Kvinnelige ministere er ingen garanti for en kvinnevennlig politikk

Siden stortingsvalget høsten 2017 har man kunnet lese flere artikler der Norge blir hyllet som et foregangsland innen feminisme, på grunn av de tre kvinnelige partilederne i den borgerlig regjeringen. Journalister i kjente mediehus som The Guardian og den britiske avisen The Independent, skrev artikler med lovord om den nye regjeringen og hvor uvanlig det er med så mange kvinner i leder– og ministerposisjoner, særlig i borgerlige regjeringer. Norge er bedre enn mange andre land på mye, inkludert likestilling. Vi som kvinner kunne faktisk ikke hatt det bedre andre steder i verden, kanskje Island er et unntak. Det går ikke an å bestride det faktum at vi i Norge har muligheten til å nå langt karrieremessig, samtidig som man kan ha et familieliv. Man har kommet så langt at selv kvinner i noen av de høyeste posisjonene i landet ikke ser behovet for å kalle seg selv feminister, fordi begrepet visstnok er utdatert eller unødvendig. Men er det virkelig utelukkende positivt med så mange kvinnelige ministere og statsråder? La oss se nærmere på hva to av dem utrettet i sine forrige perioder.

Ine Eriksen Søreide var forsvarsminister ved forrige regjeringsperiode, og hun har nå tatt over utenriksministerposten. Under Eriksen Søreide sin periode som forsvarsminister, godtok regjeringen USAs ønske om å plassere 330 marinesoldater på Værnes, der amerikansk militærutstyr er forhåndslagret. Dermed var baseerklæringen fra 1949 om ikke å tillate stasjonering av allierte styrker på norsk jord i fredstid brutt. Det er trist at den tilhørende debatten ikke foregikk åpent, særlig når endringen i basepolitikken ble gjort bak lukkede dører. Selv med en tilsynelatende uforutsigbar president med manglende impulskontroll i sjefsstolen på den andre siden av Atlanterhavet, var det ingen vilje hos Eriksen Søreide til å løsrive seg fra USAs utenrikspolitikk.

Tidligere integreringsminister Sylvi Listhaug. Hvor skal man begynne? I sin periode som integreringsminister har hun og hennes rådgivere bidratt til å gjøre Norge kaldere både retorisk og politisk. Ikke bare er dette bekymringsverdig med tanke på asylkampen fordi en aksept av en slik politikk og retorikk gjør det vanskeligere for organisasjoner på grasrota å få gjennomslag for sitt arbeid. Det er også bekymringsverdig som del av en større verdikamp om ytringsfrihet da terskelen for hva som har blitt greit å si om mennesker på flukt er kraftig senket. Det er enighet i Stortinget om en såkalt streng,rettferdig og human asylpolitikk, og ingen av partiene er for åpne grenser. Hvorfor er det nødvendig med dehumaniserende retorikk i tillegg? Som integreringsminister påsto Listhaug også å tilhøre det eneste partiet som virkelig brydde seg om minoritetskvinners frihetskamp, men det er tydelig at denne støtten ikke gjelder barn og kvinner på flukt. Samtidig som Listhaug har hatt fritt spillerom i tradisjonelle og sosiale medier til å endre ordskiftet fullstendig når det gjelder mennesker på flukt, har det omtrent ikke vært et kritisk ord fra den ”anstendige” høyresiden. Man trenger ikke å være minister for å forstå at det er kvinner som taper mest på innvandringsfiendtlig politikk da de opplever diskriminering basert på både kjønn og etnisitet. Det går utover hele samfunnet når makteliten setter grupper som taper på regjeringens usosiale politikk opp mot hverandre. Kvinner, uføre, flyktinger og arbeidsfolk ender alle opp med dårligere kår, mens ministere sitter trygt med sin lønn og pensjon og fortsetter å sparke nedover. Men det er flott med kvinnelige ministere!

La oss snakke litt om arbeidsliv under denne regjeringen. Etter oppmykingen av arbeidsmiljøloven, har antallet midlertidige ansatte økt. Ifølge SSB er det langt flere kvinner enn menn som er ansatt i midlertidige stillinger. Økt adgang til midlertidige ansettelser kan dermed få større konsekvenser for kvinner da de vil lettere kunne sies opp, skvises ut av arbeidsmarkedet og tape rettigheter de har krav på i et mer regulert arbeidsliv. Dette åpner for diskriminering og er et slag mot likestilling i arbeidslivet. Et eksempel på dette er graviditetsdiskriminering, ifølge LDO oppga 55% av kvinner at de følte seg diskriminert da de annonserte graviditet. Kvinner kvier seg også fra å søke jobb under en graviditet da de regnet med at en arbeidsgiver ikke vil velge en som er gravid. Økt midlertidighet kan også føre til at arbeidstakere mister muligheten til å opptjene tjenestepensjon ved at de i lengre tid ikke er i fast ansettelse. Som en konsekvens av dette kan de i verste fall kan ende opp som minstepensjonister, selv om de har et langt arbeidsliv bak seg. Et ordnet arbeidsliv er et viktig redskap for økt likestilling. Arbeidsmiljøloven er allerede svekket under denne regjeringen. Organiseringsgraden minsker også, noe som igjen gir arbeidsgiverne mer makt. En som er ansatt på kontrakt vil ikke nødvendigvis se nytten av å organisere seg, da hun uansett er prisgitt en velvillig sjef for å få fornyet kontrakten. Dette er også viktig å huske på I disse #metoo-tider. Kvinner vil være bedre rustet til å takle seksuell trakassering og maktmisbruk med en sterk organisasjon i ryggen. La oss heller ikke glemme at midlertidige ansatte har større vanskeligheter for å komme inn på boligmarkedet, ingen får lån om man muligens står uten inntekt når tremånederskontrakten går ut. Jeg vet derfor ikke om jeg skal le eller gråte når kvinnelige representanter for regjeringspartiene i fullt alvor hevder at midlertidige ansettelser er en nøkkel for frigjøringen av undertrykte minoritetskvinner. De skal altså frigjøres ved å havne fra en håpløs situasjon til en annen? Men det er flott med kvinnelige ministere!

Det er flott med søsterskap, og kvinner bør løfte hverandre opp. Men jeg er dessverre ikke på lag med noen som er med på å fremme usolidarisk politikk. Det er nesten forventet at man skal juble fordi det er så flott med kvinnelige ministere. Gi meg heller Bernie Sanders, Jeremy Corbyn, Bjørnar Moxnes og Audun Lysbakken. De er langt bedre feminister.

Innlegget ble først publisert i FETT, feministisk tidsskrift i januar 2018.

Om forfatteren

Sofia Rana

Sofia Rana

Jeg jobber i SAS som flyvertinne, er tillitsvalgt i fagforening, mediekritisk spaltist i medier24 og antirasistisk aktivist, blant annet som medlem i Rødts antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg.

Visit Website