av gjesteblogger Wanda Voldner

For noen år siden stod jeg midt i debatten om gutter og lesing, og hva vi skulle gjøre for å få dem mer interessert. Og jeg ble smertelig klar over at vi er langt unna å ha et språk for hva som skjer på de arenaene der gutter og menn faller utenfor.

For å fortsette med eksemplet om gutter og lesing. Det stemmer at de leser mindre enn jenter. De leser færre bøker, og kortere bøker. De er rett og slett mindre interessert.

Dessverre fører ofte den helt sanne påstanden: Gutter leser mindre enn jenter, ofte til den helt usanne påstanden: gutter liker ikke å lese. I de årene jeg jobbet med leseformidling hørte jeg den stadig oftere, gjerne kombinert med: Vi må skrive bøker som gutter liker, som sakprosa, eller: Vi må pakke inn boka på en måte som gutter liker.

Alt sammen gode intensjoner.

Like vel fant jeg det dypt problematisk. Ikke bare fordi påstanden om gutters manglende interesse for litteratur er et hån mot en som hele oppveksten har måttet lese bøker av og om menn og gutter, fordi det var nå en gang det som fantes, men også fordi jeg ikke tror fører til mer lesing. Hverken hos gutter eller jenter.

Jeg var tilbake i en verden der den biologiske forklaringen plutselig var gyldig. På et enkelt google-søk på bøker for gutter får man på første side opp saker som: Disse bøkene vil guttene lese – guttene blir skeptiske når hovedpersonen er en kvinne, Boktips med guttefokus og Gutter og lesing.

Noe av det viktigste feminismen har gitt meg er vissheten om jeg ikke først og fremst er kjønn. Hvilke bøker jeg leser, hvilke interesser jeg har og hvilke livsvalg jeg kommer ikke først og fremst av at jeg er kvinne.

Selvsagt er det fortsatt noen livsvalg som har vært vanskeligere å ta, og noen interesser som ikke har blitt presentert like tydelig. Fordi jeg er kvinne. Vi er på ingen måte ferdige med den kampen som heter likestilling. Men fra jeg var ganske liten har jeg blitt gitt et språk for å overkomme de hindringene manglende likestilling har gitt meg. Om ikke alle har ment det like sterkt, har det alltid vært noen som uttalte det som noe positivt når jeg brøt med standardene.

Jeg har visst at når jenter i snitt på mitt kull gjorde det dårligere i matte enn guttene, skyldtes ikke det en iboende biologisk komponent, men bakenforliggende strukturer og ulike forventninger. Når bøkene jeg ble gitt var skrevet av og om menn var det aldri en løsning å la være å lese dem, fordi det ville være å si nei til verdenslitteraturen.

Sånn er det fortsatt. Når noen går ut og sier at forskningsinstituttene må tilby mer rosafarget materiell for å tiltrekke seg kvinner blir det ramaskrik – fordi vi vet at det ikke er det som skaper likestilling. Vi vet at det handler om rollemodeller og forventninger. Om jenters egen visshet om et handlingsrom som er større enn de kanskje selv var klar over.

Når det kommer til gutter gjør vi det motsatte. Vi snakker om gutteboka. Om at gutter må ha bøker med mye handling, med tøffe helter og med spennende cover. Og sånn definerer vi både guttene som mottagere av bare en litteratur, og snevrer inn handlingsrommet deres og reduserer forventningene våre.

Det er i og for seg helt sant at gutter liker bøker med mye handling. Men det gjør jenter og. Når man ser på vinnerne av ungdomsbokprisen Uprisen, der over 1000 ungdommer er med å kåre vinneren er det ofte en typisk guttebok. Selv om juryen pleier å ha en overvekt av jenter.

Da den engelske organisasjonen Literacy Trust gjorde en undersøkelse av gutter og lesing fant de at forventningene til gutters interesse for lesing var betydelig lavere enn til jenters. Det viste seg at engelske gutter i mindre grad ble tatt med på biblioteket, sjeldnere fikk bøker i gave og fikk færre spørsmål om bøker.

Så hva skal vi gjøre da? Jeg mener vi må finne tilbake til de grepene vi brukte da vi fikk jenter til bli like gode som gutter i realfag. Vi endret våre, og deres, forventinger. Vi gjorde rommet større. Barn fanger raskt opp voksnes forventninger. Om vi gjentar mange nok ganger at gutter bare leser om tøffe gutter, og bøker i svart innbinding, ja så er resultatet at det er alt de leser. Om vi gjentar mange nok ganger at gutter ikke er lesere så slutter de å være det. Men om vi gir dem muligheten til å lese bøker om forelskelse, så ja da kan det være de leser det også. For så vidt jeg vet forelsker gutter seg også.

Det er en lengre jobb å endre samfunnets forventninger til gutter, enn det er å forandre bokas innpakning. Men det er verdt det. Ikke bare av hensyn til guttene som mister en mulighet, men også av hensyn til jentene. For så lenge vi aksepterer at det finnes en egen type litteratur bare for gutter, aksepterer vi at det er tilsvarende for jenter. Det rammer heller ikke bare guttene. For så lenge vi lar det stå uimotsagt at det er en egen litteratur for gutter, innebærer det at den ikke er for jenter. Og vi mener jo ikke på alvor at barn fra åtteårsalderen skal få høre ulike historier på bakgrunn av hvilket kjønn de er.

 _{Bilde: Maddy`s first Reading book av Sarah Horrigan (CC BY-NC 2.0)}