Hundre år siden spanskesyken

Soldater rammet av spanskesyken i Camp Funston, Kansas, 1918. Fotograf: U.S. Army photographer. Pulic domain.

Det er høst og snart influensasesong. Pandemisk influensa topper WHOs liste over globale trusler. For ganske nøyaktig hundre år siden var Norge og verden rammet av en slik – den aggressive influensapandemien spanskesyken. Dette var den kanskje mest dødelige pandemien verden noensinne har opplevd, og den hittil siste store sykdomsepidemien i Norge. Uten et omfattende offentlig helsevesen måtte frivillige kvinner trå til som pleiere for alle de syke. Over en tredjedel av befolkningen ble smittet, og sykdommen rammet først og fremst unge mennesker.

I år er det hundre år siden spanskesyken kom til Norge. Sykdommen, som var en spesielt aggressiv form for influensa, kom slett ikke fra Spania, men oppstod trolig i USA våren 1918 og utviklet seg raskt til en verdensomspennende epidemi – en pandemi. Første verdenskrig pågikk på siste året, og i det nøytrale Spania – som ikke hadde så streng pressesensur som de krigførende landene – fikk sykdommen langt mer presseomtale enn i de fleste andre større land.

28. mai 1918 meldte Aftenposten om «Mystisk sykdom i Spanien. Til Reuters bureau telegraferes fra Madrid: Kongen, førsteministeren og flere andre ministre er blevet syge. De lider av en mystisk sykdom, som har opptraadt over hele landet og har angrepet 30 prosent av befolkningen.» At Spania var det første landet som meldte om sykdommen, gjorde at man trodde den dødelige epidemien hadde oppstått i der, derav navnet spanskesyken. Spanjolene selv kalte den «franskesyken». Krigen bidro til å spre sykdommen hele verden rundt, og de fullpakkede militærleirene gjorde jobben lett for det aggressive viruset. Sommeren 1918 kom spanskesyken også til Norge.

15 000 nordmenn døde

I 1918 fantes det knapt et offentlig helsevesen i Norge. Da spanskesyken rammet, hadde man hverken plass eller fagfolk til å stelle alle de syke. Sannsynligvis ble én million nordmenn smittet – over en tredjedel av datidens befolkning. Rundt 15 000 mennesker døde. Høsten 1918 var den perioden da sykdommen var på sitt dødeligste. De fleste dødsfallene skjedde i oktober og november 1918, og ofrene var i hovedsak unge voksne mellom 20 og 40 år. Sykdommen førte ofte til lungebetennelse, og det var gjerne det som gjorde at den fikk dødelig utgang.

Ettersom det ikke fantes medisiner mot influensa stod legene ganske maktesløse. Man visste fortsatt ikke hva som forårsaket influensa, ettersom influensaviruset først ble oppdaget i 1930-årene. Stort sett gav legene de syke en resept på brennevin – som på denne tiden var forbudt i Norge og derfor svært attraktivt å få kloa i – eller de ble anbefalt å ta febernedsettende som Aspirin og Globoid. Akkurat som i dag var alternativmedisinere selvsagt på banen og prøvde å selge folk alt fra elektriske belter til massasje og furunålsbad. Å puste inn tjære, spise gjær eller smøre inn neseborene med kvikksølv-salve (!) var også blant de mer eller mindre (kanskje helst mindre) gode rådene man fikk. Folk kunne med andre ord ikke gjøre så mye annet enn å la sykdommen gå sin gang.

Høsten 1918 var avisene fulle av dødsannonser for unge mennesker som hadde dødd av lungebetennelse og spanskesyke, og det ble stadig reklamert for «likkister paa lager». Siden så mange unge voksne – altså store deler av arbeidsstyrken – ble syke, stoppet mye av samfunnet opp.

