En skjønn augustkveld uten ferieprogram. Vi er på vei hjem fra vår lokale ballbane, bare noen hundre meter fra leiligheten. Vi er tre små og to store som har hygga oss med en leken fotballrunde, side om side med folk i alle aldre, med ulike kulturelle bakgrunner og sosial status. Vi bor i sentrum, men vi er trygge. Vi bor i en søvnig by, og det er kjentfolk på alle kanter. Det står en brusautomat på gata langs hjemveien. Rett ved Coca Cola – logoen er det klistra et stort grønt, svart og hvitt klistremerke fra Nordfront. Jeg strener over gata bort til brusautomaten, og begynner å skrape av klistremerket. Neglene holder ikke, jeg bruker kanten av mobilen min. Mannen min kommer til og hjelper meg med snusboksen. Sånt dritt vil jeg ikke ha i mitt nabolag. Nordfronts lokale løpegutt har vært ute på en propagandarunde igjen. Jeg har ikke lyst til å utbrodere hva er NF er i dette innlegget. På gruppas hjemmesider kan man lese hvem dem er, og hva dem står for. Spesielt interesserte kan med et raskt googlesøk få mer informasjon.

Unga mine lurer på hva jeg holder på med. Det jeg driver med nå ser umiskjennelig ut som hærværk. Unga vet godt hva nazisme er. Vi har svart på mange spørmål om nazismen under 2.verdenskrig og alle de seinere bølgene. De vet hva som skjedde med Benjamin og hva som skjedde på Utøya. De vet at det finnes folk der ute som sprer hat, og at folk med nazistiske sympatier en trussel særlig for noen på grunn av hudfargen og legningen deres.
Det å forklare dem at det finnes representanter for den gruppen mennesker rundt i vårt trygge nabolag er vanskelig. «Det er et klistremerke med et symbol som nynazister og nasjonalister bruker» forklarer jeg, «det er en gammel rune, et vikingsymbol, som opprinnelig ikke har noe med nazisme å gjøre. Jeg er uenig med de som henger dem opp, derfor river jeg dem ned.»
Ungene er med, de forstår at de klistremerkene ikke fører noe godt med seg.

I omtrent et år har vi slitt med at sentrum har blitt teppebomba med høyreekstrem propaganda.

En gjeng som ikke jobber på dagtid tar regelmessige, systematiske runder for å fjerne det. Når skoleklokka ringer ut, og seinere når jeg er ferdig på jobb, er det meste fjernet. Så unga rundt i byen, jeg og de fleste som er opptatt på dagtid har blitt skåna fra det meste. I sommer har det eskalert, og jeg har har opplevd å gå en tur på butikken uten å se noe, for å så bli møtt av masse propaganda langs veien hjem. Det er ikke bare stickers med NF-logoer og navn. Jeg har sett klistremerker av typen “Refugees not welcome” og “Rape a refugee”, og en sticker med en toppløs, vakker kvinne som spiser pasta med teksten “Love spaghetti, hate anti-fa” (anti-fa er da anti-fascister, altså de som er i mot NF, det vil si meg med flere). Vi har også sett mange ulike versjoner av hakekors.

Du tenker kanskje at det ikke har så mye å si, det er jo bare noen klistremerker. Og hvis man ignorerer dem så vil de ikke oppnå den oppmerksomheten de så desperat vil ha. Jeg tror ikke å vende ryggen til disse folka her får dem til å gi opp. Jeg tror motstand er nødvendig for å knekke et hat som er så skadelig for samfunnet og fremtiden vår, på alle plan og på alle plattformer.

Jeg er en hardnakka tilhenger av uttrykket «den som tier samtykker», og jeg vil ikke samtykke til en organisasjon som mener at homofile mennesker er en skadelig lobby som truer vår samfunnsstruktur, eller at alle innvandrere må ut av Norge fordi de truer vår kulturarv. Som feminist er også jeg et skadedyr i deres øyne.

I deres verden er det nok også en form for territorium-merking å henge opp propaganda, litt som bikkjer som pisser på lyktestolper. “Her har jeg vært, og her bestemmer jeg”. Ved å skrape det bort viser jeg at dem ikke har makt over meg. Jeg tror at hvis vi godtar klistremerker og løpesedler, vil det stadig dukke opp nye og sterkere virkemidler som blir vanskeligere å snu ryggen til. Vi har allerede sett stander i gågata med hyggelige representanter som vil slå av en prat basert på fremmedfrykt og dårlig historisk innsikt, parademarsjer med slagord og bannere med hatefullt og truende innhold. Hvor går grensa? Skal vi vente på en voldelig handling eller en traumatiserende opplevelse før vi reagerer?

Nå går jeg ut døra bevæpna med en liten sparkelspade som gjør det enklere å skrape bort dritten.

Jeg vil rive ned hvert et nasjonalistisk, fascistisk og diskriminerende klistremerke jeg ser.

De skal se at i denne byen er vi mange som ikke samtykker, at vi er mange som er i mot og ikke vil la deres hat og frykt få påvirke våre liv.

Foto: privat