“What are you guys doing here?”

Spørsmålet ble stilt av en fyr i det han gikk forbi oss på 149th Street i South Bronx. Og jeg skjønner jo egentlig at han lurte – uansett om det var med den underliggende budskapen “kom dere vekk, dere hører ikke til her” eller mer i retning av et sympatisk “huff, håpløse turister, hvorfor er dere her og ikke et mer passende sted?”. Akkurat det fikk vi ikke helt klarhet i.

Dette skjedde for et par uker siden, da samboeren min og jeg var på det som er vår lengste og dyreste ferietur sammen noen gang: To hele uker i New York, hvor vi skulle utforske så mange områder av byens fem bydeler vi klarte og prøve å få sett litt av dagliglivet til den gjengse New Yorker – og da tenkte vi ikke først og fremst på de virkelige Carrie Bradshaw’ene. Vi er jo raddiser begge to, liker hip hop og soul, er interessert i borgerrettighetskampen, og i afroamerikanernes og immigrantenes historie i USA, og tenkte det var mer stas å prøve å kjenne igjen områdene fra Luke Cage enn fra nettopp Sex in the city.

På grunn av dette (og litt fordi 14 netter på Manhattan ville ruinert oss totalt) valgte vi altså South Bronx som base i disse to ukene – midt i hip-hop’ens vugge. Vi bodde på et rimelig, men fint hotell i Bronx’ gamle operahus, som lå i et bolig- og handelsstrøk i grensegata mellom delbydelene Mott Haven og Melrose. Wikipedia forteller følgende om disse områdene:

Mott Haven is a high-density neighborhood with a population of around 52,885. The residents are 72.3% Hispanic/Latino, 24.7% Black or African American, 1.7% White, 0.4% Asian, and 1% as multiracial or other.

Melrose is a high-density neighborhood with a population of around 24,913. The neighborhood has a relatively diverse population consisting primarily of Latin Americans and African Americans. Almost half of the population lives below the federal poverty line.

Hvit minoritet

1,7 % hvite der, altså. Det kjente vi litt på, kan man si. Jeg har vært turist i både Sør-Europa, Midtøsten og Indonesia, men aldri noen sinne har jeg følt meg så ekstremt hvit som jeg gjorde i South-Bronx. Og da mener jeg hvit både i etnisk og kulturell form. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg ble så bevisst på hvitheten min akkurat her heller. Kanskje fordi dette var rimelig utenfor allfarveg for de fleste turister i byen? De andre stedene i verden jeg har besøkt har ofte vært områder med typisk mye turisme. Kanskje var det fordi vi nettopp prøvde å leve litt mer som lokalbefolkninga at forskjellen ble så tydelig? Der de andre europeerne på hotellet vårt stort sett tok taxi mellom sentrum og hotelldøra hver dag, kjøpte vi Metro-card og reiste nesten konsekvent kollektivt (og var som regel de eneste hvite på banen hjem). De andre spiste middag på Manhattan. Vi handlet på den lokale kiosken og drakk det billigste mexikanske ølet på lokale restauranter.

Men det hjalp jo ikke – alle så at vi ikke bodde i dette området, der altså halvparten av befolkningen lever under USAs fattigdomsgrense og kriminaliteten er skyhøy. Og det hjalp heller ikke at vi traska rundt i hvite sneakers fra Footlocker og sporty t-skjorter fra Dr. Jays slik som alle de andre unge folka der – med de høye, lyse kroppene våre og de litt for dyre solbrillene sto det nok “hvit, privilegert, vesteuropeisk turist” stempla i panna vår uansett.

Dette med å konsekvent være så annerledes og utenfor, og hele tiden bli sett litt rart på og skille seg ut, var overraskende slitsomt og utmattende. Det hadde jeg faktisk ikke tenkt på før; hvordan det rent fysisk er såpass strevsomt å hele tiden skille seg ut både i hudfarge og utseende – men like mye væremåte, lynne og vaner. Jeg tok meg i å slappe mer av og ikke være så selvbevisst om hvordan jeg så ut og alt jeg gjorde med en gang vi var på Manhattan og kanskje aller mest i hipster-Brooklyn, der de fleste andre var 20- og 30-somethings kledd omtrent som oss og med en overprisa coldbrew-kaffe i neven slik som vi.

Viktig refleksjon og lærdom

Nå er dette overhodet ikke ment som noen “buhu, stakkars lille, hvite meg”-greie, men som en refleksjon over hvor vant jeg er med å tilhøre majoriteten og normalen, og en viktig lærdom om hvordan det føles når man plutselig ikke er det lenger. Og for å understreke en ting til; vi hadde det utrolig bra i South Bronx, og opplevde ikke noen ubehagelige opplevelser der eller at folk truet oss.