Kvinners innsats under spanskesyken

På grunn av mangelen på sykehus og helsepersonell ble kvinners frivillige innsats svært viktig. Høstmånedene 1918 ble husstand eller husstand slått ut av sykdom. Mange skoler og arbeidsplasser ble stengt, både fordi det ofte rett og slett ikke var nok mennesker på jobb og for å begrense smitten. Noen plan for offentlige smittevernstiltak, slik vi har i dag, eksisterte ikke. Det fantes heller ikke mange sykehus, så ble det opprettet lasaretter (midlertidige sykehus) for de hardest rammede, men mange måtte også pleies hjemme. Lasarettene ble ofte finansiert av lokale bidragsytere i samarbeid med kommunene.

Men det var ikke bare sykehus det var mangel på – det var også mangel på sykepleiere og leger. Mens det i dag er over 4 leger per 1000 innbyggere i Norge, var tallet bare 0,4 i 1918. Helsevesenet hadde ingen forutsetninger for å ivareta alle de syke, og arbeidsbelastningen på helsepersonell var enorm. De fleste jobbet døgnet rundt. Siden det var mangel på profesjonelle sykepleiere ble sykepleie ble ofte utført av frivillige kvinner. Organisasjoner som Norske kvinners sanitetsforening og Røde kors holdt ekstraordinære kurs for såkalte «samaritter», altså sykepleie-assistenter. Selv om det ikke fantes noen virksom medisin mot spanskesyken, kunne sykepleierne og deres assistenter lindre symptomer og gi råd om hygiene, smittevern og forebygging av sykdom.

I avisene ble det også søkt etter jenter og kvinner som kunne jobbe på lasarettene eller stelle syke og gjøre husarbeid i hjem som var rammet av sykdom. En typisk oppfordring stod i Gjengangeren (Horten) 26. oktober 1918: «I denne sygdommens tid er det mange hjem hvor husarbeidet ikke kan bli utført og hvor det er syke som litet og intet tilsyn faar. Er det der ikke i vor by nogen kvinder som kan avse litt tid og som kan hjælpe til med litt arbeide, om det saa bare er en liten del av dagen? Jeg vil særlig henvende meg til de unge piker som har litt tid til overs, har dere ikke lyst til at hjelpe til litt?» De frivillige møtte opp på arbeidskontorene og ble derfra fordelt på hjemmene med behov for hjelp.

I hjem der alle de voksne var syke var det ikke bare behov for sykepleie, men også for noen som kunne passe barn, lage mat og gjøre husarbeid. Denne jobben ble ofte utført av frivillige kvinner og var sannsynligvis like viktig som selve stellet av de syke.

En diskriminerende sykdom

Spanskesyken rammet som sagt unge voksne hardest. Ved vanlig sesonginfluensa er unge voksne den gruppen som har minst å frykte, mens det er størst dødelighet blant de aller yngste og eldste. Under spanskesyken var det altså motsatt, og det samme fenomenet har vi sett under andre influensapandemier, senest under svineinfluensaen i 2009-2010. Det er mulig at den eldre befolkningen i 1918 hadde opparbeidet seg en viss grad av immunitet etter en influensapandemi i 1889-1890, men noen fullgod forklaring på hvorfor flest unge mennesker døde under spanskesyken finnes ikke.

Spanskesyken rammet også sosialt skjevt. De som bodde i leiligheter med 4-6 rom hadde i gjennomsnitt 50 prosent lavere dødelighet enn de som bodde i ettroms leiligheter, og dødeligheten sank med 12 prosent for hver tusenlapp man hadde i formue utover gjennomsnittsformuen på 3 000 kroner. Motsatt økte dødeligheten med 12 prosent dersom man hadde tusen kroner mindre enn gjennomsnittet til rådighet.

