Ofte hører vi hvordan xenofober og innvandringskritikere påpeker at det er hovedsakelig menn som kommer til Europa. På nettets ulike arenaer for åpne fordommer, kan vi lese at mange sitter med den oppfatningen at innvandrermenn er ensomme lykkejegere som forlater kvinnene i hjemlandet, klare for å erobre nye kvinner i sitt nye Europeiske hjemland.

Sannheten er at innvandrerkvinner også kommer til Europa. Forskjellen er at deres reise og den volden de blir utsatt for, er som kvinners historiske reise – usynliggjort. Afrikanske og vest-asiatiske kvinner som ser seg nødt til å flykte til Europa finner forskjellige måter å komme fram på. Måter hvor fysisk og seksuell vold tåles for å kunne oppnå drømmen om et fredelig liv. Fordi som European Union Agency for Fundamental Rights (FRA) sier, er det ingen tvil om at grenser ødelegger kroppene og livene til kvinnene i form av kjønnsrelatert vold som verken forebygges eller vies oppmerksomhet ved ankomst til Europa.

Personlig, og fra mitt politisk ståsted som anarkofeminist, mener jeg at grensene må avvikles og fjernes. De er konstruerte skiller som eksisterer kun for å manipulere og beskytte rikdommen vår. Linn Stalsberg påpekte at grensene eksisterer kun for å hindre fattige fargede folk fra å komme til våre land, mens vi hvite privilegerte reiser hvor vi vil til enhver tid.  Derfor må vi tenke på å kvitte oss med nasjonale grenser som et verktøy for å beskytte privilegiene våre og en rikdom som vi har opparbeidet oss etter mange år med oppsamling av kapital produsert av undertrykte land i tidligere europeiske kolonier.

Med dette utgangspunktet mener jeg at vi feminister må ta opp en større kamp for at disse kvinnene skal slippe å møte disse konsekvensene på sin flukt. Reformister som står for mildere grensekontroll som middelveier er bare proteksjonistiske unnskyldninger. Å leve i en verden uten grenser er ikke bare en drøm, det er en rettighet.

Hvor blir det av jentene og kvinnene på flukt?

De fleste land har Middelhavet som den naturlige inngangen for flyktninger til Europa. Både Hellas, Kroatia, Italia og Spania har i noen år vært noen av landene hvor flyktninger har kommet fram på vei videre til andre europeiske land.

I Spania har Comisión de Ayuda al refugiado en Euskadi, CEAR Euskadi (Baskerlands kommisjon for hjelp til flyktninger) utgitt rapporten Refugiadas (Kvinneflyktninger) hvor de anslår at det finnes ca 140.000 ofre av menneskehandel i hele Europa. Økt militarisering ved grensene og strengere juridiske grensekontroller og for sein behandling av sak om opphold, presser kvinner til å ta farlige reiser hvor de lett blir fanget opp av nettverk for menneskehandel som misbruker deres sårbare situasjon. Mange kvinner som kommer fra områder i sub-Sahara – for eksempel Nigeria – flykter fra vold i egne land i form av militarisering, omskjæring eller tvangsekteskap, for så å måtte bli utsatt for vold på reise og for seksuelt slaveri ved ankomsten i Europa. Dessuten er det ikke bare fysisk og seksuell vold de er ofre for, men økonomisk vold i form av stor gjeld til bakmennene som fører dem frem hit.

Selve reisen tar de fleste jenter og kvinner med båt, eller på svøm, over fra Ceuta i Marokko til Gibraltar eller andre steder på den sørlige kysten av Spania. Andre kvinner blir fraktet i store lastebiler videre til Europa eller forblir i Spania, som er Europas største mottakerland for seksuell menneskehandel. Mellom 15.000 og 40.000 antas å være tvunget til prostitusjon eller andre former for seksuelle tjenester.

Uten rettigheter, uten nettverk og helt nedbrutte forsvinner disse kvinnene under radaren og blir til ofre av landegrensene og innvandringslovene våre.

Her i Norge er ikke situasjonen bedre. ROSA antar i sin Årsrapport for 2016 at mange ofre for menneskehandel «frykter trusler og represalier om de ikke betaler sin gjeld til bakmennene» og de får sjelden tilbud om bistand, beskyttelse eller gitt mulighet til å anmelde bakmennene. Ber de om hjelp, risikerer de å bli tvangsutsendt, tilbake til volden og usikkerhet de flyktet fra. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke skjer i andre europeiske land.

Når det gjelder flyktningkvinner som kommer over Middelhavet til Italia, Hellas eller Makedonia har ikke de bedre beskyttelse. I følge FNs Flyktningebyrå (UNHCR) økte i 2016 andelen kvinner og barn som krysset Middelhavet til opp mot 55% av alle ankomster. Selv om behovet for ytterligere tiltak for å forebygge kjønnsrelatert vold mot jenter, kvinner og andre utsatte grupper er kjent, har det blitt gjort lite. Mottakerlandene får det største ansvaret for å igangsette konkrete tiltak, som dessverre ikke gjennomføres.

