Velkommen til mitt Stovner, Frp

Denne teksten er tidligere publisert i Agenda Magasin.

Jeg tar banen fra Stovner til sentrum og tilbake igjen hver eneste dag. Morgen og ettermiddag på vei til og fra jobb, men også på kveldstid etter sosialisering og arrangementer i byen. Rett som det er tar jeg den aller siste banen som er framme på Stovner i halv 2-tida på natta – og da er det sjelden jeg er klinkende edru, om jeg skal være helt ærlig.

Likevel har jeg aldri noensinne opplevd det som blir hevdet nylig i en artikkel i Dagbladet: «De siste månedene har vi opplevd å bli fratatt det å kunne gå fra t-banen uten å se oss over skuldra.» Javel? Jeg ser meg aldri over skuldra når jeg tar banen. Derimot ser jeg på dem som jeg deler den med. Jeg ser på de slitne folka på vei hjem fra kveldsskift, guttegjengene sprengfulle av hormoner som prøver å tøffe seg for kompisene, men som vanligvis skjerper seg så snart noen sier fra. Jeg ser naboene mine.

Jeg er så lei av det ensidige, negative fokuset og alle fordommene som rettes mot bydelen min – gjerne av folk som aldri har satt sine bein her.

For det er det de er. Naboer og helt vanlige folk. De skal hjem, akkurat som meg. Jeg er aldri redd, aldri utrygg. Og de to gangene jeg i løpet av dette året faktisk har opplevd ubehagelige opplevelser på banen til Stovner, var det fra såkalte etnisk norske menn som var fulle, ufine og truende både mot meg og andre.

Ghettosafari

Natt til 1. mai var Oslo Frp på busstur til bydelen min Stovner. De skulle besøke ghettoen, hvor det ifølge dem selv er såkalte «svenske tilstander». Siden det åpenbart ikke er trygt å ta banen ut dit, må vite, leide de seg egen buss. Det var nok også greiest, siden noen av dem var på den kanten av byen for aller første gang, og kanskje syntes det kunne bli litt vanskelig å finne fram via det ordinære kollektivtilbudet.

Jeg skjønner at jeg er høres nedlatende ut nå, men det er fordi jeg er så lei av hvordan nabolaget mitt omtales i offentligheten. Jeg er så lei av det ensidige, negative fokuset og alle fordommene som rettes mot bydelen min – gjerne av folk som aldri har satt sine bein her. Jeg er lei av en mediediskurs som skaper utenforskap fordi man hele tiden skal «tørre å ta debatten», men aldri gidder å skrive om alt som faktisk går bra.

Aller mest lei er jeg likevel av politikere som sitter med makt og myndighet til å faktisk endre ting til det bedre her, men som heller velger å stigmatisere deler av byen sin og oss som bor her – særlig dem som er litt mørkere i huden enn majoritetsbefolkningen.

Jeg sier ikke vi ikke har utfordringer i bydelen min.

Jeg sier ikke vi ikke har utfordringer i bydelen min. Skyteepisoder, slåsskamper og steinkasting er ikke bagateller. De er faresignaler som både foreldre, skole, lokalmiljø, bydelen, Oslo og storsamfunnet må ta på høyeste alvor. Men jeg orker ikke denne konstante svartmalinga. Jeg orker ikke at folk som aldri har vært i nabolaget mitt skal komme og fortelle meg hvor fælt det er her – og særlig orker jeg ikke å bli fortalt at problemene våre enkelt kan løses ved innvandringsstopp. For som den tidligere Romsåsgutten Don Martin sier: «det er ikke snakk om farge, men om fattigdom og levekår».

Folk kan godt si at det er jeg som kommer med solskinnshistorier, men helt ærlig: dette er min virkelige opplevelse av Stovner. Forfatteren bak boka «Tante Ulrikkes vei», Zeshan Shakar, har i flere intervjuer sagt at han er lei av å bli et slags sannhetsvitne for hvordan det egentlig er å være fra Stovner. Han kan bare fortelle sin sannhet om Stovner, sier han.

Mitt Stovner

Det kan jeg også, og her er den:

Mitt Stovner er ikke farlig. Mitt Stovner er ikke utrygt.

Mitt Stovner er å sitte på balkongen min i nettopp Tante Ulrikkes vei og høre fuglesangen fra skogen ved sida av blokka vår blande seg med glade rop fra naboungene på lekeplassen.

Mitt Stovner er dugnaden i borettslaget hvor alle møter opp og bidrar – også de eldre, hijabkledde damene i oppgangen min. Vi klarte helt fint å luke blomsterbed sammen, selv om norsken deres var så som så.

Mitt Stovner er å trene på treningssenteret sammen med noen av gutta som Frp er så redde for, som er høfligheten selv mot hu dama på noenogtredve som liker å bokse.

Mitt Stovner er en masse dyktige og kreative ungdommer som engasjerer seg i Stovner Media og prosjektene #stovnerlove eller Lif Laga. De som skaper neste generasjons hiphop som f.eks. Nalband og Hkeem fra nabolaget mitt gjør.

