I 2015 utga professor i sosiologi, Liv Johanne Syltevik, resultater av sin forskning rundt alenemødre og ble intervjuet rundt hennes funn i artikkelen «Alenemødre i 100 år: Fra seksuell til økonomisk skam».

Tre år senere er tematikken enda mer relevant, siden prosent i barnefattigdom har økt og en rekke stønader tilknyttet aleneforsørgere har blitt endret av nåværende regjeringen. Som professor Syltevik forteller i overnevnte artikkelen «I dag er idealet at både mor og far skal ta seg av barna. Far og mor skal bidra likt med både inntekt og omsorg. Hvis du da er i en situasjon, for eksempel etter et samlivsbrudd, hvor det ikke er sånn, så vil det være ekstra krevende å være enslig i en kultur hvor normene og de materielle standardene er basert på det to kan få til sammen».

Skammen sitter fortsatt

Selv om skammen har endret fasaden, den lever i beste velgående. Forventninger om sosial deltakelse i lønnet arbeid, fritidsaktiviteter og ellers i vennekretser gjør at skammen blir til en mer subtil men dog levende fenomen blant oss alenemødre.

Hvert år debatteres hvor skamfull det er å ikke kunne reise på ferie, eller hvor mange greier ikke å ha råd for at barna deres skal delta på fritidsaktiviteter eller til og med hvordan det er høyere prosent av sykemeldinger blant kvinner.

Skammen som legges over alenemødre er en form for press på hva kan en person opprettholde i et kapitalistisk samfunn. Det skjer ofte at det løftes frem alenemødre som har valgt høye stillinger, studier og barn uten å miste helsa på vei til toppen. Men disse er unntak. De fleste alenemødre er usynlige fordi verken krefter eller tiden strekker til mer enn å ta seg av hjem både økonomisk og praktisk.

Tidligere kunne alenemødre bli utstøtt på grunn av deres sivil status, nå er det på grunn av vår økonomisk status. Det å ikke bli bedt til selskaper fordi en har ikke frihet til å stille opp når som helst, eller for at månedens budsjett er så stram at prioriteringene tas hardt for å kunne dekke over alle utgiftene og vanligvis egen pleie eller sosiale aktiviteter blir nedprioritert.

I et samfunn hvor fritid har blitt til en forbrukskonkurranse, risikerer alenemødre og våre barn å tape sosialt i dette løpet.

På sikt blir de ikke inkludert i et felleskap de greier ikke å oppfylle normene til, så ekskludering skjer utover tid og på usynlige vis. Resultater blir likevel at en havner på kanten av sosiale grupper og isolasjon er en potensiell konsekvens av å ikke ha råd til å følge forbrukersamfunnets krav til deltakelse.

Emosjonell arbeid, den usynlige omsorgsoppgaven

Det finnes mangfold blant alenemødre. Noen deler omsorgen likt for barna med ekspartneren, andre har familie i nærheten som trår til i hverdagen mens andre har veldig lite nettverk de kan støtte seg på. Noen alenemødre har et barn, andre har flere, noen har friske barn, andre er ansvarlige for barn med kroniske sykdommer eller med funksjoshemminger.

Faktorer som nettverk, familie og organisert avlastning utgjør en forskjell på hvor godt rustet alenemødre er for å møte samfunnets krav om deltakelse i arbeid, fritidsaktiviteter eller sosiale sammenhenger. I tillegg kommer alle stundene hvor vi tar vare på våre barn, følger dem opp, organiserer familiekabalen, forsøker å gi tid til oss selv og til våre venner og øvrige familien. Dette kalles for emosjonell arbeid.

Når en person står utover lang tid stort sett alene for det økonomiske, praktiske og emosjonelle ansvaret for et hjem uten mulighet for å hente seg, gir dette større muligheter for at dette går utover helsa vår.

