Jeg kjøpte pamfletten som e-bok etter at noen tagget meg i en tråd på Facebook der dette skrivet ble diskutert. Jeg lasta den ned på telefonen og tenkte ikke så mye mer på det, så fant jeg den frem en søvnløs natt og begynte å lese. Jeg må bare si “wow” – jeg har ikke et bedre ord. Knudsen har skjønt greia som vi antirasister på venstresiden maser om hele tiden. Norsk hverdagsrasisme i form av at meninger som ble sett på som kontroversielle for 10 år siden nå har funnet veien inn i avisspalter og debatter.

Knudsen tar opp hvordan rasismen er blitt mainstream, både her hjemme og i USA, og også hvordan neo-liberalismen og kapitalismen har vært en drivkraft i normalisering av rasisme. Knudsen forteller fra et personlig perspektiv, ut ifra sin egne politiske historie om hvordan han omsider landet på at han var sosialist i en tid der det er få som innrømmer dette. Da er det heller ikke overraskende at det også blir en kritikk av neo-liberalisme og kapitalisme. Han beskriver hvordan systemet setter fattige folk mot hverandre, arbeidere mot innvandrere, mens rikingene på toppen slipper unna. Ikke minst er han inne på hvordan troen på den amerikanske drømmen holder folk i fattigdom, da de ukritisk aksepterer skattelette til de rike fordi de muligens kan bli milliardærer selv, en vakker dag.

Videre peker han på fire navngitte personer som han mener er ansvarlige i ulik grad for normaliseringen av norsk rasisme. Hege Storhaug, Kjetil Rolness , Terje Tvedt og Lars Saabye Christensen. Sistnevnte har ikke vært særlig aktiv i samfunnsdebatten, men blir nevnt fordi han i intervjuer og foredrag har kommet med påstander om at venstresiden har sviktet folket. Han har en viss innflytelse, derfor bør sånne meninger bli sagt imot. Storhaug og Rolness får naturlig nok gjennomgå mest, da de er de mest synlige.

Knudsen gir en detaljert utgreiing av hvordan Storhaug opererer med fremmedfiendtlighet og konspiratoriske ul om de fæle muslimene som ødelegger verden. Kritikken mot Rolness, som har vært med på å gjøre Storhaug sine meninger mainstream, er heller ikke nådefull. Knudsen greier ut om hvordan Rolness på en sleip måte har gjort sine meninger spiselige ved å pakke dem inn. Han kan skrive en tekst der han er grei mot muslimer sånn cirka annenhver tirsdag, og plutselig komme med en tekst der han finner en feil hos en kronikkforfatter og pulverisere hele meningen. Knudsen gir en fin beskrivelse av hvordan Rolness kun peker på feil og aldri kommer med løsninger, leverer drittpakker og hinter om kvinner, muslimer, metoo-bevegelsen og om venstresiden. Han har funnet seg en fin teknikk der han veier ordene sine så det blir vanskelig å ta han for misogyni og rasisme. Jeg kan godt skjønne at Rolness var misfornøyd når han leste dette. Terje Tvedt gir Knudsen anledning til å kritisere normalisering av rasisme fra et akademisk ståsted. Tvedt får passet sitt påskrevet av at Knudsen påpeker åpenbare faktafeil, juksing med statistikk og feilsiteringer i boken «Det Internasjonale Gjennombruddet».

Det var veldig interessant å lese om normaliseringen av rasisme sett fra en hvit manns perspektiver. Det er jo ingen i min omgangskrets som direkte sier til meg at de er enige med Hege Storhaug eller Kjetil Rolness, derfor var det forfriskende å lese om reaksjonene Knudsen fikk da han for første gang kritiserte disse i en Facebook-status. Jeg skulle ønske flere som var enige i Knudsens betraktninger var mer synlige i den offentlige debatten, det er nemlig slike meninger som bør være mainstream.

Illustrasjon: Pepe the frog