Selvbestemt abort – en menneskerettighet

CC BY-NC 2.0

25. mai 2018 stemte et overveldende flertall ja til abort i Irland, 40 år etter at det norske Stortinget gjorde det samme. Dermed er det bare Andorra, Malta og San Marino igjen som ikke tillater abort i Europa. At stadig flere land tillater abort er imidlertid resultatet av en over 100 år lang kamp, og den er ikke over.

I disse dager er det 40 år siden selvbestemt abort ble innført i Norge. Loven ble vedtatt i Stortinget 30. mai 1978 og trådte i kraft fra 1979. Nå følger altså Irland etter. Resultatet er en stor seier for kvinners rettigheter og et lyspunkt for alle som kjemper mot konservative og religiøse krefter som truer med innskrenkning av Europas abortlover. I 2018 har altså både norske og irske kvinner grunn til å feire. Men hvordan kom egentlig disse endringene i stand? I denne artikkelen skal vi se på historien til både den norske og den irske abortkampen.

Abort i Norge

Kvinner har til alle tider hatt behov for å avbryte svangerskap. Aborter har derfor blitt utført lenge før loven tillot det. I Norge er de eldste kildene til fosterfordrivelser de såkalte svartebøkene fra 1400-1500-tallet. Flere av disse inneholder oppskrifter på hvordan man kan fremkalle abort ved å spise ulike rifremkallende urter. Med Christian den femtes norske lov av 1687 kom et direkte lovforbud mot abort i Norge. Straffen var døden ved halshugging: «Letfærdige Qvindfolk, som deris Foster ombringe, skulle miste deris Hals, og deris Hoved sættis paa en Stage» (Christian Vs Norske Lov, 6. bok, 6. kapittel, art. 7). Dødsstraffen stod helt til 1842. Å utføre abort på seg selv eller andre var imidlertid fortsatt ulovlig, og man risikerte å bli dømt til straffarbeid eller fengsel.

Til tross for den strenge lovgivningen ble aborter utført. Mange gikk til såkalte «kloke koner» og fikk utført ulike former for inngrep i livmoren. Én metode gikk ut på å sette et kateter (rør) inn livmoren og fylle det med vann for å fremkalle rier. En annen var å stikke hull på egghinnen (fosterhinnen) med en spiss gjenstand, for eksempel en strikkepinne, for å ta fostervannet og dermed starte fødselen (aborten). Sistnevnte metode førte ofte til at også selve livmoren ble stukket hull på, noe som kunne føre til infeksjoner. Siden antibiotika ikke fantes (først tilgjengelig fra 1950-årene), døde mange kvinner.

Den første som foreslo avkriminalisering av abort i Norge var kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller i 1913. Dette innledet kampen for selvbestemt abort i Norge. Møller, i samarbeid med kvinner i arbeiderbevegelsen, åpnet i 1924 de første mødrehygienekontorene i Oslo. Formålet med mødrehygienekontorene var å gi opplysning om prevensjon og forebygge uønskede svangerskap. I 1930-årene ble det lagt frem flere forslag til en ny abortlov der abort var avkriminalisert. En komité ble nedsatt i 1935 der man gikk inn for en ny abortlov der abort skulle være lovlig av medisinske og sosiale årsaker, men arbeidet strandet under andre verdenskrig, da Nasjonal Samling var ivrige abortmotstandere.

I 1964 (etter lov av 1959) ble abort første gang tillatt i Norge, men bare dersom kvinnens liv eller helse stod i fare. Kvinner som var uønsket gravide måtte søke en nemd med leger om å få ta abort. Ettersom hvor strenge nemdene var varierte fra lege til lege og fra landsdel til landsdel, ble det opplevd som et urettferdig system. I slutten av 1960-årene ble selvbestemt abort en kampsak for både arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen. I 1975 ble abortloven utvidet til å gjelde også sosiale årsaker. 30. mai 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt i Norge. Loven trådte i kraft året etter.

Motstanderne mente selvbestemt abort ville bli en lettvint løsning for kvinner som ikke ønsket barn, og fryktet skyhøye aborttall. Det skjedde ikke; aborttallene har holdt seg stabile, og ingenting tyder på at norske kvinner tar lett på abort. Likevel har retten til selvbestemt abort møtt flere større og mindre angrep gjennom de 40 årene den har eksistert i Norge, blant annet den såkalte reservasjonsretten av 2014. De som støtter selvbestemt abort i Norge har imidlertid greid å stå imot angrepene.

