Loven vi har ventet på

I 1947 tok den 14 år gamle jenta Fatima Sughra ned kolonimaktens unionsflagg fra britenes hovedbygg i Punjab og heiste det som senere skulle utvikle seg til det vi i dag kjenner som det pakistanske flagget. For denne dåden ble hun tildelt en gullmedalje for sin tjeneste for Pakistan, den første av sitt slag. Dette var det samme året da Pakistan som nasjon ble til, og to ledende skikkelser i bevegelsen for dannelsen av Pakistan var kvinnene Fatima Jinnah og Begum Ra’ana, for ettertiden kjent som henholdsvis Nasjonens Mor og Pakistans Mor.
Muhammad Ali Jinnah, landsfader og bror til ovennevnte Fatima Jinnah, kom da også med følgende utsagn da han henvendte seg til nasjonens kvinner i en tale i 1947: «halve Pakistan er deres fordi dere har ikke lagt ned noe mindre innsats for å oppnå det enn mennene!»

Likevel skulle det ta nesten 70 år før Pakistans nasjonalforsamling, 6. oktober i år, klarte å vedta en lov som endelig sørger for at personer som begår æresdrap, en forbrytelse som i all hovedsak rammer kvinner, ikke lenger kan unnslippe straff. Den nye loven innebærer at personer som har begått drap, kan dømmes til livsvarig fengsel, uavhengig om familien til offeret tilgir gjerningspersonen, slik det tidligere var anledning til å gjøre.
Nasjonalforsamlingen vedtok samtidig også en lov som betraktelig skjerper straffene for voldtekt, voldtekt av mindreårige og funksjonshemmede er innlemmet i denne loven, og voldtektsdømte risikerer nå livsvarig fengsel eller dødsstraff. Om dødsstraff er riktig er en annen diskusjon, men formålet med loven er å beskytte offeret og ikke gjerningsmannen.
Selv om Pakistans kvinner var med på dannelsen av nasjonen, har de i ettertid måtte kjempe hardt og lenge for sine rettigheter. Hvert år rammes hundrevis av kvinner av æresdrap og voldtekter. Når det gjelder sistnevnte er det nesten ingen som blir kjent skyldige. En viktig grunn er domstolenes vekt på indisier og mangel på rettsmedisinske tester.
I den nye loven fastslås det at myndighetene får fullmakt til å ta DNA-prøver i forbindelse med voldtektssaker. Dette er et skritt i riktig retning i et land der viljen til å ivareta kvinners rettigheter mildt sagt er laber. To spesifikke hendelser som fikk veldig mye internasjonal oppmerksomhet og bidro til økt engasjement for kvinners rettigheter, var gruppevoldtekten av Mukhtar Mai 22. juni 2002 og attentatforsøket på Malala Yousafzai ti år senere 9. oktober 2012 . Disse hendelsene føyer seg inn i en lang rekke kjente episoder der urett blir begått mot kvinner og jenter.

Noe takket være internasjonale organisasjoner som Amnesty og også ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) – og ikke minst enkeltpersoner som menneskerettighetsadvokaten Asma Jahangir, har det de siste årene heldigvis vært et økende fokus på kvinners og jenters situasjon i Pakistan.
En gruppe mennesker som også fortjener en del av æren for at slike saker får oppmerksomhet er skuespillere, diktere, forfattere og filmregissører. Kulturelle kanaler er ekstremt viktig for å endre holdninger i befolkningen. Man når folk, og spesielt unge mennesker, via film og sosiale medier. Filmskaper Sharmeen Obain-Chinoy har med sine prisvinnende dokumentarer ikke bare satt søkelys på vold og æresdrap, men også direkte medvirket til å legge press på myndighetene for å forandre lovverket.
Advokatsøstrene Asma Jahangir og Hina Jilani, forfatter Rafia Zakaria, poeten Ishrat Afreen, journalisten Zubeida Mustafa og ovennevnte Obain-Chinoy er bare noen av de få kvinnene som med sitt arbeid og sin aktivisme ikke bare har satt kvinnesak på dagsorden, men vært med på å bane vei for en ny type unge kvinner som ønsker å leve sine liv på sine egne premisser.

