Du bør stille!

Hvem skal på lista?

I disse dager er partilag over det ganske land i ferd med å lage lister til neste års kommune- og fylkestingsvalg. Valgkomiteer og lokallagsstyrer strever med å få alt til å gå opp. Hvem skal på topp? Er alle bygdene, bydelene og regionene godt nok representert? Hvem har sagt de tar gjenvalg, og hvem i all verden skal nå bli ordførerkandidat når velgermagneten gjennom 15 år plutselig gir seg? Midt oppi alt dette pleier det å være en eller annen som plutselig kommer på at man kanskje bør passe litt på kjønnsbalansen også – og hvordan var det nå egentlig med disse minoritetskandidatene, kan man finne en sånn?

I en perfekt verden hadde alle hatt like muligheter til å bli spurt om å stå på liste. De hadde hatt samme muligheter til makt og innflytelse, helt uavhengig av kjønn, alder, etnisitet eller legning. Men slik er det ikke. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2015 utgjorde andelen kvinner på listene bare 43 %, mens stusselige 4,2 % av listekandidatene hadde innvandrerbakgrunn. Derfor er dette noe valgkomiteene må ha med seg fremst i panna når de skal finne kandidater til listene. For hvorfor er det slik at det “tilfeldigvis” alltid er den etnisk norske, funksjonsfriske, hetero, cismannen på noen-og-femti som er den beste kandidaten?

Representativitet er viktig

Representativitet i politikken er utrolig viktig og et sentralt prinsipp i demokratiet vårt. Folk må kjenne seg igjen i dem de skal stemme på. Det kan motvirke politikerforakt og gjøre at folk får bedre tillit til politikerne. Hvis velgerne ser at de som stiller til valg er nabokjerringa, hun fra spinningtimen, pappaen til en i sønnens klasse eller hun som kom til kommunen som flyktning for tre år siden, skjønner de at lokalpolitikken er for sånne som dem også. For politikk angår oss alle, og alle kan være folkevalgt.

Flere gode initiativ har kommet de siste åra f0r å bedre kjønnsbalansen på listene, som “Kryss kvinner inn” før forrige stortingsvalg og årets “Hun bør stille”. Dette er supre tiltak som man har sett litt effekt av. Jeg ønsker meg lignende initiativ for å øke mangfoldet ytterligere; for å få flere med innvandrerbakgrunn, folk fra flere yrkesgrupper, flere unge og flere med arbeiderklassebakgrunn og lite utdanning – for å nevne noen. For det er slik at rundt 45 prosent av listekandidatene ved kommunevalget i 2015 hadde høyere utdanning, mot 31 prosent av den øvrige befolkningen. De med flest ressurser blir altså fort de som skal representere oss alle i kommune-, fylkes- og bystyrer. Hva vil det ha å si for beslutningene som tas? Beslutninger som påvirker dagliglivet til hver enkelt av oss?

Hvordan kan vi gjenspeile dagens befolkning bedre?

I Norge har nå om lag en av seks personer innvandrerbakgrunn. Her i Oslo var det 168 700 innvandrere og 54 100 norskfødte med innvandrerforeldre ved inngangen til 2018. Til sammen utgjør disse 33,1 prosent av hovedstadens folketall. Partienes valglister gjenspeiler på ingen måte denne befolkningssammensetningen, det kan et raskt søk kjapt konstatere. Det holder ikke lenger, og det er vi som allerede er aktive i partiene som nå må brette opp armene og begynne å inkludere flere inn i politikken.

Jeg bor i Groruddalen, sammen med rundt 130 000 andre. Vi utgjør mer enn hver femte Oslo-innbygger, men kan sjelden skilte med tilsvarende andel av listetoppene. En stor andel av befolkningen her i Groruddalen har minoritetsbakgrunn, og i flere av bydelene er over halvparten innvandrere eller barn av innvandrere – f.eks. her i min egen bydel Stovner, hvor andelen er på om lag 55 %. Det skulle man dessverre ikke trodd om man ser på partienes lister når det er valg til bydelsutvalget.

Groruddalen trenger sosialisme, men jammen trenger SV Groruddalen også; rykter skal nemlig ha det til om at man fikk hele Groruddalen til å stemme, ville Oslo alltid hatt rødt flertall. Hvor sant dette er skal jeg ikke garantere for, men det som er sikkert er at det er et enormt stort potensiale for velgere her – og for nye, dyktige tillitsvalgte for partiet som representerer Oslos befolkning bedre enn det vi får til per nå.

På et åpent møte den 20. september om hva som trengs for å gjøre Groruddalen til et enda bedre sted å bo, uttalte SVs partileder Audun Lysbakken at Groruddalen skal prioriteres i den kommende valgkampen. Det er veldig godt nytt. Groruddalen trenger sosialisme, men jammen trenger SV Groruddalen også; rykter skal nemlig ha det til om at man fikk hele Groruddalen til å stemme, ville Oslo alltid hatt rødt flertall. Hvor sant dette er skal jeg ikke garantere for, men det som er sikkert er at det er et enormt stort potensiale for velgere her – og for nye, dyktige tillitsvalgte for partiet som representerer Oslos befolkning bedre enn det vi får til per nå. Men da må bystyrelista bli annerledes enn det førsteutkastet nå legger opp til. Heldigvis er den full av flinke folk, altså. Og heldigvis kan vi skilte med en ordfører og toppkandidat som er vokst opp på Veitvet, pluss at Oslo SV har en av de ytterst få stortingsrepresentantene her fra dalen. Men når nominasjonskomiteen nå har lagt fram en liste der kun 18 % har minoritetsbakgrunn og få av dem er på topp, representerer ikke det verken Groruddalen eller Oslo.

Oslo SV er så definitivt ikke alene om det: De aller fleste partiene har en lang vei å gå når det kommer til å få flere listekandidater – for ikke å snakke om listetopper – og tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn. For å bøte på dette har Oslo SV satt ned et inkluderingsutvalg (som jeg selv sitter i). Målet er å nettopp komme opp med gode forslag til hvordan man systematisk skal jobbe for å få med flere med minoritetsbakgrunn som aktive medlemmer, tillitsvalgte og folkevalgte. Jeg håper dette blir et permanent utvalg, og jeg håper også andre parti prioriterer dette arbeidet på samme måte. Det må vi, hvis politikerne våre skal være våre valgte likemenn og representere oss rettferdig.

Vi trenger rett og slett fler vanlige folk i alle slags varianter i politikken. Så hva venter du på? Du bør stille!

 

Bilder: 1) Valglister, illustrasjonsfoto fra regjeringen.no, 2) illustrasjon av Jenny Jordahl fra kampanjen #krysskvinnerinn.

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer i blokk på Stovner med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website