Min kjønnsidentitet er sterk, og en stor del av den jeg er. Jeg er kvinne og stolt av det. Jeg elsker å høre på musikk og se artister som jeg kan identifisere meg med, og som kan inspirere meg til egen utvikling. Når jeg tok opp gitaren som sekstenåring, var det sterke kvinnelige rockestjerner som Patti Smith, Brody Dalle, Joan Jett og Kim Shattuck som bekreftet at det var en plass på scena for meg og. Og det er ingen selvfølge at man tør, når det er overvekt av gutta som spiller og ikke minst gutta som setter premissene for hva som er riktig og galt. Punk ble min redning, da det er den sjangeren som for meg virket friest og mest appellerende for det uttrykket og den energien jeg ville formidle. Punken var fri. Eller var den det? Det feminine uttrykket blir ofte offer for seksualisering og objektivisering. «Ho spiller helt ok…og ho ser jo jævlig bra ut da!» Og såpass indoktrinert er jeg, at jeg i perioder har spilt på mine kvinnelige attributter.

Jeg har overhørt setningen «Ho spiller bra til å være dame!» flere ganger enn jeg kan huske.

En av våre konserter ble anmeldt i en studentavis, og musikken vi spilte ble nevnt i en bisetning, dominert av beskrivelser av utseendet vårt, og seksuelle hint på væremåte og stemmeleie. Jeg skjønner godt at flere av mine søstre ikke tør og gidder. Den type omtale må vi bare kutte ut! 

Som feminist og musikkelsker, som selv spiller i band, har jeg over flere år automatisk tråla festivalprogrammer etter band med kvinnelige medlemmer.

År etter år har jeg blitt skuffa over hvor ekstremt få kvinner det er på scena under alternative festivaler.

På Trondheim Rocks i juni tok vokalisten i bandet Refused, Dennis Lyxzen, ordet for saken og fordømte det lave antallet kvinner på scena. Metalhammer.no skriver: «Og når han drog opp feminismen og kjeftet på oss mannfolk for at det av 70 bandmedlemmer som står på festivalen i helga er kun 1 kvinne, så har han så såre rett.»

Min lokale rockfestival er Tons of Rock, en festival jeg har hatt glede av å være gjest på, og jeg har også spilt der med bandet. Det overordna inntrykket er at Tons of Rock er en svært mannsdominant festival. De kvinnelige innslagene er få, men minnerike og av høy kvalitet. Gitargudinnen Hedvig Mollestad har spilt med sin trio, og Alice Cooper hadde med seg Nina Strauss som ble nummer en på magasinet Guitar Worlds liste «10 Female Guitar Players You Should Know». (At vi trenger en egen liste sier jo litt om problemet eller?)

Jeg lurte på om Tons of Rock har noe fokus på kjønn i det hele tatt når de booker artister til sin festival. Jeg sendte dem en mail, og fikk raskt svar fra Mads Martinsen, en av de bookingansvarlige ved festivalen. Han kunne fortelle meg at av festivalens over førti band kunne han estimere at rundt ti av artistene er kvinner, derav fire med instrumenter mellom hendene. Så som et grovt regnestykke kan vi tenke at bandene har i gjennomsnitt fire medlemmer, ganger førti, som vil si over 160 folk på scena – og kun ti av dem er kvinner! Det er dystre tall for dem som hungrer etter kvinnelige forbilder. Jeg spurte også om de har et spesielt fokus på kjønn når de booker til festivalen. «Først og fremst ønsker vi å booke best mulig program ut fra musikken, men vi har alltid et mål om bred representasjon fra begge kjønn» var svaret.

Jeg kan ikke unngå å tenke at premissene for bookingen er uklare. Ut fra musikken? I et kvinneforum på Facebook kom nettopp denne problematikken opp i en diskusjonstråd. De involverte mente bestemt at det er nok av band med kvinnelige medlemmer som spiller god rock, de blir bare glemt bort. I 2014 bestemte Månefestivalen i Fredrikstad seg for å kun booke artister og band med kvinnelige frontfigurer, eller med kvinner i besetningen. Alle billettene ble utsolgt, og stuntet var en stor suksess. Jeg tror ikke det var noe problem for Månefestivalen å få booket band «ut fra musikken», og samtidig få fremmet kvinnelige musikere. Et annet poeng som kom frem i diskusjonsforumet er at det finnes en del bookere som ikke tør booke band med kvinnelige medlemmer som er i oppstartfasen, i frykt for at banda ikke er gode nok for et kresent festivalpublikum som krever topp kvalitet. Det fører til at flere band ikke får den nødvendige live-efaringa som skal til for å bli et virkelig godt liveband. Dette kjenner vi damer på, kanskje mer enn menn. Fallhøyden er for stor, og vi vil helst ikke melde oss til tjeneste før vi er helt perfekte.

Jeg tror at når jeg starta mitt band som nittenåring, ga jeg og mine bandsøstre akkurat passe faen, og hadde samtidig en drive til å bli bedre og å overbevise om at vår plass på scena var fortjent. Det er en vanskelig kombinasjon for mange, og her kommer min oppfordring: ikke gi dere!

Det er lov å spille en ræva konsert i blant, det er lov å være seg sjøl og hvis du digger å spille – vis deg frem. Menn gjør det hele tiden!
Nå, bare fjorten år etter jeg starta opp, finnes det gode tilbud for unge damer som vil prøve seg i band. Det er sommercampen Loud! og AKKS har tilbud i flere byer. I lille Halden har vi Rockehuset med drop-in rom og snille kulturarbeidere som heier på deg, og kan vise deg hvor du skal plugge inn jack-kabelen og hvordan du kan spille power chords på gitar. Lav terskel er godt for flinke jenter, da tør vi også. Og så fort man er over terskelen er mye gjort.

Så en oppfordring til festivalledelsen: flere amatørscener med nyoppstarta band, der det er oppfordra at band med kvinnelige medlemmer melder seg på. Verv de gjerne direkte fra steder som Rockehuset, AKKS eller Loud!.

Jeg har stor tro på fremtiden, Tons of Rock har nemlig en kvinnelig daglig leder.

Illustrasjoner: St.Faen