Dette emosjonelle arbeidet er et type arbeid som er oversett og null verdsatt i dagens samfunn. Omsorg og emosjoner er sterk knyttet sammen men siden det er ingen produksjonsverdi i dem, er vanligvis ikke politikere, økonomer eller forvaltere opptatt av at mennesker skal kunne finne balansen i livene sine ved å kunne både gi og motta omsorg. Et klar eksempel på dette er kritikken mange alenemødre utsettes for når de bestemmer seg for å bli hjemmeværende for å kunne opprette balansen i hjemmet med barn. Mange anser ikke omsorgsoppgaver med egne barn som et fullverdig arbeid som kan og bør utføres på best mulig måte, men derimot er det lett å falle i inspirasjonsporn når enkelte alenemødre velger karriere, barn, er tynne og rynkefrie fordi de blir ansett som hardaraneidende rollemodeller i prestasjonssamfunnet.

Mulighetene for å opprette et nytt forhold blir snevrere for noen alenemødre på grunn av mangel av tid og ressurser. Samtidig, det er en faktor som spiller inn når en skal forsøke å ha et nytt forhold som snakkes lite om, og det er kjønnsrollene som lever blant oss. Ut ifra egne erfaringer kan jeg påstå at mange mennesker forventer at kvinner skal være klare til å utføre emosjonell arbeid for partnere sine også. Dette betyr at når alenemødre ønsker å innlede nye forhold, settes det enda en ny person i rekken som skal gis støtte, oppmerksomhet og omsorg til. Når en lever i en presset situasjon for å få hverdagen til å gå rundt, disse gammeldagse kjønnsrollene utgjør enda en byrde å bære hvis en vil kunne dele livet sitt med en annen voksen.

Økonomisk stigma møter samfunnsforventninger til kvinner

Unngåelsesatferd er godt kjent blant mennesker. Vi liker ikke å lide og innimellom gjør vi virkelig rare ting for å unngå å ha det vondt. Dette er en ren overlevelsesmekanisme.

I vårt individualistisk samfunn er det forventet at alenemødre skal kunne klare seg selv på samme nivået enn familier med to voksne. Dette står i sterk kontrast med andre kulturer hvor det er større tradisjon for kvinnegrupper som støtter hverandre og daner nettverk for å kunne dekke praktiske oppgaver og emosjonell arbeid. Her i Norge det nærmeste vi kommer slike grupper er barselgrupper, men når barna blir eldre smuldrer både tid og mulighetene til å kunne støtte hverandre i hverdagen. En konsekvens av utilstrekkeligheten vi alenemødre opplever i hverdagen møter stakkarsliggjøring vi blir samtidig utsatt for når vi ikke greier å oppfylle samfunnsforventninger.

Å måtte overleve økonomisk fører til varierende grad av isolasjon. Alenemødre som kombinerer lønnet arbeid med den uunngåelige hjemmearbeid kan fort bli isolerte. Mens alenefedre anses som ansvarsfulle og attraktive, alenemødre anerkjennes ikke med samme kriterier. Det tas for gitt at kvinner skal utøve omsorg og dermed er det normalisert, mens hos menn blir det til beundring for å utøve nøyaktig de samme omsorgsoppgaver.

Det verste er at stigmaet bæres gjerne i stillhet. Det er ikke lett å snakke høyt når vi har økonomiske vansker eller om vi må takke nei til sosial samvær fordi kontoen er nesten tom og det er fortsatt et par uker igjen til lønn. Men samfunnsforventninger minsker ikke likevel av disse grunnene.

Så hva er løsningen, mer økonomisk støtte til aleneforsørgere, større støtte til barn eller færre samfunnsforventninger?

Her må vi gjerne ha flere tanker i hodet og masse empati i hjertet. Først må vi anerkjenne de umenneskelige kravene vi alenemødre utsettes for. Kritikken vi mottar når vi er nødt til å sykemelde oss fordi kroppene klarer ikke mer eller ensomheten vi føler når vi gråter i dusjen etter lange og krevende dager for å kunne ta vare på oss og våre barn. Mange uttrykker beundring og sympati, veldig få faktisk

Deretter må vi tenke på at redusert arbeidsuka med god tid for å kunne opprette gode nettverk kan gi god støtte i hverdagen både for mødrene og for barna. Støtte til å ha overskudd, støtte mot ensomhet, støtte i å dele emosjonell arbeid med andre. Alle mødre må ha rett til å ha tid og overskudd til å være sammen med sine barn, til å kunne føle at vi er like gode mødre som vi ønsker å være.

