Tidenes beste start på sommeren! Her har det vært tjue pluss siden mai, og jeg husker ikke sist jeg gikk med langbuksa. Noe av det beste med den norske sommeren er det fantastiske reine badevannet vi har, og akkurat der jeg bor er det flust av badeplasser å velge mellom. Badetur er også god måte å holde ut arbeidsdagen – rett etter en svett dag på et kontor, en byggeplass, eller i kassa på Kiwi kan man jumpe i bilen for å så jumpe i vannet og kjøle ned sjela. Jeg er lærer og har avspasering fra slutten av juni, og jeg har ikke et øyeblikk lengtet utenlands hittills i sommer. Selv ikke en sydentur slår en perfekt norsk sommer. Vi glemmer nok litt hvor heldige vi er, vi som har enkel tilgang til natur, frisk luft, ferskvann og saltvann. Særlig når det går et par år mellom hver gang det er varmt nok til å nyte det moderlandet har å by på.
Sånn – nok med nasjonalromantikken og turistreklamen.

Det jeg egentlig skal skrive om er tanken som alltid kommer på badetur. En badestrand full av folk. Alle hankjønn med bare overkropper, alle hunkjønn med blaute, kalde bikinitopper som klistrer seg til overkroppen.

Jeg er ekstremt fan av å bade toppløs.

Jeg hater å bruke bikinitopp når jeg bader. Jeg er også en av de få som ikke har noen komplekser for puppene mine. Jeg bruker ikke BH til vanlig, så i tillegg til at pattene har den ammeflate formen, henger dem ganske bra. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Allikevel tar jeg på meg bikinitoppen, og blender inn i forsamlingen rundt meg. Jeg tør rett og slett ikke gå uten som den eneste kvinnen på stranda. Jeg tror jeg er redd for at kroppen min skal få oppmerksomhet, og jeg er redd for å gjøre andre ille berørt med min nakne overkropp. Jeg vil understreke at jeg ikke er noen nudist, jeg syns alle kan beholde underdelen på.

Men er det ikke litt meningsløst at halve befolkninga skal dekke til overkroppen sin hvis de har lyst til å gå toppløs?

Kvinnekroppen har blitt seksualisert i alle tider. Og det er utallige eksempler på toppløse kvinner som er avbildet for å vekke lyst hos menn. Jeg kan huske at jeg var ti år, og at familien sykla til Texaco for å kjøpe is. Jeg gløtta opp på den øverste bladhylla, den som var litt sladda, men som var gjennomsiktig nok til å blotte en slank, vakker kvinne sittende med to ruvende silikonbryster og «kom og ta meg»-blikk. Jeg kan minnes at det var usj og æsj, flaut og skamfullt å spørre om disse bladene.

Det å vise seg fram på den måten var noe man gjorde for kåte mannfolk.

Jeg vokste opp med Pamela Anderson som en av mine kvinnelige rollemodeller. Jeg husker at toppløshet hjemme var naturlig, men høyst privat. Forvirringen var derfor også stor når jeg på sydentur opplevde en strand full av toppløse skandinaviske kvinner i alle aldre og fasonger. Der var det greit, for man vil ikke ha stygt bikiniskille i brunfargen, må vite. Hvorfor gjorde vi ikke dette på stranda hjemme?

I dag er det ikke bare seksualiseringa som er en utfordring for kvinnekroppen. Kroppen skal også se helt retusjert ut, før du med stolthet kan vise den frem. Kroppsidealer har alltid vært der, men har de noen gang vært så forvrengte som nå? Skammen over egen kropp begynner allerede som barn. En venninne fortalte om en badetur med sin 8 år gamle niese. Niesen badet i full bikini, og når hun ble spurt om det ikke var deiligere å bade bare i trusa, sa hun at det var flaut å vise puppene. Puppene? Hvilke pupper? Det at sånne bikinier for barn finnes i det hele tatt syns jeg er meningsløst. Selv med min barndom full av skam og forkvaklede forbilder, badet jeg i trusa og slapp å tenke på mine ikke-eksisterende pupper.

Generelt er det deiligere å gå uten noe på overkroppen når det er veldig varmt. Det er jo derfor mannfolk går toppløse støtt.

Et raskt google-søk viser at når kvinner viser seg toppløse i offentligheten er det ofte forbundet med noe skandaløst og oppsiktsvekkende. «Skandaleartist toppløs på scenen» er en sak om Courtney Love på tv2.no sine sider, og ordet «toppløsaktivist» er et ord som går igjen i andre saker som dukker opp. Det er liksom så big deal å gå toppløs. Bandet mitt ble intervjuet av en tysk fanzine der vi ble spurt om vi noen gang kunne vurdere å spille toppløse på en scene. Vi svarte at vi beundrer de som gjør det, men at vi selv ikke ønsker det fokuset på kroppen vår. Det er uvanlig at kvinner står toppløse på scena, og når det skjer er det ofte et statement som får all oppmerksomhet. Det ville blitt et fokus på våre bare brøst som ville tatt oppmerksomheten bort fra musikken og det andre vi prøver å formidle. Under festivaler har opplevd å stå på scena i førti grader pluss, og fortsatt har vi dekka oss til, selv om kun truse hadde vært et antrekk mer tilpasset temperaturen.

Det er rart hvor inngrodd det er i meg, for jeg tror at jeg må oppleve at mange kvinner velger å gå i baris rundt meg før jeg selv tør å gjøre det.

Tar mange kvinner av seg på overkroppen i varmen, over lang nok tid, vil det bli helt naturlig å gjøre det. Kanskje blir det til og med normen?

Jeg vil gjerne være mer frigjort, og være et sunt forbilde for neste generasjon. Jeg vil vise at mine pupper ikke er noe som er seksuelt bare fordi de er nakne. Jeg vil vise at utseendet på puppene mine ikke har noe å si for hvordan jeg føler meg. Jeg vil ikke at kjønnet mitt eller det at jeg har pupper skal være det som forhindrer meg fra å kaste bikinitoppen.

Jeg skal begynne så smått i sommer og bade toppløs – så ofte jeg tør!

Illustrasjon: St.Faen