Tvert imot, de som klarer å overleve turen lever i umenneskelige forhold hvor verken deres velvære eller helse er prioritert. Nidžara Ahmetašević skrev kronikken i Sister-Hood «Abuse is normal now», om hvordan flyktningkvinner opplever deres ankomst til Europa. I kronikken gir hun stemmer til mange kvinner som gjennomgående har opplevd kjønnsrelatert vold i løpet av sin fluktreise og som peker på manglende oppmerksomhet om deres situasjon, som i denne episoden; ‘The family tried to speak to the police and ask for asylum, but the only response they got back was: “Shut up!” The police started searching through everyone’s pockets for their phones and money. They stole all of the money and any new mobile phones we had. They destroyed older models. After that, the police stripped all the men naked and frisked their bodies. When they were done with the men, the police told all the women to get naked. They touched all of their body parts, including their breasts and genitals,’ she told volunteers in Velika Kladusa”

Hvor lenge skal vi tillatte denne dehumanisering og normaliseringen av vold forårsaket av landegrensene?

Politisk vold er alltid personlig vold

Tydeligvis greier ikke statsfinansierte institusjoner å tilby hjelpen disse kvinnene (og barna og mennene) på flukt trenger. Det skjer særlig fordi de følger statlige, juridiske rammer for det som anses som konsekvenser av ulovlige opphold noe som gjør hjelpen veldig begrenset. Dessuten er det kjent at kvinner også blir utsatt for kjønnsrelatert vold fra noen bistandsarbeidere i internasjonale veldedighetsorganisasjoner, mennesker som i teorien burde vise respekt, omsorg og støtte til personer på flukt og deres menneskerettigheter.

Les gjerne: Internasjonal veldedighets mareritt, fattige kvinners verdighet i bytte for vår gode samvittighet

Grensene er årsaken til kjønnsrelatert vold mot kvinner på flukt og generell vold mot mennesker på flukt. Ikke bare fysisk, psykisk og seksuell, men også økonomisk og representativ. Liberale feminister som støtter grenser og en såkalt human grensepolitikk, viser liten grad av solidaritet ovenfor andre kvinner og støtter indirekte volden flyktningkvinner blir utsatt for.

Den eneste varige løsningen er å dekonstruere grensesystemet, og la folk bevege seg fritt etter lyst og egne behov.

De første grensene i Europa ble lagd i det romerske riket og ble videreutviklet i perioden mellom det 15. og 19. århundret. I den perioden ble grensene brukt for å kaste ut uønskede minoriteter som jøder, sigøynere og muslimer, mens de mot slutten av denne perioden ble brukt hovedsakelig til å kontrollere varer og arbeidskraft. Denne lille historiske oppsummeringen viser at grenser er konstruerte og at deres opprinnelse har sterke forbindelser med kontroll og ekskludering av enkelte grupper innenfor nasjonstater.

Grenser er både umoralske og inhumane, men det kreves også store økonomiske ressurser for å vedlikeholde dem i tråd med politisk vilje. Samtidig, mens europeiske stater skryter på seg streng asylpolitikk uten å bry seg om alle de menneskelige skjebner som lider under den, finnes det heldigvis grasrotbevegelser i flere mottakerland i Europa som gir sterk støtte til utsatte flyktningkvinner og barn. De gir støtte basert på lokal og transnasjonal solidaritet, i tillegg til direkte aksjonering uavhengig av statlig støtte. Dette gir dem full frihet til å hjelpe og støtte flyktninger videre i den nye fasen av deres liv.

Alle har rett til å velge hvor de vil bo, og vi skal ikke tillate at grenser forårsaker ytterligere lidelse enn det våre militære aksjoner og andre kvinnefiendtlige tradisjoner allerede forårsaker.

* Hvis noen har lyst til å vite mer om temaet landegrenser og deres påvirkning på kropper, kan man delta på samtalen “De utsatte kroppene” med forfatter Valeria Luiselli, fotograf og kunstner Teju Cole og forfatter Nadifa Mohamed på Litteraturhuet i Oslo. Onsdag 29. August kl. 19.30-20.30 skal de samtale om hva som er forskjellene og likhetene mellom USA og Europas håndtering av de menneskene man ikke vil ha og hvilket språk man bruker om dem. Samtalen skal handle om Trumps USA, men også om historiens åpne sår: arven fra slave- og kolonitiden, samt litterære fellesskap med forfatterkolleger som James Baldwin og Claude McKay. Facebook-arrangement kan leses her.

Hovedbilde: Europe fails to protect women in refugee camps. DW, Made for minds. Getty Images/AFP/C.Stache