Oslos originale byvåpen. Falt i det fri. (Foto: https://snl.no/Oslo)

De siste ukene har mange vært opptatte av Oslo kommunes nye forslag til byvåpen. Byvåpenet, som er basert på et vokssegl fra 1300-tallet, viser helgenen St. Hallvard med kvernstein og piler, samt kvinnen han ifølge sagnet døde i forsøket på å redde. I det nye byvåpenet er imidlertid kvinnen fjernet, og fremstillingen av Hallvard er enklere og mer stilisert. Det har kommet mange reaksjoner på dette, og det nye byvåpenet blir karakterisert som alt fra en tidsriktig logo til alvorlig historieforfalskning. Et faktum er uansett at denne kvinnen var årsaken til at Hallvard ble en helgen. Men hvem kan hun ha vært?

Oslos byvåpen, som strengt tatt ikke er et byvåpen, men et merke eller segl, ble laget i 1924, basert på et vokssegl fra 1300-tallet. Opprinnelig var kvinnen ved St. Hallvards føtter heller ikke en kvinne, men en kriger, som tolkes som et symbol på de onde kreftene Hallvard overvant gjennom sine gode gjerninger. At personen i moderne tid ble tolket som den kvinnen Hallvard prøvde å redde, kommer av at middelalderseglet var slitt og utydelig. Bilder og skulpturer av helgener som står med ulike vesener ved føttene var svært vanlig i middelalderen. For eksempel er Olav den hellige gjerne fremstilt med en slags liten djevel under seg – et symbol på hedenskapen han seiret over. Hallvard hadde altså også sin «djevel» å beseire, selv om moderne mennesker syntes det var mer logisk å fremstille ham sammen med kvinnen han døde for.

Selv om byseglet ikke opprinnelig avbilder den uheldige kvinnen, er hun i høyeste grad en del av legenden som inspirerte motivet. Hvem var egentlig denne kvinnen? Og hva kan hennes historie si om kvinners stilling i det norske samfunnet i middelalderen?

Legenden

Hallvardslegenden stammer fra tidlig middelalder. Den er bevart skriftlig i en norrøn og en latinsk versjon, der den latinske er den mest utfyllende. Hallvard skal ha vært fetter av både Olav den hellige (død 1030) og Harald Hardråde (død 1066) og tilhørte dermed en stormannsslekt. Han vokste opp på gården Huseby i Lier, og ifølge den latinske legenden om ham skal det ha blitt forutsett i hans ungdom at han skulle bli noe stort.

Legenden forteller at da Hallvard skulle ro over Drammensfjorden, kom en gravid kvinne og spurte om hun kunne sitte på, fordi hun var forfulgt og fryktet for sitt liv. Hallvard tok henne med i båten og rodde ut i fjorden, men snart kom det tre menn etter dem i en annen båt. Kvinnen fortalte Hallvard at mennene mistenkte henne for tyveri, men at hun var uskyldig og var villig til å sverge ed på dette. Forfølgerne tok dem snart igjen, og selv om Hallvard ba dem om å spare kvinnen og barnet hun bar, skjøt de og drepte både henne og Hallvard. Legenden forteller videre at drapsmennene festet en kvernstein rundt halsen på Hallvard og senket ham i sjøen. Likevel fløt liket hans opp igjen, fortsatt med steinen rundt halsen.  Dermed var det klart at Hallvard var en martyr og helgen.

Mistenkt for tyveri

Hendelsen fant ifølge islandske årbøker sted i 1043. På den tiden var kristendommen ennå forholdsvis ny i Norge. Landet hadde sånn sett behov for helgener, og det fantes ikke bedre helgensøknader enn å dø for å beskytte en uskyldig, gravid kvinne. Hvem denne kvinnen kan ha vært, er selvsagt umulig å si. Mange historikere har oppfattet henne som en trellkvinne. I legenden omtales hun som malam feminam, altså en «dårlig kvinne», av forfølgerne sine. Det uttrykket kan i seg selv indikere at hun var prostituert eller på en annen måte levde på samfunnets skyggeside. Det kan også ha betydd at hun tilhørte underklassen, eller kanskje at forfølgerne bokstavelig talt mente at dette var en slem kvinne på grunn av lovbruddet de hevdet hun hadde begått?

Kvinnens og Hallvards drapsmenn beskyldte kvinnen for innbrudd og tyveri. Straffene for det i Norge i middelalderen varierte etter tyveriets alvorlighetsgrad og ikke minst etter hva slags posisjon den anklagede hadde i samfunnet. Kvinnen i Hallvardslegenden fryktet å bli drept. Ifølge Gulatingsloven var straffen for tyveri halshugging eller pisking dersom man var trell. Å få ører og nese skåret av var også et alternativ for kvinnelige treller. Personer av bedre ætt kunne slippe unna med å betale bøter, eller de kunne bare avlegge ed på at de ikke hadde begått tyveriet. Imidlertid kunne treller, i kraft av å være andre personers eiendom, få eieren sin til å avlegge ed, eller, dersom eden ikke ble godtatt, betale bot for seg. Ifølge legenden skal Hallvard ha sagt seg villig til å betale bot for kvinnen, noe som bidrar til å gi inntrykk av at hun kan ha vært en trell – eller i alle fall fattig.