Fouzia Azeem, bedre kjent som Qandeel Baloch, ble 15. juli 2016 drept av sin egen bror for å ha brakt skam over familien. Hun hadde på noen få år etablert seg som kjendis på sosiale medier, godt hjulpet av dristige bilder og videoer der hun fritt delte av seg selv og sine meninger. Hun ble ofte kalt Pakistans svar på Kim Kardashian og møtte mye kritikk og offentlig hetsing, men etter hvert som kjendisstatusen vokste, rettet Baloch fokuset mer og mer på kvinnesak.
Gjennom å leve livet sitt på egne premisser avslørte Baloch effektivt dobbeltmoralen og den sosiale kontrollen i det pakistanske samfunnet. Sharmeen Obain-Chinoy sier i en artikkel i Vogue fra august i år at «Qandeel rømte fra et voldelig ekteskap og utdannet seg selv, dette er tegn på en kvinne som ønsker sosial mobilitet, en kvinne som ønsker å være en stemme i samfunnet. Hvorfor legger vi ikke vekt på disse tingene når vi dømmer henne? Jeg synes det bør støttes».

Etter mordet på Baloch uttalte faren hennes at hun var hans beste venn, at hun var modig og at han aldri vil glemme eller tilgi det brutale mordet. Det var da også foreldrene til Baloch som anmeldte sønnen sin for mordet på søsteren. Faren føyer seg inn i en lang rekke med fedre som står bak og støtter sine sterke og selvstendige døtre.
Førnevnte Mukhtar Mai og Malala Yousafzai hadde også hele veien sine fedres støtte. Squash-spilleren Maria Wazir fra Waziristan, som de første 16 årene av sitt liv kledde seg ut som en gutt og brukte aliaset Genghis Khan, kun for å være i stand til å delta i vektløfting og squash i en gjennomsyret patriarkalsk virkelighet, gjorde det med støtte og velsignelse fra sin far. To år før Malala ble skutt var det Wazir som var Talibans utpekte skyteskive. Med støtte fra sin far emigrerte hun alene til Toronto og er i dag ranket som nummer én i Pakistan.
Selv om menn – fedre, brødre og ektemenn – spiller en viktig rolle i kvinnekampen, er det først og fremst den nye generasjonen av sterke og selvstendige kvinner som til syvende og sist vil føre til et Pakistan der alle, uavhengig av kjønn, religion eller sosial bakgrunn, kan ta selvstendige valg og leve et liv på egne premisser.
I et intervju i The Guardian i 2007 uttalte Fatima Sughra at «på den dagen jeg tok ned flagget fra sivildepartemantet, kom mennene ut for å støtte kvinnene. Det ville aldri skjedd i dag. Kvinnene vil ikke ta til gatene for en sak de tror på, og om de gjorde det, vil mennene aldri støtte dem».
En ny generasjon med unge og modige kvinner gir håp om at Sughra tar feil. De tar kanskje ikke til gatene, men de er desto mer synlige i litteraturen, i filmer, i idretten og ikke minst på sosiale medier. Og selv om mange har menn i form av fedre, brødre og ektemenn som støtter dem, er det lov å håpe på et Pakistan i en ikke så fjern fremtid, der kvinner og jenter kan leve sine liv på egne premisser og kjempe for sakene de tror på, fullstendig uavhengig av noen andre enn seg selv og sine drømmer.

 

Teksten ble originalt publisert i Klassekampen den 28. oktober 2016. Advokaten Asma Jahangir gikk dessverre bort den 11. februar 2018.

Om forfatteren

Sofia Rana

Sofia Rana

Jeg jobber i SAS som flyvertinne, er tillitsvalgt i fagforening, mediekritisk spaltist i medier24 og antirasistisk aktivist, blant annet som medlem i Rødts antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg.

Visit Website