Foto – Torill Jørgensen Frøise.

For noen måneder siden skrev jeg et innlegg her på MadDam hvor jeg oppfordret alle som støtter den norske abortloven til å snakke litt mer om abort. I det vi markerte abortlovens 40-årsdag kunne jeg ikke se for meg at den bare fire måneder senere skulle settes på spill i en politisk kamp om regjeringsmakt. I går var det igjen demonstrasjoner til forsvar for abortloven i norske byer. Hvorfor er vår 40 år gamle abortlov fremdeles så skjør?

Da Erna Solberg uttalte at hun var villig til å diskutere abortloven i regjeringsforhandlinger med Kristelig Folkeparti brakte hun kvinners rett til selvbestemt abort tilbake på det politiske spillebrettet. Utspillet, som hovedsakelig handler om lovens paragraf 2c som gir kvinner mulighet til abort etter tolvte svangerskapsuke ved alvorlig sykdom hos fosteret begrunnes med at den fører til sorteringssamfunn og abort av foster med Downs syndrom. Statsministeren har også sagt seg villig til å ta bort muligheten for såkalt fosterreduksjon. Det som provoserer frem reaksjoner og demonstrasjoner i dag er ikke de filosofiske, etiske eller religiøse spørsmålene Solbergs utspill tar opp, men det at de tas opp som et ledd i et politisk spill om hvem som skal sitte i hennes egen statsministerstol.

Slik innskrenker det politiske spillet kvinners rett til å velge om og når hun vil ha barn.

I det den norske abortloven igjen ble tema for debatt på dagsnytt 18 skrev jeg på en akademisk artikkel som ser på hvordan zambiske kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter henger sammen med både nasjonale og internasjonale maktprosesser fjernt fra vanlige kvinners hverdagsliv og virkelighet. I en kontekst hvor nasjonal identitet de siste tiår har vært bygget på landets status som en grunnlovsfestet kristen nasjon, har en lov som åpner for abort på bredt grunnlag svært liten betydning. Denne erklæringen, som stadig løftes frem i politiske taler og statlige ritualer, har ført til at svært mange leger benytter sin reservasjonsrett til ikke å utføre aborter da de heller vil være på den riktige siden av politiske makt. Slik innskrenker det politiske spillet kvinners rett til å velge om og når hun vil ha barn.

Mine betraktninger fra Zambia handler om at kvinners seksualitet og kropper så lett kan brukes som brikker i et spill som egentlig handler om noe annet. Også i Norge har kvinners seksualitet vært gjenstand og målestokk for nasjonal identitet og rettskaffenhet. Ironisk nok kom statsministerens abortutspill i samme uke som hun på høytidelig vis ga en historisk unnskyldning til norske kvinner som ble internert i fangeleirer og fratatt statsborgerskapet fordi de hadde hatt forhold til tyske menn under krigen. Under påskudd av å beskytte befolkningen mot kjønnssykdommer og smittefare ble de såkalte tyskerjentene fengslet og deportert. I en situasjon hvor man i Norge ville rette opp en krenket nasjonal suverenitet brukte man kvinners seksualitet og frihet til å innlede romantiske forhold som middel på veien.  Menn som hadde hatt tilsvarende forhold til tyske kvinner fikk ingen straff. Heller ikke de som hadde handlet med og tjent gode penger på okkupasjonsmakten. Dette har Solberg nå bedt om unnskyldning for.

Når abortloven igjen er oppe til diskusjon dreier det seg ikke om en genuin debatt om sorteringssamfunn og abortens etiske ytterpunkter, men om hvem som skal sitte med regjeringsmakt til å bestemme over helt andre politiske områder av det norske samfunnet.

Selv om det er et langt sprang fra Zambias nasjonalidentitet til den norske statens behandling av tyskerjenter kan begge fortelle oss noe om at kvinners seksualitet og råderett over egen kropp lett kan settes i politisk spill med alvorlige konsekvenser. Når abortloven igjen er oppe til diskusjon dreier det seg ikke om en genuin debatt om sorteringssamfunn og abortens etiske ytterpunkter, men om hvem som skal sitte med regjeringsmakt til å bestemme over helt andre politiske områder av det norske samfunnet. Nok en gang settes kvinners kropper og deres seksuelle og reproduktive rettigheter i politisk spill. Det kan vi ikke akseptere!

Om forfatteren:

Foto: Eivind Senneset, UiB

Marte Emilie Sandvik Haaland er sosialantropolog og stipendiat ved Senter for internasjonal helse, Universitetet i Bergen. Hun er opptatt av kvinners helse og rettigheter og forsker på forholdet mellom abortlov og kvinners reelle mulighet til trygg abort i Zambia.