Egoisme i uroens tid

Skrevet av Marthe Valle – artist og sykepleier

Jeg har det siste året jobbet med en plate som handler om indre uro, hvor den kommer fra og hva vi gjør med den. Et krevende prosjekt på mange måter, fordi indre uro er så mye, og jeg har selv mye av den. 

All uro er ikke negativ, det finnes også en konstruktiv uro som fungerer som framdrift og som får oss til å gjøre noe nyttig ut av den tida vi har her på jorden. Veldig mange av prosjektene jeg setter i gang kommer fra et utålmodig sted inni meg der jeg brenner for å bidra til forandring. 

Men mesteparten av uroen er ikke spesielt nyttig, og jeg tror vi lever i en svært krevende tid for å skulle håndtere denne.  

Veldig mye er sagt om alle kravene vi skal leve opp til, det har blitt dagligdags å lese om «den tunge tida» for ulike kjente mennesker i media, og psykisk helse settes stadig på dagsordenen. 

Men er det nok? 

Årets UNGDATA-undersøkelse viser nedslående tall på hvor mange unge som sliter psykisk. Depresjon er blitt en folkesykdom, selvmordstatistikken er høy og ensomhet er en sterk tendens i samfunnet.

En stor helseundersøkelse fra tidligere i år viser at kvinner har et mye høyere sykefravær enn menn. Grunnene som oppgis er bl.a søvnproblemer, stress, muskel og skjelettsmerter, symptomer på angst og depresjon, og utbrenthet. Forskere klarer ikke å finne noen klar grunn til tallet på sykefraværet er så mye høyere hos kvinner, og årsakene er nok mange og sammensatte. 

Jeg tror disse tallene sier mye om tida vi lever i, og at vi trenger å ta disse tydelige tegnene på alvor. 

Hva trenger vi egentlig?

Jeg tror vi er mange som bruker sosiale media, alkohol, trening og kosthold, og andre distraksjoner for å slippe unna uroen. For å slippe å lytte til hva den indre stemmen egentlig sier, og for å få pauser fra alt som kreves av oss. Problemet er bare at disse pausene ofte etterlater seg et minst like stort tomrom i oss etterpå. Sosiale medier fanger oss ofte i en dårlig tankespiral – som forteller oss at andre lever mer vellykkede liv enn oss, vi bombarderes av visuelle inntrykk, og vi blir sårbare i møte med vår egen helt vanlige hverdagsvirkelighet. Det at vi kan regissere våre egne liv på sosiale media ved å vise bare de beste øyeblikkene, det vi mestrer, og når vi lykkes, gjør oss det enda vanskeligere å være åpen om de mørkere sidene av livet. Er du litt sånn som meg, så står du i det alene til du har kommet deg igjennom det som måtte være vanskelig, for å så kunne være åpen om det etterpå.

Et tegn i tida er dyrkingen av individet. Jeg leste nettopp et nyhetsbrev fra nettstedet Words of Women, og det traff meg ganske hardt, så hardt at jeg ikke klarte å slutte å tenke på det. 

Essensen i det var at det er egoisme som skaper stresset vårt. 

Jeg blir fra alle kanter fortalt at jeg fortjener å få drømmene mine oppfylte, at jeg fortjener å bli lykkelig, at jeg «fortjener» å bruke penger på ting jeg ikke trenger, fortjener å finne kjærligheten, og at jeg fortjener å lykkes. Dette skaper en sterk grunntone av selvopptatthet i oss, og gjør mange av oss dårlig rustet til å takle større og mindre motgang i livet. Hvor mange ganger i løpet av en dag skjer det en stressreaksjon i kroppen min fordi jeg blir irritert over noe som går utover meg? 

Hvor ofte blir jeg skuffet over at ting ikke går som jeg har tenkt fordi jeg mener at jeg fortjener et annet utfall? Hvor mange timer bruker jeg på å gruble over at jeg føler meg utilstrekkelig og ikke bra nok? Det koker ned til at jeg føler at jeg har rett og krav på mer fra livet, og at stresset, frustrasjonen og irritasjonen er berettighet når livet ikke gir meg det jeg vil. Kan det være slik at nøkkelen til å frigi seg fra så mye av det som koker oppe i hodene våre rett og slett er en bevisstgjøring av vår egen selvsentrering? At livet ikke er ment til å handle om bare meg og mitt, at jeg ikke kan kreve noe av livet, forvente noe?

At livet er, det er urettferdig, det kan ikke stilles krav til, det kan ikke stilles til veggs når vi ikke er fornøyde, det bare er.

Jeg sier ikke at vi ikke skal ha drømmer og ønsker, men jeg tror vi trenger en justering av hva livet faktisk skal inneholde for hver enkelt av oss. Går man med en forventning om at livet skal «levere» i tide og utide, er fallhøyden stor for skuffelse og misnøye. 

Jeg må konfrontere min egen uro som veldig ofte handler om at jeg ikke er akkurat der jeg vil være i livet. Jeg trenger å forsone meg med at jeg er der jeg er, med den kroppen og det livet jeg har. Jeg må akseptere at det ikke alltid kommer til å gå som jeg ønsker, og at det ikke er alt jeg kan gjøre noe med. At køen i butikken kan være lang, og at hun i skranken som ikke fikser problemet mitt tvert og nøyaktig sånn som jeg vil ha det fikset, kanskje har en like dårlig dag som meg. 

Akseptere at datteren min også kan ha dårlige dager, at jeg føler meg avvist av noen som ikke rakk å fortelle meg at de der og da har mer enn nok med sine egne problemer. 

Jeg må justere om min egen tankegang sånn at hjernen min ikke konstant forteller meg at alt handler om meg. Sånn at jeg kan få det bedre med meg selv. 

Det blir litt av en utfordring i det samfunnet vi lever i, men jeg tror på bevisstgjøring. 

Jeg tror på fellesskap, jeg tror på å se livet litt mer sånn som det er, uten filter. Og jeg tror på at solidaritet og tanke for andre er en ufattelig viktig brikke i det store puslespillet livskvalitet. 

Skuffelse, tomhet og tristhet kommer ihvertfall ofte hos meg når virkeligheten kolliderer med forventningene, skal jeg fri meg fra uroen må jeg også fri meg fra forventningene til hva livet skal være. Kanskje kan jeg da være mer tilstede i meg selv, uten at bølgedalene blir så altfor store. 

Bilde: Marthe Valle tatt av Jens Kristian Rimau

Om forfatteren

Gjesteblogger

Gjesteblogger

Hvis du vil være gjesteblogger for Maddam, send en mail til hei@maddam.no. Få med hva du vil skrive om og tre linjer om deg selv.

Visit Website