I 1000-tallets Norge gikk samfunnskillene først og fremst mellom rik og fattig, fri og ufri, mer enn mellom mann og kvinne. Selv om menn riktignok hadde større handlingsrom enn kvinner var det først senere i middelalderen at kvinner fikk merkbart færre rettigheter enn menn. I tidlig middelalder, da Hallvardslegenden utspant seg, var trelldommen (slaveriet) fortsatt forholdsvis utbredt, og vi kan regne med at en trellkvinne på den tiden må la levd et tøft liv i samfunnets bunnsjikt.

Trellkvinner og trellebarn

Kvinnen i sagnet skal ha vært gravid. Dersom hun var trell, var dette langt fra uproblematisk juridisk (rent fysisk var det jo et gigantisk risikoprosjekt i middelalderen, men det gjaldt tross alt ikke bare treller). I de norske landskapslovene finnes det en rekke bestemmelser knyttet til trellers barn. Det finnes flere lover som handler om at både frie menn og frie kvinner har sex med og får barn med treller.  Av det kan vi slutte at dette var ganske vanlig.

Hvem som «eide» (det er ordet som brukes i lovtekstene) en trells barn var det også regler for. Dersom to treller fikk barn sammen var barnet også trell og eiernes eiendom. Dersom en trellkvinne fikk barn med en fri mann, derimot, kunne han, dersom han vedkjente seg barnet, løse det ut, det vil si kjøpe det av trellkvinnens eier, og oppdra det i sin familie. Det er imidlertid lett å se for seg at mange frie menn ville la være å ta imot barn de hadde avlet med trellkvinner. Dermed ville trellkvinnens barn også bli trell – som moren. Kanskje fryktet kvinnen i sagnet en fremtid som trell både for seg selv og barnet sitt? Om en trellkvinne ble frigitt i løpet av graviditeten ble barnet også født fritt, og dette kan ha vært noe hun håpet på.

Trellenes arbeidsoppgaver var det tyngste arbeidet på gården. Vi vet lite om trellkvinners arbeidsoppgaver spesielt, men enkelte norrøne dikt antyder at trellkvinner på store gårder kan ha blitt brukt som personlige tjenere for husets frue, og også som konkubine for husbonden. En herres rett til seksuell omgang med sine slavekvinner er velkjent fra slaveri over hele verden. Ellers var det trolig ikke så stort skille mellom mannlige og kvinnelige trellers arbeidsoppgaver, ettersom mannlige treller gjerne ble «nedverdiget» ved å bli satt til typisk kvinnearbeid som matlaging og dyrestell.

Trellkvinner kunne imidlertid «stige i gradene» dersom de fikk barn med spesielt mektige menn. Både Harald Hårfagre og Olav den hellige skal ha fått sønner som senere ble konger med trellkvinner. Alvhild, som var trellkvinne hos Olav den hellige, ble mor til hans eneste sønn Magnus (den gode). I en av Olavssagaene fortelles det at Alvhild «hadde lykken med seg», det vil si at hun kanskje fikk forbedret sin posisjon da hun fikk barn med kongen. Da Magnus ble konge måtte imidlertid Alvhild godta en lavere posisjon enn Magnus’ stemor Astrid, som hadde vært gift med Olav.

Hvor kom hun fra?

Mange norske treller, spesielt kvinner, var av utenlandsk opprinnelse. De kom gjerne fra dagens Storbritannia og Irland, men også fra blant annet Frankrike, Tyskland og Baltikum. Utenlandske treller var ofte krigsfanger, eller de ble kjøpt på markeder i andre land. Innenlandske treller ble gjerne rekruttert blant foreldreløse barn, enkelte straffedømte eller personer som ikke kunne betale gjeld, i tillegg til at trellene reproduserte seg. Hvor kvinnen i sagnet stammet fra, er selvsagt mulig å fastslå, men hun levde rimeligvis livet sitt i Drammens-området. Her ble hun altså også drept, og ifølge sagnet begravd på en strand ved Drammensfjorden av drapsmennene sine.

Hennes skjebne kan illustrere trellkvinners eller fattige kvinners utsatte posisjon og lave rettssikkerhet i middelalderens Norge. Å bli hjulpet eller reddet av en rik og mektig mann var gjerne det beste samfunnets underklasse kunne håpe på når de ble beskyldt for lovbrudd. For kvinnen i sagnet var imidlertid ikke Hallvards heltegjerning nok til å redde henne. Den dramatiske historien har likevel overlevd i nesten tusen år og er fortsatt i stand til å skape engasjement.

Kilder

• Acta Sancti Halvardi, i Gustav Storm: Monumenta historica Norvegiæ : latinske Kildeskrifter til Norges Historie i Middelalderen. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Styret for Kjeldeskriftfondet, Oslo 1973
• Daae, Ludvig: Den hellige Halvard, i Norges helgener, Christiania 1849
• Gulatingslovi, ved Knut Robberstad, Samlaget, Oslo 1937 (Gulatingsloven er i artikkelen brukt som kilde. Denne gjaldt imidlertid for Vestlandet, mens Hallvardslegenden utspant seg i Viken (Østlandet). Hvilke lover som gjaldt i Viken i tidlig middelalder vet vi ikke. Omkring 100 år senere kom Borgartingsloven, men av den er så lite bevart at vi ikke vet noe om straffelovene. Historikere må derfor konsultere andre lovtekster. Det vil alltid hefte en viss usikkerhet ved dette, men det er altså ikke andre kilder tilgjengelige).
• Henriksen, Vera: Hallvard den hellige, i Norsk biografisk leksikon. Hentet 29.06.18
• Iversen, Tore: Trelldommen: Norsk slaveri i middelalderen. Historisk institutt, Universitetet i Bergen, 1997