Alt var verre før

Fra Hjula Veveri, av Vilhelm Peters, 1886 (falt i det fri).

Tenk deg at du nettopp har fått barn. Du har ikke rett på lønnet permisjon fra jobben, men du får heller ikke lov til å jobbe før det har gått seks uker siden fødselen. Siden du ikke får lønn, må du søke sosialhjelp eller økonomisk bistand fra familie eller venner. Når du er tilbake på jobb må babyen være hjemme hos moren din mens du jobber 12 timers arbeidsdager. Dette var realiteten for mange norske kvinner for hundre år siden. I mange land er det slik fremdeles. Det setter sommerens norske permisjonsdebatt i perspektiv.

Denne sommeren har det vært mye debatt om endringen i foreldrepermisjonsordningen som trådte i kraft 1. juli 2018. Mor og far får nå 15 uker hver (mot tidligere 10 uker), mens de resterende ukene er til fri fordeling. Dette har skapt en del reaksjoner, og mange har hevdet at forslaget er negativt for mor og barn. Når moderskap og barneomsorg diskuteres henviser debattantene gjerne til en mer eller mindre fjern fortid da alt var så mye bedre. Men var alt virkelig bedre før? I denne gjennomgangen av foreldrepermisjoner og spedbarnsomsorg skal vi få se at det nesten forholder seg helt motsatt. Det var stort sett verre før.

Lønnsarbeidende mødre

I 1900 var litt over 35 prosent av norske kvinner i lønnet arbeid. De fleste av dem var sysselsatt innenfor jordbruk, industri, varehandel eller som tjenestejenter. De yrkesaktive kvinnene var ofte ugifte eller enker, men også gifte kvinner jobbet. Blant de som ikke ble registrert som yrkesaktive i offentlige statistikker var i virkeligheten mange i arbeid. Spesielt gjeldt dette bondekoner, som ikke ble registrert som yrkesaktive før i 1970, til tross for at de arbeidet like lange dager som ektemannen. Det hendte selvsagt at arbeidende kvinner fikk barn. Men hvilke rettigheter hadde nybakte mødre i arbeidslivet? Og hva gjorde de med barna når de var på jobb?

Helt frem til slutten av 1800-tallet fantes det ingen lover og regler som angikk mødre i arbeidslivet. Arbeidende kvinner som fikk barn måtte i mange tilfeller tilbake på jobb bare noen dager etter at de hadde født for ikke å tape for mye inntekt. I 1892 kom Fabrikktilsynsloven, som forbød kvinner å arbeide de første seks ukene etter en fødsel. Det var altså snakk om en tvungen permisjon uten lønn. Forbudet førte til at mange mødre som jobbet i industrien måtte ty til fattigkassa (datidens sosialstønad) i disse ukene.

For mange kvinner fra arbeiderklassen var det helt nødvendig å jobbe selv om de hadde små barn. Dette gjaldt i stor grad ugifte mødre eller enker, men også gifte kvinner med ektemenn som tjente for lite til å forsørge hele familien (eller drakk opp alle pengene han tjente). Når mødrene var på jobb kunne de få sine egne mødre, svigermødre eller andre eldre kvinner, for eksempel en nabokone, til å se etter barna. Såkalte barnekrybber (for helt små barn) og barneasyl (for barn fra 3-årsalderen og opp til skolealder) var også et alternativ i de store byene. Enkelte hadde med nyfødte barn på jobb og lot dem ligge i en kasse. Noen lot også ungene være hjemme alene fra svært ung alder, og dro bare hjem i pausen for å se til dem. Det siste fortelles om i flere av bøkene til arbeiderdikteren Oskar Braaten, og tyder på at det var nokså vanlig.

Lønnede foreldrepermisjoner innføres

Gjennom hele begynnelsen av 1900-tallet, frem til etter første verdenskrig, var det lett å få jobb og forholdsvis mange kvinner hadde lønnet arbeid. Utover i 1920-årene økte arbeidsledigheten og gifte færre kvinner jobbet utenfor hjemmet. I 1930-årene kom den første loven som gav mulighet for økonomisk kompensasjon for lønnsarbeidende mødre. Ifølge syketrygdloven av 1930 kunne kvinner som hadde arbeidet i minst 10 måneder før fødselen kreve barselpenger, en stønad tilsvarende sykepenger, i to uker før og seks uker etter fødsel. Allerede her var den norske ordningen bedre enn dagens amerikanske! I 1956 ble betalingsperioden utvidet til 12 uker; seks uker før og seks uker etter fødsel. Selv om man nå fikk noen ukers betalt permisjon, var det fortsatt svært vanskelig å kombinere lønnsarbeid med omsorg for små barn.

