“Da var det den tiden igjen… Noen vil ha makt, og noen tenker at kvinners rett til autonomi er en kjekk ting å forhandle om.”, skriver initiativtagerne Sidsel Fjelltun og co. på Facebook-eventen til gårsdagens store demonstrasjon for abortloven.

Vi var om lag 2000 som sto på Eidsvolls plass foran Stortinget og frøs på årets første vinterdag. Skulder mot skulder sto vi der, for å forsvare retten til selvbestemt abort og protestere mot innskrenkninger i abortloven. For det er faen meg nødvendig igjen.

Statsminister og Høyre-leder Erna Solberg er nemlig på frierferd til den delen av Kristelig Folkeparti som mener Gud og Stortinget har større rett til å bestemme over kvinners kropp enn gravide kvinner selv. Disse trenger hun nemlig for å sikre seg statsministerstolen i noen år til, og da er jo som vanlig kvinnerettigheter noe som kan “gi og tas” litt i forhandlinger.

Den 18. oktober åpnet hun derfor for å kunne gi KrF støtte til et forbud mot fosterreduksjon og for å kunne endre på bestemmelsen som gir rett til abort etter 12 uker for foster med alvorlig sykdom. Og om du trodde bedre enn dette om vår egen statsminister og vil trøste deg med at dette var et enkeltutspill slengt avgårde litt sånn ugjennomtenkt i all maktrusen og valgståheien, må du tro om igjen. Stortingsgruppa til Høyre stiller seg bak statsministerens abortutspill. Dermed fikk KrF-nestleder Kjell Ingolf Ropstad, som har satt abortendringer som et av sine viktigste krav i eventuelle regjeringsforhandlinger, ro i sjela og forsterket tro på at fortsatt borgerlig samarbeid er veien å gå for et splittet KrF på jakt etter noen å regjere med.

Krf og Høyre sier innskrenkingene i abortloven er viktig for å unngå at Norge blir et sorteringssamfunn. Og det høres jo for så vidt ut som et hederlig argument. Jeg vil heller ikke ha et samfunn som sorterer mennesker og der ikke alle mennesker er like mye verdt eller har de samme mulighetene.

Problemet er bare at det er akkurat et slikt samfunn høyresida lager.

Som Mimir Kristjansson påpeker i Klassekampen 26. oktober, blir Erna Solbergs store engasjement i kampen mot sorteringssamfunnet nokså hult, når man tenker på at hennes regjering de siste fem årene har kuttet i en rekke støtte- og hjelpeordninger til mennesker med alvorlige utviklings- og funksjonsnedsettelser. Det er nettopp de barna hun vil innskrenke abortloven for å sørge for å ta vare på. Hvis regjeringen virkelig vil motvirke et sorteringssamfunn, burde de ikke kuttet i pleiepenger, i støtteordninger for alvorlig skadde og funksjonsnedsatte eller i en hjelpeordning for barn med den sjeldne, medfødte gensykdommen Føllings sykdom. Kutt som rammer nettopp dem som har valgt å bære fram og ta vare på barn som har spesielle behov for pleie og oppfølging.

Og hvis regjeringen virkelig er opptatt av at kvinner skal føde flere barn og ta færre aborter (som det allerede er svært få av her i landet), bør man heller sørge for likelønn, faste og hele stillinger, en bedre overgangsstønad, høyere barnetrygd og 6-timersdagen. Det hadde gjort flere kvinner i stand til å forsørge seg selv og egne barn.

Og hvis regjeringen virkelig er opptatt av at kvinner skal føde flere barn og ta færre aborter (som det allerede er svært få av her i landet), bør man heller sørge for likelønn, faste og hele stillinger, en bedre overgangsstønad, høyere barnetrygd og 6-timersdagen. Det hadde gjort flere kvinner i stand til å forsørge seg selv og egne barn.

For å velge bort et barn er ikke bare ofte en ansvarlig handling, det kan også være en kjærlighetshandling, som bl.a. Shabana Rehman holdt en gripende appell om i går. Et barn skal være ønsket og foreldrene som tar i mot det skal være klare for å gi det kjærlighet, omsorg og en god start i livet. Hvis den gravide kvinnen er alene, ikke har fast jobb, og allerede sliter med å få endene til møtes er det klart at hun må veie opp om det å bære fram barnet er det beste for både for henne og for barnet selv. Faktorer som at hun venter to, ikke ett barn, eller at barnet har en sterkt alvorlig sykdom spiller selvsagt inn i den avveiningen. Og den avveiningen er det både kvinnens rett og byrde å måtte ta.

I dagens Klassekampen maner tidligere redaktør Bjørgulv Braanen til dialog og gjensidig forståelse i det etiske vanskelige spørsmålet som abortrettigheter tross alt er. Jeg er enig med han i at det er klokt å lytte til hverandre i saker som dette. Men det jeg tror verken Braanen, Solberg eller Ropstad forstår fullt ut, er hvor lei vi kvinner er av at det er akkurat dette spørsmålet som hele tiden skal være et politisk forhandlingsspørsmål og tydeligvis så vanskelig og komplisert at vi ikke skal klare å ta valgene som er best for både oss selv og fosteret vi bærer på. At det er samfunnet – og i mange land religionen – som skal bestemme disse tingene for oss.

Å snakke om dialog, nyanser og vanskelige, etiske avveininger ser totalt bort fra at kvinners rett over egen kropp har vært fratatt oss i siden tidenes morgen. I fattige førti år har vi i Norge kunnet bestemme dette selv. Før det bestemte staten, kirken, de allmektige abortnemndene eller familien din hvordan det skulle gå med deg om du ble gravid med et barn du ikke kunne ta vare på. Forstår dere virkelig ikke at vi da mobiliserer til kamp når dere prøver å pirke borti denne hardt tilkjempede retten vår? Et hvert forsøk på innskrenkning blir i dette perspektivet en provokasjon. For vi vil ikke tilbake til fortida.

Retten til abort skal være kvinners valg – ikke politikk og forhandlingskort.

Bilder: 1) Illustrasjonsfoto fra mosaicscience.com, 2) og 3)  foto fra gårsdagens demonstrasjon tatt av Caterina Cattaneo.