Kjønnsroller i Bollywood-filmer

 

I min barndom på 80 og 90-tallet bodde familien min i et nabolag med stort mangfold. Vår omgangskrets ble naturlig nok de andre indiske og pakistanske familiene i nabolaget. På den tiden hadde man ikke parabol eller en såkalt dreambox så man kunne få inn indiske og pakistanske TV- kanaler som alle har i dag. Det vi gjorde da var at en av familiene dro på Paul videokiosk på Grønland og leide den nyeste Bollywood-filmen. Denne filmen ble sett på i plenum hjemme hos den som hadde leid, eller gikk i rundgang i nabolaget før den skulle returneres. Vi hadde et ganske bra system.

Det jeg merket meg da vi så på disse filmene, selv før jeg begynte på skolen, var hvor hjelpeløse de kvinnelige karakterene var. De ble kun representert som en kone, søster eller kjærlighetsinteresse/stalkerobjekt uansett hva slags sjanger det var snakk om. Ikke at det var veldig mange sjangre å velge blant på den tiden, det gikk stort sett i kjærlighetshistorier. Uansett, stjernen var alltid den mannlige hovedrollen. Han ble vist som den sterke, den handlekraftige og den som reddet dagen i slutten av filmen. En eneste gang kan jeg huske å ha sett en kvinnelig karakter som ikke var avhengig av en mann for å klare seg, som kunne kampsport og ikke tok noe bullshit fra noen. Det var skuespilleren Zeenat Aman i filmen Don. Dette var passende nok i en gangsterfilm, men fortsatt, det var forfriskende å se. Jeg husker hvor glad jeg ble av å se en kvinnelig karakter som ikke spilte en mor hvis eneste funksjon i filmen var å ta vare på sønnen sin, en søster som trenger beskyttelse eller en blivende kone som kun har en drøm om å tjene sin ektemann.

En eneste gang kan jeg huske å ha sett en kvinnelig karakter som ikke var avhengig av en mann for å klare seg, som kunne kampsport og ikke tok noe bullshit fra noen. Det var skuespilleren Zeenat Aman i filmen Don.

Sent på 90-tallet kom utgivelsen Kuch Kuch Hota Hai, en ekstremt populær film med Shahrukh Khan i hovedrollen. Den kvinnelige motparten spilt av Kajol var i denne filmen en guttejente med kort sveis og et talent for basketball. Dette var også nytt for oss som hadde fulgt med på Bollywood i noen år. På slutten av filmen da Kajol sin karakter dukker opp i en silkesari og lar helten vinne over henne på basketbanen blir hun verdig hans oppmerksomhet. Det irriterte meg grenseløst at hun ikke bare kunne bli likt slik hun var og måtte følge en konstruert standard for skjønnhet og nesten være underdanig for å vinne en manns kjærlighet.

Bollywood-filmer er fortsatt gjennomsyret av misogynistiske replikker, kameraer som glir over lettkledde kvinnekropper, vrikkende hofter og vulgære sangtekster, men dette endrer seg til det bedre. Vi har fått sterke kvinnelige karakterer som utfordrer tradisjonelle og karikerte kjønnsroller i Bollywood, disse karikerte kjønnsrollene har hatt en effekt på samfunnet forøvrig. Man har fått et skifte som ikke nødvendigvis var utenkelig, men absolutt ikke vanlig for 20 år siden.

Filmen Lipstick Under My Burka tar for seg kvinnelig seksualitet i fire ulike historier om kvinner som på hver sin måte er fanget av sine omstendigheter, enten det er enken på 55 som gjenoppdager sin seksualitet gjennom en telefonromanse eller collegejenta med burka som har en hemmelig drøm om å bli popartist.

Filmen Pink handler om rettssaken mot en jente som i selvforsvar knuser en flaske i hodet på en potensiell voldtektsmann for deretter å bli tiltalt for drapsforsøk. Måten aktor i saken prøver å legge skyld på den egentlige fornærmede parten er ekstremt provoserende å se på. Spørsmål som «hva slags klær hadde du på deg, hvor mye hadde du drukket, hvorfor ble du med en mann inn på hotellrommet hans i det hele tatt» er altfor kjent når motparten er fra en rik og respektabel familie. Filmen er et etterlenget oppgjør med voldtektskulturen som råder og utfordrer oppfatningen om at en jente selv er ansvarlig for hva som skjer med henne om hun ikke oppfører seg riktig.

Blant strømmen av alle filmene som slo et slag for girl-power er det en jeg mener virkelig utmerker seg. Filmen Dangal handler om familiefaren og den tidligere bryteren Mahavir Phogat , spilt av den ekstremt talentfulle Aamir Khan, som trener opp døtrene sine til å bli Indias første kvinnelige brytere i verdensklasse. Filmen kan sees på som en hyllest til feminisme i form av at jentene Gita og Babita vinner gull og sølvmedaljer for India i Commonwealth Games, men også feminisme fra en annen vinkel, nemlig en fars kamp for å heve seg over patriarkatet og ruste døtrene sine for en fremtid der de ikke skal behøve å være avhengige av en mann. Ikke bare er filmen inspirerende, men den er også basert på en sann historie.

Vi kan aldri få nok av slike historier, og dette er bare begynnelsen på en forhåpentligvis mer feministisk filmindustri.

 

Om forfatteren

Sofia Rana

Sofia Rana

Jeg jobber i SAS som flyvertinne, er tillitsvalgt i fagforening, mediekritisk spaltist i medier24 og antirasistisk aktivist, blant annet som medlem i Rødts antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg.

Visit Website