Så kom 1970-årene med kvinnekamp. En av kampsakene var bedre muligheter for mødre til å delta i arbeidslivet. Kravene var lenger fødselspermisjon og flere barnehager. I 1977 ble arbeidsmiljøloven endret slik at kvinner fikk rett på 18 ukers fødselspermisjon med lønn. Mens den tidligere stønaden var å regne som sykepenger, var dette den første betalte foreldrepermisjonen, og første gang arbeidsmiljøloven tilrettela for at kvinner kunne kombinere arbeid og barn. Barnehageplasser for de minste barna var imidlertid vanskelige å få, og de fleste måtte ha babyene hos dagmamma. Fortsatt sluttet mange kvinner å jobbe når de fikk barn, i det minste for noen år. Først i 1990-årene ble barnehagetilbudet vesentlig utbygget.

Men hvor var fedrene i alt dette her? tenker kanskje den oppmerksomme leser. At fedre skulle ha permisjon for å ta seg av den nyfødte, var det ikke snakk om før i 1978. Da fikk fedre rett til å ta en del av foreldrepermisjonen, men det var få som benyttet muligheten før 1993, da fedrekvoten på fire uker ble innført. Det er ingen tvil om at fedrekvoten har ført til at flere fedre tar ut permisjon. I 2015 benyttet 70 prosent av fedrene seg av fedrekvoten, og 37 prosent av disse tok også ut deler av fellesperioden.

Mye vil ha mer?

De siste tretti årene er foreldrepermisjonen blitt utvidet en rekke ganger, og er nå på 46/56 uker (avhengig av om man velger 100 eller 80 prosent dekningsgrad). Til tross for at dette er blant verdens beste velferdsordninger, mener noen at den må utvides ytterligere. Likevel har ikke utvidelsen av fedrekvoten sommeren 2018 blitt møtt med hurrarop fra dem som ønsker lengre foreldrepermisjon.

De som har fulgt debatten i sommer kan ikke ha unngått å få med seg at mange frykter at den nye tredelingen av foreldrepermisjonen er negativt for mor og barn. Alt fra jordmødre til jurister har uttalt seg kritisk. Noen tror mer permisjon til far vil føre til at flere mødre vil ta ut ulønnet permisjon for å være lenger hjemme med barnet og at mødrene ikke vil amme så lenge som anbefalt. Forslaget har blitt kalt en «reversering av likestillingen» og «et overgrep». Undersøkelser viser imidlertid at dersom foreldrene får «velge selv», slik mange ønsker, så «velger» de fleste at mor skal ta all permisjonen. Det «passer ikke» for far å ta permisjon.

Når vi ser på foreldrepermisjonens historie, synes dagens krisemaksimering nokså overdrevet. Veien fra null rettigheter for mødre i arbeidslivet til dagens ordning har vært lang. Fra å måtte ta med seg spedbarn på jobb eller overlate dem til bestemor, kan man nå få være hjemme med dem i nesten et år med full lønnskompensasjon. Omsorg for små barn har gått fra å være en kvinnejobb til å bli noe begge foreldrene deler på. Hvis man tror denne utviklingen har skjedd helt av seg selv, uten insentiver, er man i beste fall naiv.

Foreldrepermisjonsordningene i Norge og resten av Norden er unike både i verdenssammenheng og i historisk sammenheng. Norske foreldre er blant de i verden som bruker mest tid med barna sine. Så dersom du er i harnisk over den nye permisjonsendringen, hjelper det kanskje å tenke litt på alt hva «mødrene har grædt». På dette området var nemlig alt verre før. En påminnelse om det kan kanskje være nyttig uansett hvilken side man står på i debatten.

Kilder

Ida Scott

Ida Scott

Jeg er historiker med middelalderen som hovedinteressefelt. Engasjert historieformidler. Opptatt av å skrive kvinner inn i historien. Kverulant og flisespikker.

Visit Website