Å velge omsorg fremfor karriere er et helt legitimt valg. Å velge egen helse fremfor status er faktisk smart. Å velge egne barn fremfor samfunnsforventninger er i seg selv revolusjonær. Å være alenemor for noen er faktisk et bevisst valg vi vil ikke miste helsa vår for.

Uten nettverk og utdanning, kommer sosial ekskludering

Selv hører jeg til gruppen innvandrere alenemødre. Blant oss i denne gruppen er det store forskjeller. Jeg kom til Norge med høyere utdanning, men som innvandrer har jeg hatt kun vikariater de første ti årene her. I perioder har jeg jobbet redusert for å kunne få det til å gå rundt mens barna mine var små, noe som førte til en prekær økonomisk situasjon.

Denne sosiale ekskluderingen er fortersket hos oss som kommer fra andre land. Det er slik også at i mange land prioriteres ikke at kvinner skal utdanne seg, og når livets veier fører disse kvinnene til blant annet Norge, blir de mottatt av systemet med de høye kravene jeg har drøftet overfor. I 2014 presenterte SSB publikasjonen Flere alenemødre avhengige av sosialhjelp, hvor det vises at «Enslige mødre ser ut til å bli mer avhengige av sosialhjelpen enn andre grupper mottakere. Blant alle mottakere hadde 46 prosent i 1998 sosialhjelp som hovedinntekt, mens tallet for enslige mødre var 22 prosent. Etter 2007 sank andelen blant alle mottakerne til 40 prosent, mens blant enslige mødre steg den til 30 prosent frem mot 2007, og har holdt seg på det nivået. Mye tyder på at det er innvandrerkvinner som sliter mest.»

Hvorfor denne usynliggjøringen? Jeg har lagt merke til at sosiale fenomener med svært kompliserte forklaringsbakgrunner pleier å bli vanskelig å belyses. For det første, det er unektelig at mange kvinner kommer til Norge med byrden av å ikke være alfabetisert eller ha utdanning nok til å kunne skaffe seg jobb. Dette er ikke kvinnens feil, men et utbredt patriarkalsk holdning i mange land hvor det menes at kvinner trenger ikke å utdanne seg fordi de må være avhengig av menn. For det andre, jeg kan bekrefte at å komme som innvandrer gir deg ikke direkte tilgang til arbeidsmarkedet selv om du har høyere utdanning og lære deg norsk rimelig fort. Som innvandrer alenemor kjenner jeg flere kvinner i samme situasjon som meg. Og jo lengre unna Vesten de har oppvokst, jo mindre innpass gis i det norske arbeidsmarkedet. I hvert fall når det gjelder gode betalte jobber, mange har flere små strøjobber for å få endene til å møtes. Og likevel, mange får det ikke til økonomisk.

Dette er faktisk grunnen til at mange synes ikke i debatter, i politikken, i samfunnet. Eller når de synes, det er kun tuftet gjennom en vegg av stereotyper og diskriminering som er fullstendig umenneskelig. Vi har mer enn nok med å overleve hverdagen, og vi har ikke krefter til å vise de tøffe hverdagene vi opplever. Mange andre skammer tidvis seg om å ikke kunne klare seg som voksne kvinner. Som nevnt tidligere, jeg er en hvit europeer som er ganske klar over mine privilegier. Men med disse privilegiene vil jeg bruke stemmen min for å synliggjøre livene til mange medsøstre som blir harselert med i offentligheten fordi de greier ikke å oppnå samfunnets urealistiske forventningene. De skal ikke lide i stillheten, alle alle skal støttes.

Alle alenemødre, uavhengig av opprinnelse, religion, hudfarge, antall barn eller deltakelse i lønnet arbeid fortjener deres respekt i aller høyeste grad. La oss kjempe nå for vår rett til et levelig liv for oss og våre barn.

Bilde: Italy-Tuscany-Florence- Walking the children, av Muffin på Flickr.com

Innlegget ble først publisert søndag 23.09.2018 i Sonias blogg https://morethanthisandthat.wordpress.com/2018/09/23/enslige-modre-okonomisk-skam-og-sosial-ekskludering-det-kjonnsbaserte-stigmaet/