Abort i Irland

I Irland ble det, som i Norge før abort ble lovlig, utført en rekke risikofylte illegale aborter. Mange dro etter hvert også til Storbritannia, hvor abort ble lovlig i 1967, for å få utført inngrepet. Kampen for rett til selvbestemt abort i Irland startet for alvor samme år som dette ble innført i Norge. I 1978 ble Women’s Right to Choose Group, som krevde fri prevensjon og abort, etablert. Abort hadde vært forbudt ved lov siden 1861, men anti abort-aktivistene krevde et strengere, grunnlovsnedfelt forbud. Dette forbudet ble kom i 1983, da abortforbudet ble nedfelt i den irske grunnloven. Grunnlovstillegget, kalt Eighth Amendment, gikk ut på at staten anerkjenner fosterets rett til liv på lik linje med mor, og at staten garanterer forsvaret av den retten så langt det er «praktisk mulig». Med andre ord var abort kun tillatt i tilfeller der kvinnens liv var i overhengende fare på grunn av graviditeten.

I 1992 blusset abortkampen opp da en 14 år gammel jente som var blitt gravid etter en voldtekt, ble nektet utreise til Storbritannia for å få utført abort. Jenta truet med selvmord. Saken ble kjent som «X-case», og førte til at «fare for kvinnens liv»-formuleringen heretter også skulle omfatte fare for selvmord. Både i 1992 og i 2002 ble det holdt folkeavstemninger om abort der retten til abort skulle utvides til å gjelde også ved fare for kvinnens helse. Endringen ble nedstemt hver gang, men marginene var små.

En sak i 2012, der en kvinne døde av blodforgiftning etter å ha blitt nektet abort, satte også abortkampen på dagsordenen. Året etter ble det vedtatt et lovtillegg der abort skulle være lovlig dersom kvinnen var i ferd med å dø av selve svangerskapet.

25. mai 2018 ble grunnlovstillegget mot abort fjernet ved en folkeavstemning, med 66,4 prosent av stemmene. Folk i større byer, kvinner og unge har i størst grad stemt ja. Statsminister Leo Varadkar og hans regjering har lovet å legge frem et forslag til selvbestemt abort frem til 12. uke av svangerskapet, som parlamentet skal godkjenne. Forhåpentlig vil en ny abortlov være på plass innen utgangen av 2018.

Veien videre

En av Europas strengeste abortlover er snart historie. Nesten på dagen 40 år etter at Norge vedtok selvbestemt abort, har altså et stort flertall av den irske befolkningen bestemt at de vil ha den samme rettigheten. Dette er en stor seier for irske kvinner, og for kvinnebevegelsen verden over.

Abortspørsmålet er i høyeste grad et sosioøkonomisk spørsmål. I land der abort fortsatt er forbudt, har ressurssterke kvinner mulighet til å betale for å få utført abort i mer liberale naboland, mens ressurssvake gjerne ikke har andre muligheter enn å bære frem barnet. Å tvinge kvinner til å bære frem barn de ikke ønsker seg, er oppskrift på sosiale problemer. Mange som ønsker abort er enslige, unge kvinner som har begrenset forsørgelsesevne. Det er godt dokumentert at det å vokse opp i en ressurssvak familie øker risikoen for at man selv får dårlig økonomi, i tillegg til at det øke risikoen for både fysisk og psykisk sykdom og for problemer med rus og kriminalitet. Fri abort bidrar dermed til at færre barn vokser opp i fattigdom.

Enkelte europeiske land har fortsatt forbud eller restriksjoner på abort. Andorra, Malta og San Marino tillater ikke abort overhodet. Nord-Irland tillater kun abort ved alvorlig fare for kvinnens liv og helse, Polen tillater i tillegg til dette abort ved fosterskader og ved voldtekt og incest, mens Finland, Færøyene, Island, Kypros og Storbritannia også tillater abort av sosiale årsaker. Resten av Europa har selvbestemt abort. I svært mange land i Afrika, Asia og Sør-Amerika er abort forbudt. Kvinner dør eller blir alvorlig skadet fordi de ikke får abort, eller fordi de får utført utrygge illegale aborter. Mange kvinner rundt om i verden sitter i fengsel fordi de har utført abort på seg selv eller andre. Og man trenger ikke engang ha gjort noe lovstridig – i Sør-Amerika er det flere eksempler på kvinner som blir fengslet etter å ha spontanabortert eller fått dødfødte barn, fordi myndighetene mistenker dem for å ha tatt abort eller drept barnet. Mange kvinner står tilnærmet rettsløse mot staten på grunn av den strenge abortlovgivningen.

Tilgang på trygg og lovlig abort er en fundamental rettighet for kvinner. La oss håpe ja-sidens seier i Irland vil legge grunnen for mer liberale abortlover rundt om i Europa og verden. Og om religiøse og konservative aktivister kunne brydd seg like mye om rettighetene til de menneskene som faktisk er født, som de bryr seg om rettighetene til fostre, tror jeg verden kunne ha blitt et bedre sted.

Kilder

Ida Scott

Ida Scott

Jeg er historiker med middelalderen som hovedinteressefelt. Engasjert historieformidler. Opptatt av å skrive kvinner inn i historien. Kverulant og flisespikker.

Visit Website