Studier av spanskesyken i Oslo viser at Grønland, som hovedsakelig hadde arbeiderklassebefolkning, hadde 30 prosent høyere dødelighet enn Frogner, hvor mesteparten av befolkningen tilhørte borgerskapet. Mulige årsaker til dette kan ha vært forskjeller i ernæring og boforhold. Det er også kjent av sykdommer som tuberkulose også rammet lavinntektsgrupper langt hardere enn de økonomisk bedrestilte. Årsakene var stort sett de samme som for spanskesyken – mangelfull ernæring og trange, trekkfulle og uhygieniske boforhold førte til større risiko for smitte. Dersom man hadde tuberkulose fra før, hadde man dessuten langt mindre motstandskraft mot spanskesyken enn friske personer hadde. Fattigfolk hadde dermed både større sjanse for å bli smittet av spanskesyken og mindre motstandskraft til å bekjempe sykdommen.

Under spanskesyken var det også høyere dødelighet blant samer enn hos den øvrige befolkningen. I tillegg til at mange samers ernærings- og boforhold var på samme nivå som arbeiderklassens, kan det faktum at færre epidemiske sykdommer nådde Finnmarksvidda enn resten av landet ha ført til at samene i mindre grad hadde opparbeidet seg immunitet mot smittsomme sykdommer. Dødstallene blant urbefolkninger i Amerika, Australia, New Zeeland og Polynesia viser samme tendens. Det er sannsynlig at urfolk, som tradisjonelt levde isolert fra majoritetsbefolkningen, var mer utsatte for sykdom og død ved pandemier fordi de ikke hadde vært eksponert for andre, beslektede virus i like stor grad som majoritetsbefolkningen.

I tillegg til den sosiale skjevheten i smitte fantes det også en kjønnsmessig skjevhet. Menn ble også smittet i større grad enn kvinner. Til en viss grad er dette naturlig, da menn hadde arbeid utenfor hjemmet i større grad enn kvinner og dermed var mer utsatte for smitte. Det var også flere ungkarer som døde enn gifte menn. Samtidig var gravide kvinner en svært utsatt gruppe. Dersom de ble smittet var risikoen for prematur fødsel med dødelig utgang stor. At mange ble enker eller enkemenn fikk også store økonomiske konsekvenser for dem som satt igjen alene med barna i en tid uten folketrygd og der «fattigkassa» var eneste alternativ for økonomisk vanskeligstilte.

Kan det skje igjen?

Spanskesyken rammet ikke bare enkeltpersonene som ble syke eller døde, den fikk også store konsekvenser for samfunnet. Dødsfallene, og ikke minst det store sykefraværet, førte til nedsatt produksjon i næringslivet, store utgifter for kommunene, stenging av skoler, et overbelastet helsevesen, flere foreldreløse barn og færre barnefødsler i årene 1918 og 1919. Mange av de som overlevde sykdommen fikk senskader i form av hjerte-, lunge- og nyresykdommer. Gjennomgått sykdom gav også større risiko for Parkinsons sykdom og sovesyke. De sosiale og økonomiske konsekvensene gjør spanskesyken til 1900-tallets største demografiske krise i Norge.

Verden har opplevd flere influensapandemier etter spanskesyken. De største var Asia-syken i 1957-1958, Hong Kong-syken i 1969-1970 og russer-influensaen i 1977-1978, men under disse var sykdomsforløpet lettere og dødeligheten langt mindre enn under spanskesyken. Flere forhold som påvirker sykelighet og dødelighet under pandemier har endret seg, både i Norge og verden, siden 1918. Vi har et bedre utbygd helsevesen, bedre ernæring og bedre boforhold over mesteparten av verden i dag enn for hundre år siden. Det er dessuten utviklet vaksiner mot influensa, og komplikasjoner som følge av influensaen kan behandles med antibiotika. Det er derfor lite trolig at vi i Norge vil oppleve en like høy dødelighet som under spanskesyken ved en eventuell ny pandemi som ligner på denne.

Kilder

Ida Scott

Ida Scott

Jeg er historiker med middelalderen som hovedinteressefelt. Engasjert historieformidler. Opptatt av å skrive kvinner inn i historien. Kverulant og flisespikker.

Visit Website