Mitt Stovner er et levende lokalsamfunn, det er ingen ghetto.

Er det ikke dere som vil ha oss ut av landet?

Men Frp bryr seg ikke om å høre på oss som bor her. De busser rundt og ser det de vil se.

Deres svar på utfordringene er å stanse all innvandring og pusse politiet på ungdommene her. Det er quick fix–løsningen deres på komplekse utfordringer som handler om levekår og oppvekstsvilkår.

Frp har hatt justisministerposten i snart 5 år nå. Samtlige av dem som har hatt jobben har kommet med uttalelser som skaper fremmedgjøring og fremmedfrykt. De har også sittet med makta i denne byen i 18 år og kuttet i bydelenes budsjetter, slik at ungdomsklubber og andre fritidstilbud har måttet legges ned. Likevel skylder de på alle andre når ungdomskriminaliteten øker.

Men Frp bryr seg ikke om å høre på oss som bor her.

Kanskje Frp heller burde gått litt i seg selv og spørre seg om hva utspillene og politikken deres gjør for integreringen og inkluderingen?

Hva utsagn som «de er kanskje norske på papiret, men ikke norske i hjertet» gjør med følelsen av tilhørighet for de av ungdommene våre som tilfeldigvis er født av foreldre fra et annet land? Er det rart de blir fremmedgjorte og tyr til miljøer hvor de opplever å bli sett, lyttet til og respektert?

Og hvis man ikke har et sted å være fordi man bor i ei trang blokkleilighet og det fins få fritidstilbud, man blir utvist fra skolen, ikke får seg jobb og mangler penger; er det rart man blir et lett bytte for kriminelle miljøer da? Jeg forstår godt gutten som Frp snakket med på Stovner, han som ikke skjønte hva de gjorde der: «Fremskrittspartiet? Er det ikke dere som vil ha oss ut av landet?».

Det handler om klasse

Det er storsamfunnets ansvar å ta vare på alle ungdommene våre og sørge for at de får like muligheter – uavhengig av hvem de er. Da må politikere, media og den øvrige befolkningen ta ansvar for måten vi omtaler steder som Stovner og Holmlia på. Steder hvor fattigdom og dårlige levekår har preget området siden sånne bygdeinnflyttere som meg og folk fra arbeiderklassen flyttet inn i drabantbyblokkene fra femtitallet av.

For dette handler jo først og fremst om klasse. Og klasseskillene øker raskt med regjeringens usolidariske politikk som bare gagner de rikeste.

Nå i mai åpner bydelen fritidsklubb for barn på Vestli og ungdomsklubb på Stovner. Det er utrolig bra for ungdommene våre, noe de har ventet på og jobba for lenge. For i motsetning til Frps Tone Ims Larssen synes nemlig ikke ungdommene våre at ungdomsklubber er «litt ut». Vi har dessuten allerede en skateramp her, men en skateramp kan ikke drive mellommenneskelig arbeid. Unge trenger trygge og bra steder å treffes, steder hvor de kan møtes av mennesker og får ta del i et fellesskap.

For dette handler jo først og fremst om klasse. Og klasseskillene øker raskt med regjeringens usolidariske politikk som bare gagner de rikeste.

Tips til Frp fra en Stovnerbeboer

Frps ferske justisminister Tor Mikkel Wara og de 12 som var ute på tur skal få et helt gratis tips fra meg til hva de kan bruke pengene sine på i stedet for leie av buss: Forebygging.

Hva med å ansette flere ungdomsarbeidere, sosionomer og barnevernspedagoger? Hva med å sørge for nok aktiviteter og møteplasser for ungdom – også de over 18? Og hva med å innse at satsing på politi ikke bare handler om antall, men også om hvilkepolitifolk og hva de skal gjøre? Hva med å sørge for at politifolkene som går rundt på Stovner er nærpoliti som kjenner og respekterer ungdommene? Politifolkene tilknyttet Forebyggende Stovner for eksempel, som spiller fotballkamper med ungdommene, prater med folk og er til stede i lokalmiljøet. Disse politifolka må for øvrig stadig vekk understreke at det kun er et veldig lite mindretall av ungdommene som lager bråk.

Frp er velkomne til å snakke med og høre på oss som bor og lever her, i stedet for å dra på gjengsafari i egen buss og male opp skremmebilder i media.

Det blir for dumt.

 

Foto: Alle bildene er mine egne, tatt i nabolaget mitt på Stovner.

Les gjerne også teksten min “Ghettoparasitt i vinterland” om samme tematikk.

 

Om forfatteren

Karen Golmen

Karen Golmen

Odelsjente fra Nordmøre som har gjort Osloboer og byråkrat av meg. Feminist siden barneskolen og radikalisert i studietida. Liker bøker, politikk, katter og kaffe, og klarer sjelden å holde meg unna verv. Er håpløst avhengig av de fleste sosiale medier. Sånn ellers lykkelig samboer på Stovner med mannlig medfeminist som liker å bake.

Visit Website

Comments are closed.