelp virker ikke så relevant lenger. Og for å være helt ærlig så vet jeg ikke om min mannlige lege vil forstå. Jeg er veldig sjeldent hos legen og har ikke fått opparbeida meg noen relasjon til han.  Når jeg har nevnt problemer i sammenheng med PMS tidligere, har han avfeid det med at p-pillene jeg bruker, Yaz, har stoffer i seg som egentlig skal hjelpe mot PMS-plager, så det kan ikke være PMS som er problemet. Det har liksom stoppa der. Jeg har ikke turt å spørre mer. I tillegg til generell autoritetsangst ovenfor leger, lider jeg også av flink pike-syndrom, og skal helst fikse alt selv alltid.

Først trodde jeg at jeg var alvorlig psykisk syk, men siden plagene kom i korte perioder og rimelig månedlig gikk jeg ut fra at det var PMS som var årsaken. Jeg tok en runde på google for å sjekke om det var noe informasjon som kunne gi meg svar. Det var vanskelig å finne god informasjon på norsk på nettet. Det virket på meg som om PMS var ukjent landskap i den norske legestanden. Jeg fant ikke noe norskprodusert forskning på området, lett tilgjengelig for oss kvinner som trenger hjelp. Som så mye annet er svenskene hakket mer progressive. En artikkel på det svenske nettstedet Må bra hjalp meg. Overskriften «Jag blev galen av min PMDS» var svært relaterbar. I artikkelen forteller psykolog og psykoterapeut Gabrielle Lodnert om sine opplevelser. Det var i denne artikkelen jeg ble kjent med premenstruellt dysforiskt syndrom, som er den sterkere formen for PMS, den formen jeg mistenker at jeg har. Det er, i korthet, når PMS går sterkt utover samliv, familie, jobb og normale aktiviteter. Jeg fant artikler som beskrev svensk forskning på området, og flere artikler med kvinner som har latt seg intervjue. Stand-up komikeren og programlederen, Karin Adelsköld, har faktisk også en blogg som heter Livet med PMS. Jeg forstod at det ikke bare var jeg som sleit.

Jeg tror det er vanligere enn jeg kan forestille meg. Det er bare så synd at vi ikke snakker om det.

Som Gabrielle Lodnert beskriver i artikkelen så går PMDS i sterk grad utover de nærmeste relasjonene. Familie, venner og kolleger. Jeg har sett meg nødt å være åpen. I familien min (som kun består av gutter) har jeg forklart hva PMS er, og hvordan det påvirker meg. Selv om det ikke alltid er så lett å gjøre noe konkret, er det lettere å takle det når man vet at det er noe hormonelt som gjør at jeg oppfører meg sånn. Det er også lettere å ta praten når stormen er over. Venner forteller at de sliter med mye av det samme, noen faktisk så alvorlig som meg. Mamma har opplevd mye av det samme. Min nærmeste kollega har blitt min sterkeste støttespiller. I tillegg til å dele sine egne erfaringer, har hun også lært seg å lese mitt kroppsspråk og hjulpet meg sånn at jobbhverdagen min er så og si problemfri.

Noen gode, åpne samtaler har gjort så vi kan samarbeide helt fint, selv med PMS-heksa på teamet. Og tro meg, heksa kan skape mange misforståelser og unødvendig drama hvis hun får fritt spillerom.

Jeg gidder ikke å forklare og utlevere meg til hvem som helst (sånn utenom å skrive et offentlig blogginnlegg om det da), men med mine nærmeste i ryggen er det faktisk litt enklere å leve med hele greia. Det å snakke om det har gitt meg makt over PMS’en. Det er så deilig å slippe å føle skam rundt det å slite med et hormonelt problem. Det kan aldri brukes mot meg, for jeg erkjenner og eier problemet, og er fullt klar over hva slags effekt det har på meg og andre. Det er ingen unnskyldning, det er bare en realitet.

Men det skal ikke være sånn. Jeg skal ikke gå og slite med det her. Så neste steg er å gå til lege og få hjelp. PMS-heksa kommer til å være med meg i mange år, men ikke faen om hun skal få styre livet mitt.

Fortsettelse følger…

Illustrasjon: privat

Om forfatteren

Linda Elise Haug Thunberg

Linda Elise Haug Thunberg

Jeg er Linda, 85-modell og adjunkt med opprykk. Har begge beina godt planta i alternativ kultur. Jeg har spilt gitar og sunget i pønkbandet Lucky Malice siden 2004, og er med i det kulturelle kollektivet Tonehjulet Kräftpest. Jeg elsker å lytte til folks historier, og brenner for mennesker som ikke passer inn i malen. Jeg den eneste høna i kurven med en snill sønn, tre snille bonussønner, og en snill mann. Og denne høna er ikke redd for å plukke på det som jeg er uenig i.

Visit Website