Men vi oppsøkte Bronx og Harlem, samt deler av Queens og Brooklyn for å se alle de stedene vi kjente til fra hip-hop og annen musikk, borgerrettshistorien, filmer, TV-serier, mote og annen populærkultur. På grunn av dette følte vi en tilknytning til disse stedene og til folkene her også – ikke minst som kompromissløse antirasister og allierte av Black lives matter-bevegelsen. Men på tross av dette ble vi – naturlig nok – møtt som noen de som bodde her selv ikke følte den fjerneste tilknytning til og som så på oss som fremmede og som noen som strengt tatt godt kunne holdt seg unna deres nabolag. Satt ekstremt på spissen kjente jeg litt på at vi kanskje fremsto som “hvitinger på ghettosafari”. Det var ikke så kult – særlig ikke for oss som generelt prøver å være ganske woke.

Nå er dette overhodet ikke ment som noen “buhu, stakkars lille, hvite meg”-greie, men som en refleksjon over hvor vant jeg er med å tilhøre majoriteten og normalen, og en viktig lærdom om hvordan det føles når man plutselig ikke er det lenger.

Samtidig er det en helt forståelig reaksjon. Fortsatt har de hvite innbyggerne i USA (og strengt tatt i verden for øvrig) overordnet sett mye mer makt, innflytelse, status og rikdom i USA enn fargede. Da er det ikke så rart at det vokser fram et samhold og fellesskap i de områdene hvor hvite er i mindretall, og at man forsvarer sitt hood, nabolaget sitt, og tenker at sånne som oss godt kan drite i å komme og late som vi er en av dem – for det vi jo ikke. Jeg har full forståelse for akkurat den impulsen der, faktisk.

Utenforskap

Hvis noen nå tror at jeg påstår folk i South Bronx aldri har sett et hvitt menneske før, er det definitivt ikke det jeg mener. Og det er også fullt mulig at jeg la litt mer i blikkene enn hva som var ment med dem, det tar jeg alle forbehold om. Men mitt poeng er at i akkurat disse delene av New York er hvite åpenbart i sterkt mindretall – på samme måte som f.eks. innvandrere er her til lands. Og nettopp det gjorde altså at vi som vanligvis tilhører majoriteten fikk kjenne litt på følelsen av å være minoritet et sted – noe vi har sykt godt av.

For det jeg kjente litt på i to uker, må minoriteter av alle slag gå rundt å kjenne på hele tiden – mange hele livet gjennom. Jeg regner med at nabodamene mine, som er førstegenerasjons innvandrere og fortsatt går i klær som er vanlige i landene de kommer fra, kan bli rimelig slitne av å være så synlige. At mange ser en ekstra gang på dem og kanskje tenker sitt om dem og hva de gjør her i landet. Et sånt utenforskap over lengre tid er nok  tungt å bære på. Det bør vi minne oss selv på, vi som slipper å skille oss ut i hverdagen.

Og nettopp det gjorde altså at vi som vanligvis tilhører majoriteten fikk kjenne litt på følelsen av å være minoritet et sted – noe vi har sykt godt av. For det jeg kjente litt på i to uker, må  minoriteter av alle slag gå rundt å kjenne på hele tiden – mange hele livet gjennom.

Klasseskiller og nye politikere

Avslutningsvis vil jeg tipse alle om den fantastiske 28-årige Alexandria Ocasio-Cortez, som jeg så valgplakater for rundt om i Bronx. Hun vant nettopp valget om å bli Demokratenes kandidat fra valgdistriktet sitt som inkluderer Bronx og deler av Queens, og slo med det ut en av partiets mektigste menn. Hun er demokratisk sosialist, står for sosial rettferdighet og fronter saker som et helsevesen og boliger til alle. Jeg er er ekstremt glad for at Bronx nå skal representeres av en av sine egne; en ung kvinne med arbeiderklassebakgrunn, som er halvt Puerto Ricansk.

For en ting er sikkert: Klasseskillene er enorme i USA og vokser stadig, og det trengs helt nye politikere med helt nye løsninger – det var kanskje det som satt igjen sterkest hos meg etter denne ferieturen.

Bilder og video: 1) Eget foto fra en subway-stasjon i Bronx, 2) bilde fra NYC – Department of city planning, 3) Andre D. Wagner for The New York Times, 4) eget foto fra Harlem og 5) valgvideoen til Alexandria Ocasio-Cortez.